Klassekampen er ikke antirasismens dansegolv

Illustrasjon av dans med Klassekampens logo over.

De siste ukene Klassekampen latt politiet, PST, konservative religiøse, uvitende utenforstående og antirasismens fiender sette premissene for en debatt om antirasistisk organisering og praksis. Vil avisa være "venstresidas dansegulv" må antirasismen bys opp til dans før festen kan starte for alvor.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (176 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal.

«Klassekampen byr opp til dans: Inviter flere til venstresidas dansegulv», oppfordres det til i et vedlegg som skal få leserne til å gi bort prøveabonnementer. Dessverre er det ikke alle på venstresida som får være med på dansen. Den siste tidas debatt har vist at moroa ikke er for antirasismen.

Det kulminerte med lederen 31. august. Der hadde politisk redaktør og tidligere ansvarlig redaktør, Bjørgulv Braanen, fått det for seg at det var «en større debatt blant antirasister om de var tjent med at motdemonstrasjonene utartet til voldelige aksjoner og konfrontasjoner med politiet». Jeg kjenner miljøene Braanen omtaler, og en slik debatt har ikke funnet sted. Det er av den enkle årsaken at det ikke finnes strømninger som mener at en demonstrasjon skal foregå slik som de to i Oslo og den ene i Bergen vi har sett de siste ukene.

LES OGSÅ: To saker om rasisme og ytringsfrihet

Breiside mot Rødt
«Rødt [må] avklare sin posisjon», skriver Braanen, da han innbiller seg at det er uklarhet i hvordan partiet stiller seg til voldelige elementer på demonstrasjoner. Han fortsetter:

Noen Rødt-folk var blant de mest aktive for å hindre voldelige konfrontasjoner, mens andre sto på motsatt side.

Jeg har snakka med et titalls mennesker i Rødt i tillegg til mange andre. Ingen er enige i at det skal ha vært Rødt-folk på «motsatt side»

Her skal det sies at det kom ei retting og en beklagelse fra Klassekampens side dagen etter. Men det har heller ikke blitt lagt fram noen beviser for det som Klassekampen hevder å ha ment.

Faksimile klassekampen.no

Lederen til Braanen er ille, men den kommer ikke som lyn fra klar himmel.

LES OGSÅ: Ways of Seeing — da media sviktet totalt

Politiet legger til rette
Tre helger på rad fyrte norsk politi av tåregass mot fredelige demonstranter. Barneskoleelever har fått kjenne at det kan komme med en pris å ytre seg i Norge da titalls av dem har blitt arresterte. 13-åringer blei ført ned i en garasje i Bergen og stripset fast. Ransaking, bjeffende hunder og hester ridende blant folk som ikke har gjort annet enn å møte opp for å protestere mot rasisme.

Hvis man møter en folkemasse truende og aggressivt øker en sjansen betraktelig for at det oppstår voldsomme situasjoner. Med mange nok mennesker samla er det ikke alle som vil reagere på skjold, tåregassflasker, batonger, hjelmer og pansrede biler med å holde roen. Dette vet politiet. Når man har tåregassen i beltet, rett ved sia av teleskopbatongen, er det en vesentlig større sjanse for at disse brukes, også når det ikke er i henhold til lover og regler. Likevel var det slik politiet stilte i møte med antirasister.

I Bergen, i motsetning til i Oslo, har flere aktører enn Rødt lokalt kommet på banen med kritikk av politiets framferd. Like etter demonstrasjonen var dekninga i bergenspressa som man kunne forvente. Politiet «måtte» bruke tåregass og hva enn som gikk galt ble det i det aller minste insinuert at det var «aggressive» antirasister og medsammensvorne som hadde alt ansvar. Da både SV og Arbeiderpartiet, i tillegg til Rødt, gikk ut mot politiets tåregassing og massearrestasjon av barn, snudde media. Klassekampen fulgte opp med et intervju med Fagforbundet og SVs Sara Bell, men uten at politiet blei konfrontert med beskyldningene. La oss ta en titt også på resten av avisas dekning av denne saken.

LES OGSÅ: Tåregass, batonger og hunder — da politiet viste Oslo øst hva demokrati er

Blasfemi, uvitenhet og antirasister på defensiven
Klassekampen gjorde et prisverdig intervju med jusprofessor Hans Petter Graver 7. september. Han mener politiet kan gripe inn i demonstrasjoner «dersom demonstrasjonene utarter til å bli trusler mot offentlig ro og orden» eller «hvis omstendighetene gir grunn til å frykte alvorlige ordensforstyrrelser». Underlig nok er saken begrensa til koranbrenning (det kommer ikke fram om det er Graver eller avisa som ikke ser bortafor akkurat den handlinga). Blasfemi og koranbrenning er noe Klassekampen har gjort til kjerna av denne debatten. PST, mener det «kan føre til radikalisering», får vi vite 4. september. Samme dag intervjues lederen i Islamsk Råd Norge og tar til orde for forbud både mot SIAN og koranbrenning. Dagen før var Antirasistisk Senter og Rødt sentralt intervjua om mangelen på og nødvendigheten av organisering på antirasistiske demonstrasjoner, under overskrifta «Vi har forsømt oss».

