Hvis sykepleierne går ned i reallønn i 2020 skyldes det økonomisk nasjonalisme

Leder for Fellesforbundet, Jørn Eggum, og Norsk Industris direktør, Stein Lier Hansen. Foto: Brage Aronsen og Trondheim Havn

Frontfagsmodellen, den nasjonalistiske måten å organisere norske lønnsoppgjøret på, er mer opptatt av å sikre profittraten til norske kapitaleiere enn å øke lønna til de som fortjener det.

Morten Johansen
Om Morten Johansen (31 artikler)
Morten Johansen er lønnsarbeider.

Etter den ekstraordinære innsatsen under den pågående koronapandemien er det mange yrkesgrupper som med rette forventer at det pågående lønnsoppgjøret skal gi høyere reallønn.  Ikke bare har mange fått intensive arbeidsdager, de utsettes også for smitterisiko på jobb, antakelig i lang tid fremover. Dette gjelder eksempelvis helsearbeidere, renholdere, butikkansatte, transportarbeidere og lærere. Hvis rettferdighet var avgjørende burde disse yrkesgruppene gå opp i lønn i høstens lønnsoppgjør. Det er det imidlertid ingen grunn til å forvente. Årsaken er det nasjonalistiske og økonomiske klassesamarbeidet kalt frontfagsmodellen.  

LES OGSÅ av Morten Johansen: Skal LO jobbe for mindre forskjeller kan ikke lederen tjene 1,6 mill i året

Frontfagsmodellen – kapitaleiernes profitt må sikres, hvis ikke blir det investeringsstopp
Frontfagsmodellen er en så selvsagt del av norske lønnsoppgjør at det er på sin plass å minne om hva som er essensen i modellen. 

En liten andel av norske bedrifter produserer varer og tjenester til salg på verdensmarkedet i konkurranse med utenlandske bedrifter. Forenklet sagt er denne eksporten en forutsetning for at norske bedrifter og forbrukere over tid skal kunne importere varer og tjenester fra verdensmarkedet. Bedriftene som eksporterer til verdensmarkedet er en del av såkalt konkurranseutsatt industri.  

 Frontfagsmodellen forutsetter:  

1.    Dersom lønnskostnadene i de konkurranseutsatte bedriftene i Norge blir for høye vil kapitaleierne heller investere i land med lavere lønnskostnader for å sikre profitten på sine investeringer.  

2.    Dersom lønningene i de delene av arbeidslivet som ikke er konkurranseutsatt industri blir for høye, det vil si størsteparten av det norske arbeidsmarkedet, så vil ingen gidde å jobbe i konkurranseutsatt industri. Merk altså at skillet ikke går mellom offentlig og privat sektor, men mellom eksportutsatt og ikke eksportutsatt. Aker er eksportutsatt enten det er offentlig eid eller privat eid. Frisørsalonger og barnehager er ikke eksportutsatt enten de er offentlig eid eller privat eid.  

LES OGSÅ: Arbeid til alle er løgn nr. 1

To mulige strategier for arbeiderorganisasjonen LO
Analysen som ligger til grunn for frontfagsmodellen (kapital investert i Norge må gi profitt) er det ingen grunn til å krangle på. Kapital investeres for å bli til mer kapital, ikke for å bli til mindre kapital. Da må investeringene være profitable. Hvordan man skal forholde seg til denne analysen som fagforening er imidlertid ikke like selvsagt. 

Gitt analysen kan arbeiderorganisasjonen LO velge mellom to strategier: En internasjonalistisk strategi basert på interessefellesskapet mellom arbeidere i alle land. Eller en nasjonalistisk strategi basert på et konstruert fellesskap mellom norske arbeidere, kapital investert i Norge og den norske stat, som sørger for at lønna til norske arbeidere ikke blir for høy, at eksportutsatt industri fortsatt er konkurransedyktig og at kapitaleiere kan forvente like høy profitt i Norge som andre steder. 

En internasjonalistisk strategi fordrer at LO koordinerer lønnskrav, streiker og arbeideraksjoner med arbeidernes organisasjoner i andre land slik at kapitaleiernes trusler om utflagging nøytraliseres, lønnsarbeidernes andel av verdiskapningen går opp og andelen til kapitaleierne går ned. I alle land. Målet er intet mindre enn noe som fungerer som et globalt monopol på salg av arbeidskraft. Dette er både svært krevende og risikofylt. «Krevende og risikofylt» oversettes av onde tunger og tomme tønner til «utopisk» til tross for at rapporten Facket och den nordiska modellens framtid finansiert av SAMAK hvor LO er medlem, skriver:  

för nordisk fackföreningsrörelse är det avgörande hur den fackliga rörelsen utanför Norden utvecklas, särskilt stor betydelse har den övriga europeiska fackföreningsrörelsens utveckling, men också utvecklingen av hela den globala fackföreningsrörelsen. En slutsats är att den nordiska fackföreningsrörelsen aktivt måste delta i det globala fackliga arbetet och även i dessa sammanhang betona frågan om facklig organisering. 

LES OGSÅ: Til hver nordmann en utenlandsk underbetalt arbeider

Vanskelig å se forskjell Jørn Eggum (LO) og Stein Lier Hansen (NHO) 
Til tross for påpekning over står LO-ledelsen støtt på sin nasjonalistiske strategi slik den kommer til uttrykk i fronfagsmodellen. Kapital investert i Norge må sikres profitt og norske arbeideres lønninger må holdes tilstrekkelig lave. Så godt samarbeider LO-ledelsen og NHO i denne modellen at det er vanskelig å oppdage at den millionlønnede Jørn Eggum fra Fellesforbundet (LO) og den millionlønnede Stein Lier Hansen fra Norsk Industri (NHO) jobber for forskjellige organisasjoner og interesser. Dette kommer særlig til uttrykk i deres forkjærlighet for kritikk av offentlig sektor, et egnet tema hvis man vil flytte fokus vekk fra motsetningen mellom lønnsarbeidere og kapitaleiere. Se for eksempel lønnsfest i staten er avlyst (Fellesforbundet/LO) og offentlig sektor må bli mindre (Norsk Industri/NHO).  

Nå som høstens lønnsoppgjør er i gang passer imidlertid Eggum fra LO på å stramme opp retorikken med utsagn som “Hva Almlid [direktør i NHO] mener, driter jeg i”. Det er et forutsigbart og flaut spill for galleriet. I realiteten står striden kun om noen få promille i lønnstillegg. Arbeidstidsforkortelser, som tidligere ble lovfestet eller fremforhandlet i 1919, 1958, 1968, 1970 og 1986 er det bare å glemme.  

Lønnsoppgjøret utsatt – ikke av hensyn til lønnsarbeiderne, men kapitaleieres profitt
Realiteten er at den nasjonalistiske strategien har gjort LO-ledelsen så samarbeidsvillig at vårens lønnsoppgjør ble utsatt fullstendig uten dramatikk. Dette i en situasjon med unormalt høyt press på sykepleiere, helsefagsarbeidere, transportarbeidere, renholdere og butikkansatte samtidig som befolkningens sympati for disse gruppene kanskje var på sitt høyeste noensinne. På dette tidspunktet valgte altså LO-ledelsen ikke å fremme offensive lønnskrav og krav om arbeiderbeskyttelse på arbeidsplassene, men å utsette lønnsoppgjøret til høsten! Takket være frontfagsmodellen. Kapital investert i Norge må sikres profitt. Det er klart at lydige, norske lønnsarbeidere også har nytt godt av noe av veksten i Norge i tidligere tider. Tenk så godt vi har det i Norge dere ☺. Moroa ser imidlertid ut til å være over nå. SSB meldte i fjor at medianinntekten ved slutten av 2018 var på omtrent samme nivå som i 2013. Det vil si at reallønna for vanlige lønnsarbeidere har stått stille siden 2013. Så hva er det egentlig frontfagsmodellens økonomiske nasjonalisme kan vise til de siste syv årene? Og hva kan vi forvente av frontfagsmodellen fremover? Vel, ikke annet enn at kapital investert i Norge sikres profitt. Umusikalsk akkompagnert av retoriske avledningsmanøvrer fra LO-ledelsen og store ord om sjølstyre og nasjonalt fellesskap fra nyfrelste sosialpatrioter som ikke kan eller gidder å telle.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned