Fellesforbundet uten mening og strategi i EU-kampen

Fellesforbundets logo over EUs flagg.

Den eneste troverdige strategien for et bedre arbeidsliv i Norge er å få landet ut av EØS. Men Fellesforbundets landmøte vedtok å ikke ha noen mening om avtalen.

Olav Boye
Om Olav Boye (3 artikler)
Olav Boye er pensjonist, medlem av Fellesforbundet, tidligere generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon og tidligere sekretær i Norsk Grafisk Forbund, med kontor i Brussel.

Fellesforbundets landsmøte vedtok at de ikke har noen meninger om EØS-avtalen. Det betyr at de aksepterer at de markedsliberalistiske rettsaktene fra Brussel vil fortsette å strømme inn i vårt politiske liv. EØS-avtalen er ikke noe sjølstendig prosjekt eller handelsavtale, men det viktigste elementet i EUs på sin vei til Europas Forente Stater. Landsmøtet setter ikke EØS-avtalen i forhold til EU-tilpasningen for øvrig, men velger å begrense EØS-avtalen til å være en slags handelsavtale med EU. Hvis du er tilhenger av EØS-avtalen er du i virkeligheten føderalist og markedsliberalist, som aksepterer nedbygging av vårt folkestyre, vår suverenitet og den norske grunnloven.

Jeg nekt er å tro at mine faglige kamerater ikke har lært noe av 25 år med EU-tilpasning og angrep på opparbeidede faglige og politiske rettigheter. Alle på landsmøtet krever en offentlig utredning av EØS-avtalen og eventuelle alternativer. Det betyr at Erna Solberg skal oppnevne og utlevere mandat til et slik utvalg. Det blir meningsløst for oss i fagbevegelsen. Det foreligger en rekke rapporter, noen offentlige utredninger og masse bøker og hefter, og ikke minst nettsteder som gir oss innsikt i EUs utvikling til en føderal supermakt etter modell av USA.

LES OGSÅ av Olav Boye: En folkebevegelse mot Europas Forente Stater

Landsmøtet har heller ikke tatt inn over seg at flertallet i Norge har sagt nei til EU, både i 1972 og 1994. Vi som vant disse folkeavstemningene, har sett at den politiske eliten har gitt blaffen i folkeviljen og vi har tapt hver dag etterpå. De setter ikke EØS-avtalen i forhold til EU-tilpasningen for øvrig. Arbeiderpartiet og Høyre har så langt vært enig i mer enn 12 000 rettsakter, det vil si direktiver, forordninger og vedtak i EU-domstolen. Kritikken mot Jonas Gahr Støre er fullt fortjent fra frustrerte landsmøtedeltakere. Men hvorfor tror landsmøtets deltakerne på myten om handlingsrom og reservasjonsrett, når vi opplever at alt blir verre?

EØS er betegnelsen på EUs indre marked. Før folkeavstemninga i 1994 undertegnet Gro Harlem Brundtland avtalen med EU, som trådde i kraft fra 1. januar 1994. Det var et forsøk på å gjøre det lettere for folket å si ja til EU, men et flertall avviste denne strategien og sa nei til norsk daværende medlemskap i EU. I 25 år har vårt land blitt knyttet til den politiske utviklingen i den europeiske unionen, gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen, den militære oppbygging av en EU-hær og et tjuetalls andre avtaler med EU. Det blir feil når Jonas Gahr Støre hevder at det er Høyres regjering som er årsaken til utfordringene i arbeidslivet. Virkeligheten er at Arbeiderpartiet har et større ansvar for raseringen av faglige rettigheter og velferdsordninger med pensjoner.

For åtte år siden la Kommunenes Sentralforbund fram en rapport som viste at mer enn 70 prosent av alle saker på dagsorden i norske kommuner og fylkeskommuner, var styrt av EUs regelverk. I Stortinget er ikke all makt samlet i denne sal, som Johan Sverdrup hevdet for mer enn 100 år siden. På alle politiske områder blir vi styrt fra Brussel og vår Grunnlov med suverenitet og folkestyre forvitrer. Det er viktig for fagbevegelsen å ha solide kollektive avtaler, men ved å løfte blikket ut over egne tariffbestemmelser og se helheten i den politiske utviklingen. Var det tema på landsmøte i Fellesforbundet?

Fagorganiserte er bekymret for at vi vil miste eksport ved oppsigelse av EØS-avtalen. Det foreligger en solid rapport fra Menon om at det ikke er tilfelle. Norge taper millioner hvert år fordi vårt salg av gass må følge EUs regelverk, men slike avtaler er mellom Norge og det enkelte land innenfor EU — Storbritannia, Tyskland, Nederland og Polen vil ikke slutte å kjøpe gass fra Norge, om Norge går tilbake til å bli en sjølstendig stat. Hvorfor lå ikke rapporten fra Menon i landsmøtemappene?

Mine kontakter i EU-Kommisjonens administrasjon hever at Norge er mer kvalifisert til deltakelse i det framtidige Europas Forente Stater, enn flere av de 29 såkalte EU-statene. Vår solide tilknytning til EU er en direkte følge av at vi alltid har en regjering, rød-grønt Arbeiderparti eller blått Høyre, som godtar alt som kommer fra EU, også de forhold som vårt land ikke er juridisk forpliktet til å godta. Hvem kan vi stole på?

La oss ta et tilbakeblikk:

I 1972 gikk ledelsen i Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen på en kraftig smell da de tapte folkeavstemninga om norsk medlemskap i EEC. LO og DNA dro i gang en omfattende debatt om demokrati i hverdagen. Nederlaget hadde presset eliten i arbeiderbevegelsen til å sette opp en ny dagsorden. LO satt i gang en omfattende utredning og debatt om en ny Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø. Et LO/DNA-utvalg under ledelse av Odvar Nordli og med en rekke solide faglige tillitsvalgte, la fram forslag til den nye loven. Vi fikk verdens beste arbeidsmiljølov, ble det hevdet med stor rett. Samtidig fikk fagbevegelsen gjennomført flere andre reformer som sykelønnsordningen og bedriftsdemokrati.

Deretter kom det politiske ledere som kastet over bord arbeiderbevegelsens verdier og kampsaker til fordel for EU-tilpasning og troen på at verdiskapning og konkurranseevne bare var mulig når Europa hadde samme lønns- og arbeidsvilkår som Asia, – for å sitere en tidligere leder i den mektige lobbyorganisasjonen The European Roundtable of Industrialist (ERT).

Den 13. juni 1988 sendte daværende statsminister Gro Harlem Brundtland ut et skriv til sine departementer, om at alle norske lover og forskrifter skulle harmoniseres med EFs regelverk. Arbeiderpartiregjeringen tok ikke noe forbehold om faglige og politiske rettigheter, heller ikke arbeidsmiljøloven. Det kom ingen protester fra LO eller den øvrige fagbevegelse mot dette svært alvorlige angrepet på våre rettigheter og forakten for folkeavstemninga i 1972. Det var seks år før den famøse og grunnlovsstridige EØS-avtalen knyttet oss til politikken i EU og dermed mer enn tjuefem år med gjentakende angrep på faglige og politiske rettigheter i Norge, som i resten av Europa.

EU har et prinsippvedtak om at alt skal konkurranseutsettes og om nødvendig privatiseres. EUs rettsakter om midlertidig ansettelser, vikarbyråer, helsetjenester, tjenesteyting i sin alminnelighet, post- og jernbanepakker, energiunionen med ACER, – totalt mer enn tolv tusen rettsakter, er basert på den markedsliberalistiske og føderale grunnloven, også kalt Lisboa-traktaten. Det kan tyde på at landsmøte i Fellesforbundet ikke hadde vilje eller evne til å løfte blikket og se deres utfordringer utover egne kollektive avtaler og da må det bli galt.

Mektige lobbyister i Brussel har ubegrensede midler til å betale korrupte byråkrater og politikere til det beste for storselskapene og finansinstitusjoner. EU-domstolen har gjort en lang rekke domsavsigelser som raserer faglige rettigheter, i henhold til EUs markedsliberalistiske grunnlov. Europeisk fagbevegelse, ETUC/EFS, er på mange måter en del av EU-systemet, dessverre ingen kamporganisasjon for millioner av fagorganiserte i Europa. EFS mottar store beløp fra EU hvert år og har aldri vært villig til å ta i bruk de nødvendige kampmidlene.

Hovedsakelig på grunn av EØS-avtalen kommer alt dette også til det norske arbeidslivet. Det er de uakseptable forholdene i USAs arbeidsliv som er modell for de europeiske arbeidsgiverne. Det er angrep på pensjonsordninger og kollektive avtaler med lønns- og arbeidsvilkår. Det er angrep på streike- og blokaderetten. I EU mener man at det ikke skal være streikerett, heller ikke i forbindelse med sentrale kollektive tariffoppgjør. Streikeretten er det viktigste kampredskapet for all faglig organisering og må forsvares med alle midler.

Norge har ikke klare regler om hva som er et vikariat og hva som er en midlertidig ansettelse. Det som betegnes som vikardirektiv, er i realiteten et direktiv for å sikre bemanningsselskaper og dermed midlertidig ansettelser. I mange år hadde vi forbud mot privat bemanningsselskaper og arbeidsformidling. Det var en oppgave for arbeidskontorene. Så kom det amerikanske Manpower på banen og fikk dispensasjon for kontor og lagerarbeid. Fagbevegelsen tok ikke utfordringen og deretter kom det hele ut av kontroll

Det såkalte Blaalidutvalget, NOU 1998:15, om arbeidsformidling og arbeidsleie, la fram forslag om private vikarbyråer, som egentlig var bemanningsselskaper. LO var representert i utvalget og ga klarsignal til å åpne opp for private bemanningsselskaper og dermed for midlertidige ansettelser. Det ble henvist til at dette var utviklinga og at fagbevegelsen ikke kunne hindre private bemanningsselskaper og arbeidsutleie.

Sannheten var at EUs konkurranseregler slår fast at land som er bundet av EØS-avtalen, ikke kan ha regler for offentlige arbeidsformidling som innebærer at disse nødvendigvis vil misbruke sin dominerende stilling, samtidig som private ikke slipper til på disse områdene. Når LO og DNA aksepterte frislipp av bemanningsselskaper med midlertidige ansettelser, må de naturlig nok ta et enormt ansvar for det kriminelle arbeidslivet med løsarbeidere og sosial dumping. Det er bra at Fellesforbundet utfordrer markedsliberalistene i egne rekker og sier nei til bemanningsselskaper, men kan det skje innenfor EØS-avtalens «handlingsrom». Neppe.

I 2001 vedtok en enstemmig LO-kongress at vi skulle gå for en ny Lov for arbeidslivet. Den skulle bli verdens beste arbeidslivslov. Noen hevdet at forslag om ny lov bare var et spill for mer rasering av arbeidsmiljøloven og tilpasse våre lover, forskrifter og avtaler til EUs markedsliberalistiske regelverk. Vi hadde mange eksempler på hvordan lobbyistene i Brussel og UNICE, senere BusinessEurope, lykkes med å «modernisere» arbeidslivet til det beste for storselskapene og finansspekulanter.

Vi så snart at LO og fagbevegelsens intensjoner med den nye loven ikke var mulig, hovedsakelig på grunn av EØS-avtalen og markedsliberalismens medløpere her hjemme. I utgangspunktet kolliderte NOU 2004:5, Arbeidslivslovutvalgets innstilling med sekstisju rettsakter fra EU. Etter høringsrunden, med hundrevis av nye krav fra de faglige organisasjonene ble avstanden mellom kravene fra de fagorganiserte og EØS-avtalens rammebetingelser for arbeidslivet enda større og uoverkommelig. Forslag til Lov for arbeidslivet ble stille og rolig lagt i en skuff og kom aldri fram igjen. Det var igjen EUs markedsliberalisme som vant over fagbevegelsens krav til et godt arbeidsliv.

Bondevik-regjeringas forslag til ny arbeidsmiljølov i 2005 ble stoppet etter at de rødgrønne fikk makta etter valget. Det var grunn til å forvente at en ny lov etter krav fra fagbevegelsen ville bli lagt fram. LO kom aldri med slike krav, de var tilsynelatende fornøyd med at den borgerlige regjeringa lovforslag ble avvist. Landet ble i åtte år styrt med basis i Soria Moria-erklæringene, som aksepterte full støtte til EØS-avtalen og EU og dermed tusenvis av nye rettsakter. En gang i blant fikk SV og SP lov til å legge fram både veto og reservasjon mot de påtvingende rettsaktene. Arbeiderpartiets angivelige EU-motstandere var lojale mot eget parti og EØS-avtalen, på bekostning av faglige rettigheter og arbeidsmiljøloven.

Etter murens fall gikk markedsliberalistene og arbeidsgiverorganisasjoner som UNICE og vår egen NHO, til angrep på ILO – Den internasjonale arbeidsorganisasjonen – og det globale regelverket for arbeidslivet. ILO ble etablert i 1919, var en organisasjon innenfor Folkeforbundet, men ble overført til FN etter andre verdenskrig. Etter at muren falt var ikke arbeiderbevegelsen lengre noen trussel og «det byråkratiske ILO» kunne pakke sammen. For de av oss som har jobbet med fagbevegelsen på det internasjonale plan er ILOs regler det beste redskap for å skape bedre forhold for fagbevegelsen og arbeidsfolk i alle land. EU har alltid avvist ILOs regelverk med begrunnelse at de ikke er medlemmer av FN og derfor ikke juridisk forpliktet av ILO rekommandasjoner.  

LO-kongressen i 2013 vedtok at ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. De mente at arbeidslivsforhold måtte unntas fra EØS-avtalen og EUs rettsakter. Det er stikk i strid med hva Norge har underskrevet på i EØS-avtalen. EØS-regler skal gå foran nasjonalt lovverk dersom det er motstrid, ifølge avtalens protokoll 35. Det var tydeligvis ingen i LO som satt med kunnskaper som kunne stoppet dette vedtaket. Det var greit at en vedtok en strategi som ikke betyr noen verdens ting, utenom å stille LO og kongressdeltakerne i en politisk forlegenhet som avslørte deres manglende kunnskaper. For ordens skyld: Norge er ikke medlem av EØS, men har undertegnet en avtale som kan sies opp med et års varsel.

Etter 1. desember 2009 har EUs grunnlov, under betegnelsen Lisboa-traktaten, trådd i kraft. Det betyr at alle forhold mellom de 29 EU-statene er innenrikspolitikk. Lisboa-traktaten fastslår at EU ikke lengre er en medlemsorganisasjon, men en føderal statsdannelse under oppbygging. Den nye lederen av kommisjonen, Ursula van der Leyen, har uttalte at hennes fremste prioritering er å utvikle EU til Europas Forente Stater. I Nei til EU påstår de at dette er konspirasjonsteori og ikke aktuelt å forholde seg til. Nasjonalstatene skal opphøre og deles inn i regioner. Det skjer også i Norge. Var den føderale utfordringen tema på landsmøte i Fellesforbundet?

Det er bra at LO og resten av fagbevegelsen protesterer mot den blåblå regjeringas angrep på faglige rettigheter, arbeidsmiljøloven og hva som måtte komme i tiden framover. En stor utfordring er TTIP, frihandelsavtalen mellom USA og EU, og den globale TISA-avtalen med blant annet med investeringsbeskyttelse, som fratar nasjonalstatene rett til å gripe inn for å beskytte blant annet miljø eller faglige rettigheter.

Men protester og fanemarkeringer er ikke nok. Fagorganiserte må for det første ta et oppgjør med markedsliberalistene i egne rekker. Det skjedde ikke på landsmøtet i Fellesforbundet, hvor Jonas Gahr Støre tilslutt vant fram med sine synspunkter. Flest mulig må sette seg inn i situasjonen og utarbeide en solid analyse. En vesentlig del av dette må være å vite hvem som er motkreftene. Vi har et klart bilde av hvem de er her hjemme; NHO, de borgerlige partiene, nettverk og lobbyselskaper som lever av å fremme markedsliberalistiske løsninger. Dessverre er både ledelsen i LO og Arbeiderpartiet en del av denne politiske eliten.

På det europeiske plan og den globale arena er det mange nettverk, konferanser og lobbyorganisasjoner som jobber for økt frihandel, privatisering og fjerning av lover som kan hindre storselskapenes og spekulantens virksomheter. Den mest kjente og beryktede lobbyorganisasjonen i Brussel er ERT – European Roundtable of Industrialist, som skryter av å ha ubegrensede økonomiske midler. Bak ERT står noen av de største selskapene i Europa, også norske selskaper. En lang rekke av ERTs rapporter er blitt EUs politikk. De investerer hundretalls millioner euro i utenomparlamentarisk virksomhet for å svekke folkestyre og knuse fagbevegelsen, for å skape et EU i sitt reaksjonære bilde. De har lykkes så langt og vi i fagbevegelsen taper for hver dag som går.

Når analysen av dagens situasjon og utfordringer er på plass, blir det neste skritt er å fastslå våre mål. Hva vil vi ha i lovverket og hva skal være eksklusive rettigheter for de fagorganiserte i de kollektive avtalene. Når målene er fastlagt må vi få på plass strategien, – hvordan kommer vi fra dagens situasjon til våre faglige og politiske mål.