31. august, mandagen etter demonstrasjonen foran Stortinget og samme dag som Braanens leder, lar Klassekampen Rolf Utgård sette premissene for debatten. Utgård varsler «oppvask innad i fagbevegelsen», en fagbevegelse han ikke har hatt verv i på mange år. Klassekampen skriver at Utgård er «forferdet over arrangørenes aksept av voldsbruk», en aksept han ikke har klart å vise at kan kobles til Oslo Mot Rasisme eller andre som organisasjoner som har mobilisert. Videre forteller han at han vil ta opp saken med LO i Oslo og at det nå vil bli diskusjon. Verken Klassekampen eller Utgård så ut til å ha fått med seg at dette var en diskusjon som var godt i gang og at LO i Oslo allerede deltok i denne.

Risikoen ved å la en som verken er involvert i fagbevegelsen eller antirasismen sette premissene for en debatt om fagbevegelsen og antirasismen er naturligvis at vedkommende ikke har peiling på hva som foregår i noen av leirene.

Denne risikoen hadde allerede avisa tatt da Lars Gule 28. august langet ut mot Oslo Mot Rasisme. På få dagers varsel ba han diverse organisasjoner organisere demonstrasjonen foran Stortinget, en demonstrasjon de ikke har mobilisert til, i en debatt de i liten grad har deltatt i, noe som naturligvis endte med at de avslo Gules forslag.

Med antirasismens fiende som utgangspunkt
Dagen før la politijurist Kai Spurkland ut om politiets juridiske grunnlag for å opptre som en slags vakter for SIAN. Det er ingen kritiske spørsmål vedrørende politivold. Ingen spørsmål om politiet muligens ikke har plikt til å beskytte bevisste provokasjoner og reine fornærmelser, slik som navnet på den da ventede SIAN-markeringa utafor Stortinget — «Krenkefest» — og deres tidligere opptredener kunne tyde på.

25. august får PST ordet for første gang. De har gjennom hele sin eksistens hatt en fiendtlig innstilling til både venstresida og antirasismen. Dette har kommet til uttrykk gjennom deres politiske overvåkning av miljøene gjennom tiår, og man kan lese det i deres årlige trusselvurderinger. Nå vil de «vurdere» personer fra de antirasistiske demonstrasjonene opp mot sine overvåkningslister, noe Klassekampen ikke finner grunn til å belyse som problematisk.

Starten på denne rekka av artikler var da Shakeel Rehman 24. august blei intervjua i etterkant av demonstrasjonen i Bergen. Rehman hadde allerede satt seg sjøl på kartet da han etter Furuset-demoen ville ha Rødt og Oslo Mot Rasisme anmeldt til politiet, også det på trykk i Klassekampen. Anmeldelsen burde komme «for å misbruke unge til å kaste store steiner på politiet og drive hærverk». Politiets tåregassing av barn var dermed ikke politiets feil.

Uten noen begrunnelse framstiller Rehman muslimer og kun muslimer som det voldelige elementet i demonstrasjonene. Han mener venstresida og antirasister ikke bryr seg om muslimsk ungdom. Også i andre tekster og uttalelser om temaet omtales muslimer som «fotsoldater» som brutalt utøver vold på vegne av venstresida. Her stigmatiserer han muslimer, i tillegg til at han nører opp om høyreekstreme konspirasjonsteorier hvor muslimer er en dum saueflokk som lar seg bruke til hva som helst av en ondsinna og konspiratorisk venstreside. Han ønsker på sin side å skyve muslimer foran seg for at de skal danne en «fredens ring» rundt SIAN, en organisasjon som vil ha ei etnisk rensing og internering av muslimer. Rehman har tidligere beskyldt norske kjendiser for rasisme fordi de har delt egne erfaringer med rasisme, som at de har blitt kalt «helvetes svarting». Sjøl har han ved gjentatte anledninger møtt SIAN til «dialog» og støtta deres inntog i arbeiderstrøk med høy minoritetsandel.

Dårlig utgangspunkt
Med et slikt utgangspunkt var det kanskje ikke så rart at fortsettelsen ikke blei allverden å skryte av, i alle fall ikke sett fra et antirasistisk ståsted.

Klassekampen har ikke sjøl dekka noen av demonstrasjonene og knapt snakka med deltakere. De har derimot gjentatte ganger intervjua aktører som oppfordrer folk til ikke å delta.

Antirasistiske stemmer har nesten utelukkende figurert for å forsvare seg mot angrep. Antirasismen og dens praksis har blitt behandla som grunnleggende problematisk. Når Klassekampen har kommet med støtte til antirasismen har det vært av den sorten som allerede er ganske så comme il faut.

Det skal sies at det på ikke-redaksjonell kommentarplass har vært mange antirasistiske stemmer som har sagt sitt i denne debatten, men altfor ofte er premissene bestemt av politiet, konservative religiøse miljøer, folk som rett og slett ikke vet hva som foregår eller absurde beskyldninger satt fram av antirasismens fiender.

Konservativ kulturdebatt og ytre høyre ut døra
Kaster vi et blikk på den fremste rasismedisputten i kulturfeltet den siste tida kan den hjelpe oss å forstå Klassekampens prioriteringer. Over 130 studenter ba om endring av pensum med undervisning i interseksjonell analyse og postkolonialisme. Dette kom i kjølvannet av en debatt om et kunstverk som pryda en av KHIOs vegger som mange mente var rasistisk og derfor ville ha fjerna. I en debatt om hva som skal tåles, hva som skal sensureres, hva som skal stå på pensum og hva en kunsthøyskole egentlig skal bedrive kan jeg se for meg mye konstruktiv kritikk av studentenes opprop og deres støttespilleres utsagn fra et venstreperspektiv. Dessverre er det lite av dette å oppdrive i Klassekampen.

Jeg mener at flere av innsigelsene fra kommentarplass i avisa er gyldige, men summen av dekninga gjør lite ære på avisas navn. I stedet opptrer Klassekampen skremmende likt høyresidas kulturkrigere. De kritiserer visse antirasister for identitetspolitikk — noe som i enkelte tilfeller kan være korrekt — men ser ikke at de sjøl i stor grad kontrer med identitetspolitikk. I stedet for å bidra til at antirasismen integreres i venstresidas kjernesaker slik at den i større grad kombineres med arbeidslivspolitikk, sosiale spørsmål og antikrig, nøyer avisa seg med å peke på det de mener er feil ved antirasismen for så å lande på standpunkter som vanligvis bidrar til å opptrettholde status quo.

For snart to år sia kritiserte jeg Klassekampen for å la det rasistiske ytre høyre få enormt mye spalteplass i avisa og dette på deres egne premisser. Hege Storhaug (Human Rights Service) fikk sette premissene for debatt om omskjæring av jenter og islam, Helge Lurås (Resett) om ytringsfrihet og media, og Hans Rustad (Document) for innvandring og flerkulturell sameksistens. Også da blei venstresida satt i en defensiv posisjon og måtte bruke tid og krefter på å avvise utrolige faktafeil og bekyldninger. Etter den debatten falma hen har heldigvis venstresidas dagsavis ikke lengre vært stedet hvor ytre høyre får lansere sine menneskefiendtlige teorier eller hvitvaske virksomheta si når de går ut av eget ekkokammer. Klassekampen åpna også for flere antirasistiske stemmer som kommentatorer etterkant. Egen journalistikk og kommentarvirksomhet som bidrar konstruktivt til antirasismens sak er det imidlertid tynt med fremdeles.

LES OGSÅ: Media og ytre høyre — fødselshjelp og mikrofonstativ

En morsommere fest
Det er mye kritisk man kan si om deler av dagens antirasisme, men ved å tilslutte seg høyresidas kritikk av denne uten konstruktive bidrag gjør man ikke bare antirasismen, men også hele venstresida en bjørnetjeneste.

Det er nemlig slik at antirasismen ikke er et vedheng til venstresida, men må være en integrert del av et helhetlig prosjekt. Det er en absolutt forutsetning for at sosialisme i det 21. århundre skal ha forutsetninger for å lykkes.

For at dette skal skje må antirasismen utkjempes ved å løfte golvet, ikke ved å sprenge glasstaket. Vi har en lang vei å gå for å utvikle en antirasisme av og for arbeiderklassen. Er det noe venstresida både i Norge og Vesten trenger i dag så er det at antirasismen utkjempes som klassekamp og klassekampen utkjempes antirasistisk. Her kan Klassekampens bidrag bli uvurderlig. Det fordrer imidlertid at venstresidas dansegolv også rommer antirasismen.

Emma Goldman sa at hvis hun ikke fikk danse var det ikke hennes revolusjon. Det er nok mange som føler det slik også med aviser. Så kjære Klassekampen, by antirasismen opp til dans. Jeg lover dere at festen kommer til å bli mye morsommere.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned