Åpent brev skrevet etter ønske fra Solidaritet Med Kurdistan Tromsø.
Kjære alle Tromsøværinger. Kjære alle Kurdere. Kjære politikere. Ja, kjære alle sammen! Kjære regjering (selv om dere kan skamme dere)!
Mitt navn er Karl Håkon Gulbrandsen. Noen av dere kjenner meg kanskje fra før. Jeg har vært i Kurdistan siden sommeren 2015. Den gangen bestemte jeg meg for å reise for å bistå Kurderne i deres kamp mot Deash-kalifatet (Islamsk Stat). Jeg hadde via en kurdisk flyktning jeg ble kjent med på videregående skole allerede noen år i forveien fått så vidt kjennskap til kurderne og deres sak. Det var i 2008 at jeg hørte ordene «kurder» og «Kurdistan». Vi lærte ikke om sånt på skolen da jeg vokste opp. Det var ingen som brydde seg om hvem kurderne var, hvor de kommer fra eller hva de har kjempet for i flere hundre år.
I 2014 startet kampen mot Daesh. Det var i Kobane at kurderne virkelig for første gang satte seg og sitt folk på verdenskartet. Det var på den tiden kurderne ble kjent verden over for det statsløse folkeslaget, det største i verden uten egen stat, for kampen for sin rett til å leve. Det var da de ble kjent for omverdenen som ikke bare det folket som kjempet for sin rett til eksistens, men også at de kjempet for så mye mer enn bare det. De kjempet en intens kamp om å få lov til å være kurdere. Om å få lov til å snakke sitt eget språk. Om retten til fri utøvelse av religion. Om retten til alt! Det var en kamp jeg ble mektig imponert av. Jeg følte meg følelsesmessig tilknyttet det kurdiske folket allerede på den tiden.
Etter en stund, etter en periode med tenking, så falt jeg på det som for meg var et enkelt valg å ta. Nemlig det å reise ned til Kurdistan for å støtte kurdernes kamp. Jeg hadde allerede på den tiden, som altså var sommeren 2015, at dette var noe jeg skulle vie tid til. Jeg skulle ikke på noe eventyr eller reise ned dit for å kunne ta med meg noen minner tilbake til Norge og fortsette å leve som før. Jeg hadde tatt et valg som innebærer at jeg reiste ned med enveisbillett. Uten plan om retur. Ikke visste jeg hva jeg reiste til. Jeg visste bare at jeg skulle i krig. I krig for grunnleggende menneskerettigheter, noe kurderne fra dag én av sin eksistens har blitt frarøvet og nektet. Jeg forlot fødelandet Norge og alt jeg hadde. Det var et valg jeg tok som har ført med seg at jeg har måttet gitt opp goder som vennskap, familiebånd og et trygt liv. Det var på tide å sette noe annet enn seg selv først. Essensen i kurdernes kamp handler om noe som er uendelig mye større enn meg og deg. Frihet koster. Det koster blod. Det koster tårer og svette. I dagens samfunn er ikke frihet noe man får. Det er noe man må ta. Det er ingen som gir deg frihet. Den må du kjempe for og ta selv! Det er ingen som kommer til å bli frie mennesker hvis de sitter og venter på at friheten skal komme til dem.
I dag, I Rojava, som er den selvstyrte kurdiske regionen som ligger innenfor Syrias nordøstlige landegrenser, kjemper nå kurderne igjen, slik som i Kobane, for sin kamp om eksistens. Ja, noe så enkelt som bare det å eksistere. De siste dagene har verden blitt vitne til det som er en historisk kamp uten sidestykke. Kurderne viser igjen til omverdenen hvem de er. Slik som i Kobane i 2014 og 2015. I de siste dagene har kurderne sagt «hei» til verden. Eller som jeg gjengir på kurdisk «Edi gele Kurd ji dunyaye re gotiye merhaba». Kurderne har de siste dagene satt seg på kartet. Erdogan har vist sitt sanne ansikt. Igjen. Denne gangen har kurderne nå i skrivende stund klart å holde Natos nest største militærmakt unna en liten grenseby. Med kalashnikover i hånda har de holdt unna fly, droner, helikopter og alt de har av teknologi. De har holdt unna tanks med mer.
De tyrkiske styrkene og deres jihadistmilitser har gått på en smell. Dere har alle fulgt med på hvem som blir rammet i denne krigen som startet for halvannen uke siden. Det er barn. Kvinner. Eldre. Unge. Det er de sivile som betaler prisen. Tyrkia driver med målrettede angrep mot sivile. I underkant av 300 sivile liv har gått tapt. Erdogan bedriver et forsøk på etnisk rensing av regionen. Han bedriver regelrette brudd på folkeretten og har helt klart og tydelig begått krigsforbrytelser. Ulovlige våpen har blitt brukt. Fosforbomber. Napalmbomber. Erdogan med all sin makt prøver å ta knekken på det kurdiske folket en gang for alle etter utallige tidligere forsøk. Han feiler stort. Denne gangen også. Er det en ting som det kurdiske folket har bevist er det at de er et folkeslag som det er umulig å ta knekken på. Et folkeslag som vet å forsvare seg selv. Et folkeslag som setter hardt mot hardt.
Kjære politikere. Kurderne ønsker ikke krig. De ønsker fred. De ønsker sin rett til å eksistere. Dersom Tyrkias forsøk fortsetter uhindret vil vi bli vitne til en humanitær katastrofe uten sidestykke.
Kurderene i Rojava blir regelrett nedslaktet av en maktsyk diktator med stormannsgalskap i sinn. Serekaniye er i skrivende stund omringet fra alle kanter. Lokale humanitære organisasjoner som den Kurdiske Røde Halvmåne har blitt utsatt for målrettede angrep i sine forsøk på å nå frem til de rammede sivile for å gi dem behandling. De rammede og skadde i området står nå uten tilgang på behandling og står i stor fare for å dø. Men dette kan det gjøres noe med. Internasjonale organisasjoner som Røde Kors må på banen.
Jeg oppfordrer alle politikere på kryss av partigrenser til å gå sammen og vise sin handlekraft. Folket i Rojava trenger umiddelbar hjelp. Dette kan det gjøres noe med, om det bare finnes vilje til det. Folket i Rojava har beskyttet en hel verden mot den brutale terrororganisasjonen IS. De beskyttet menneskeheten mot brutaliteten til IS. Nå er det folket i Rojava sin tur til å få hjelp av dere. Vis deres politiske handlekraft. For folket her er det nå snakk om nå eller aldri. Styrker fra SDF (med YPG og YPJ i spissen) ofret 11 000 heltmodige krigere i kampen mot DAESH. 22 000 ble skadet. Dette må ikke glemmes. Dette var liv som ble ofret på vegne av en hel menneskehet.
Videre vil jeg oppfordre alle på kryss og tvers av etnisiteter til å stå sammen mot den aggressive og brutale fremtredenen til Erdogan og hans militære regime. Erdogan har fra første time brutt den inngåtte våpenhvilen som våre styrker i SDF også har akseptert. Vi ønsker en umiddelbar slutt på krigen. Nok er nok. Presset mot politikerne må økes. Det holder ikke med vage uttalelser om sanksjoner. Frem til nå har verdenssamfunnet vist manglende handlekraft og vilje. Ta til gatene, demonstrer og krev en umiddelbar stans av Erdogans etniske rensing av Rojava. Dersom en eventuell stopp i direkte krigshandlinger blir en realitet må man ikke gå i fellen av å tro at kampen er over. Det må til enhver tid ståes opp mot diktatoren Erdogan og hans terrorregime.
Til den passive og handlingslammede norske regjeringen vil jeg si en ting: Skam dere! Dere er passive uten evne til å vise handlekraft. Dere er en skam for menneskeheten. Jeg har rett og slett ikke ord for det. Enda verre med NATO-leder Stoltenberg som uttalte at Tyrkia måtte vise tilbakeholdenhet i sine angrep på de sivile her.
Avslutningsvis vil jeg på vegne av alle her nede takke dere alle for deres varme engasjement for saken. Det gir oss både mot og styrke.
Med kjærlige og revolusjonære hilsener,
Karl Håkon Gulbrandsen, internasjonal frivillig i SDF- Syrian Democratic Forces.
Hassakeh, Rojava (Nord-Øst Syria)