Våre krav til målsetninger vil utvilsomt være i strid med EU og EØS-avtalen. Vi vet at føderalister og markedsliberalister er i klart mindretall i folket, men de har styring med media, finans- og næringslivet og i de politiske organer som regjering og Stortinget. De fleste vil kreve en demokratisk prosess for samfunnsutviklingen. Med demokratiske midler må vi slå ned elitens opprør og gjenvinne folkestyret. Det vil være en klar fordel for de folkelige organisasjonene, som fagbevegelsen og miljøbevegelsen.

LO og den øvrige fagbevegelsen må gjøre et valg for å ha en troverdig strategi for et bedre arbeidsliv. Det er ikke mulig å få akseptable forhold i arbeidslivet når en skal legge markedsliberalistiske prinsipper til grunn. Fagbevegelsen må velge mellom to ulike alternativer. LOs ledelse kan forklare sine tillitsvalgte og medlemmer at verden har endret seg og at fagbevegelsen må akseptere at den ikke lengre har politisk makt og innflytelse. Vårt land må forholde seg til globalisering med frihandel og makt til flernasjonale selskaper, finansinstitusjoner og deres nettverk og lobbyorganisasjoner.

Vi har ikke noe valg, hevder den politiske eliten i vårt land, vi må leve med EØS-avtalen og EU-tilpasningen. EØS-avtalen må vårt land ha på plass, for å selge våre varer og tjenester. En ny handelsavtale med EU blir avvist som urealistisk. Høyres Per Kristian Foss uttalte seg presist da han sa at han er for norsk deltakelse i EU, fordi det ble lettere å gjennomføre Høyres politikk. Den blåblå regjeringens forslag til ytterligere rasering av arbeidsmiljøregler er bare en oppfølgning av EUs rettsakter, beslutninger i EU-domstolen og de endringer som er gjennomført av den tidligere rødgrønne regjeringen. Alt i henhold til våre forpliktelser til EØS-avtalen, må LOs lederne forklare sine tillitsvalgte og medlemmer. Vi kan sjølsagt ikke akseptere det.

Det andre alternativet er å ta opp kampen for det vi tror på: folkestyre, velferdsstat, gode arbeidslivslover og kollektive tariffavtaler, som gir fagbevegelsen rettmessig makt og innflytelse. Det gjelder ikke minst for de tusenvis av lokale tillitsvalgte, i klubbstyrer, i arbeidsmiljøutvalgene og i virksomhetenes styrende organer. Gode lønns- og arbeidsvilkår er en forutsetning for høy produktivitet og solid konkurranseevne.

Fagbevegelsen må derfor jobbe systematisk for å gjenvinne det tapte og legge fram krav om nye reformer i arbeidslivet. Slike reformer må være resultat av omfattende debatt og ha stor oppslutning med kampvilje i egne rekker. Vi vet fra erfaringer og fagbevegelsens historie at ingenting kommer av seg sjøl. Vi vet av erfaringer at det må komme politisk press fra grunnplanet i fagbevegelsen, også vurdere bruk av politiske streiker for å sette fart på den positive utviklingen.

Noen av oss har kontakter med politiske og faglige meningsfeller i Europa og resten av verden. Mange av disse vet at Norge formelt ikke er med i EU og setter sitt håp til at arbeiderbevegelsen i vårt land kan gå foran for å skape nye forutsetninger for gode faglige rettigheter og en politisk utvikling med faste jobber og rettferdig fordeling. Noen av mine kontakter kaller en slik plan for «Look to Norway», noe som helt klart må legge presset på alle gode krefter her hjemme. Når jeg informerer mine kontakter ute i Europa om vedtaket fra Fellesforbundet, forstår de ikke hva vi driver med.

LO og Fellesforbundet har med dagens faglig-politiske linje mistet troverdighet. Det samme ser vi med en svekket fagbevegelse i resten av Europa. Det er vi sjølsagt ikke tjent med, så tiden er overmoden for en snuoperasjon nå. Vi vet at alt blir verre for hver dag som går, derfor er våre motkrefter fornøyd med vedtaket på i Fellesforbundet. Vi vet av erfaring at en faglig-politisk offensiv strategi er umulig med EØS-avtalen, så den må bli sagt opp snarest mulig, ikke minst for å gjenvinne folkestyre, som en viktig forutsetning for en politisk prosess til det beste for de fagorganiserte og folk flest.

Hva er Fellesforbundets vei ut av den politiske tåkeheimen?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned