Martin Tranmæl – Nei takk!

Martin Tranmæl på talerstolen i mellomkrigstida. Foto: Johannes Markus Holmsen/Oslo Museum

Med Tranmæls metode ble opprør og massemobilisering erstattet med juss og reformisme. Tranmæl svikta i klassekampen, men også i antifascismen hvor Ap nekta å samarbeide med kommunistene.

Terje Skog
About Terje Skog (1 Articles)
Terje Skog er tidligere aktivist i Heismontørens Fagforening. Nå pensjonist.

Tranmæl og andre sosialdemokrater har, i den senere tid, blitt hyllet av personer på den såkalte venstresida. Hvis en sjøl er sosialdemokrat, er en slik omfavnelse helt naturlig. For revolusjonære framstår hele greia som akkurat hva det er, nok et forsvar for en reformistisk politikk. 

Tranmæl beveget seg fra å være revolusjonær og opprørsk til å bli reformist og legalist. I dag trenger vi en bevegelse som går den motsatte vei. Reformismen er, nå som før, en avledning. Den leder folk hen på illusjonenes vei — vekk fra den opprørske nødvendighet.

LES OGSÅ: Martin Tranmæls metode — en strategi for 2020?

I sin revolusjonære periode kjempet Tranmæl for å kaste de reformistiske lederne i Arbeiderpartiet og LO. I dag betraktes pampene, som i større grad enn den gang er knyttet til borgerskapet, som en del av venstresida. Tranmæl agiterte for en kjempende fagbevegelse som burde aksjonere på tvers av de legale spilleregler. I dag omfavnes Hovedavtalen, med sin fredsplikt, som en viktig ingrediens i «den norske modellen». Han agiterte for revolusjonære masseaksjoner. I dag begrenses aksjoner til fanemarkeringer. 

Tranmæl nektet å la DNA underlegge seg Den Kommunistiske Internasjonale (Komintern). Bra var det. NKP ble dannet som et underbruk av Moskva, og ble det for alltid. Men manglende forståelse for statens klassekarakter gjorde at Tranmæl og DNA i løpet av 20-tallet henfalt til den oppfatning at kapitalismen ville kollapse av seg sjøl på grunn av den industrielle utviklinga, og at staten kunne overta produksjonsmidlene problemfritt. Staten ble oppfattet som en uavhengig instans, svevende over klassene — ikke som borgerskapets felles klasseredskap. 

Den glidende overgangen endte med full tilslutning til arbeiderklassens fredspolitikk overfor borgerskapet, manifestert gjennom Hovedavtalen. Klassekamp og massemobilisering ble erstattet med juss og byråkrati. Men sviket startet allerede tidlig på 20-tallet. DNA svikta i jernstreika i 1923. De svikta i bygningsarbeidernes kamp i 1928. De svikta skogsarbeiderne i Randsfjordkonflikten fra 1929 til 1932. De svikta i Menstadslaget i 1931.

LES OGSÅ: Tariffavtaleverket — et tveegget sverd

DNA og Tranmæl svikta i den antifascistiske kampen også. De nektet ethvert samarbeid med NKP om å danne en antifascistisk front. De boikottet Antikrigskomiteen hvor NKP ville ha de med på laget. De svikta i kampen for støtte til den spanske republikken og boikotta Spaniakomiteen. I deres regjeringstid, før krigen, var det forbud mot å reise som frivillig til Spania for støtte til republikken. 

Like stor betydning for den antifascistiske kampen, som DNAs mindretallsregjering, var den aktive klassekamp på grasrota. Det forhindra at arbeidsløse og naturlig allierte med arbeiderklassen gikk den brune vei. 

Den åpent borgerlige politikken med velferdstilbehør etter krigen, hvor teorien om å produsere seg inn i sosialismen fortsatt var rådende, førte til en fullstendig servil fagbevegelse. Den viktigste funksjonen blei å sørge for at medlemmene holdt seg i ro. Opprørske elementer ble både overvåket og forfulgt. 

Det er ingen grunn til å følge Tranmæls metode. Langt mer trengs en revolusjonær politikk.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned