Teksten er skrevet I samarbeid med Maria Refsland
I anledning arbeidernes dag tenker vi det er logisk å sette fokus på det de aller fleste av oss bruker store deler av inntekta vår på, nemlig bolig. Vi krever redusert husleie i krise- og ettertid!
Dette er ikke en vanlig 1. mai. I år står rekordmange i Norge uten trygt arbeid, og vi er alle bedt om å være med på dugnaden. Men noen tjener seg fremdeles søkkrike på at vi skal ha tak over hodet. Det er dessverre noen som kan k(o)rone seg som vinnere av denne krisa. Hvor mye av pengene som NAV nå betaler ut til permitterte kunne like gjerne vært sendt rett i lomma på de store bolighaiene?
LES OGSÅ: Av Maria Refsland: Snart går også vanlige folk bananas
Under krisa har mer og mer penger havnet i lomma til de aller rikeste, og forskjellene mellom de som eier stort og de som leier har blitt krystallklare. Mens permitteringsvarsler har blitt sendt ut over en lav sko, og folk sliter med å betale husleia, kjøper Ivar Tollefsen og Heimstaden nye utleiemaskiner for over fire milliarder kroner. Samtidig nekter de å redusere leia til leietakerne sine. “– Koronaeffekten har slått inn i denne dealen,” som han selv uttaler til Finansavisen.
Å ha et sted å bo er en rett, ikke et privilegium. Det er et primærbehov. Å la dette styres av markedskreftene er ikke bare uforsvarlig, det er også en enorm ansvarsfraskrivelse fra velferdsstaten. De som har mye penger er de som har råd til å kjøpe bolig. De som har enda mer penger er de som har råd til å kjøpe flere for å leie dem ut for å bli enda rikere. Siden et sted å bo er et primærbehov, er det ikke slik at man kan velge eller ikke velge å kjøpe denne “tjenesten”. Ikke at det egentlig er en tjeneste, da alt utleierne gjør er å ha dokumentet på at de eier den. Boligen er ren profitt. Men alle må ha et sted å bo. Dette er et gull utgangspunkt for en kapitalist.
I et marked med enorm etterspørsel, hvor det er noen få rikinger som eier de fleste leilighetene, kan disse sette prisen omtrent der de vil, og vi er nødt til å betale. Slik tjener de seg søkkrike på at deg og meg har et sted å legge oss for natten når vi kommer hjem fra arbeid, studier eller andre gjøremål. I en velferdsstat som Norge er det egentlig merkverdig at vi aksepterer det her.
LES OGSÅ: Boligopprøret er i gang!
Boligmarkedet i Norge er blant de mest frislupne i verden – et nyliberalistisk boligparadis, om du vil. Et nyliberalistisk bolighelvete for alle oss andre som lever fra måned til måned på inntekta vår. Med velferdsstaten har vi sosialisert de fleste andre behov og tjenester vi ser på som rettigheter, som rett til helsehjelp og rett til skolegang, hvorfor ikke bosted?
Å sosialisere bolig vil følge den samme logikken som med skole og helse, at en skal ha rett på det om en er Kong Salomo eller Jørgen Hattemaker, og at Salomo ikke skal få noe bedre lege enn Jørgen. De av oss som har minst å rutte med, for eksempel studenter, bruker i storbyene ofte over halvparten av inntekta vår bare på å ha et sted å bo. Ofte er leilighetene små, slitte og ikke rent sjelden direkte helsefarlige, som illustrert på Instagram-kontoen “Min Drittleilighet”. Vi har et enormt klasseskille i boligmarkedet og leiemarkedet i Norge.
I en krisetid som denne må staten bruke sitt handlingsrom til å sette leieprisene ned. Etter krisen så må vi jobbe for å sosialisere bosted, og forby folk å bli søkkrike på at folk skal ha tak over hodet. Det er arbeiderkamp. Reduser husleia!
God kampdag!
