Teksten er av Trine Rogg Korsvik, Ane Stø og Anne Kalvig, alle fra Kvinnegruppa Ottar.
I år er det 10 år siden sexkjøpsloven ble innført i Norge. Loven som kriminaliserer kjøp av seksuelle handlinger, men ikke salg, er historisk unik: Ansvaret for prostitusjon blir flyttet fra de prostituerte til prostitusjonskundene som holder handelen gående. Det er overgriperne som skal straffes.
Kvinnebevegelsen kjempet fram sexkjøpsloven gjennom mange tiår med hardt, idealistisk og politisk arbeid. Men selv om sexkjøpsloven er viktig for å motvirke at menn kjøper sex, fungerer den ikke optimalt. Det er en akutt mangel på hjelpetiltak for de som ønsker seg ut av prostitusjon. Utenlandske ofre for menneskehandel blir deportert, politiet prioriterer ikke å bekjempe prostitusjon, og det er heller ikke iverksatt noen holdningskampanjer eller forebyggende tiltak. Det er høyst oppsiktsvekkende ved innføring av en helt ny lov.
Da Kvinnegruppa Ottar den 15. juni i år inviterte til en dagskonferanse om sexkjøpsloven og kampen som ledet fram til loven, muliggjorde vi et bredt spekter av synspunkt og kampforståelser fra samme scene. Fra erfaringer i Tana i nord på 1990-tallet til dagens Frankrike, fra LOs politikk til tyske feministers framgangsrike kamp mot prostitusjon, fikk vi innsikt i sexkjøpslovens betydning og samfunnsrelevans (se faktaboks). Fra ulike vinkler kastet vi lys over hvordan sexkjøpsloven kom til, hvordan den virker i dag og hva som skal til for at den skal fungere bedre.
Konklusjonen etter konferansen er klar: Kvinnegruppa Ottar krever at politikerne tar ansvar og følger opp sexkjøpsloven med målrettede tiltak!
Hensikten med sexkjøpsloven
Hensikten med sexkjøpsloven er å få slutt på prostitusjon fordi det er farlig, skadelig og fornedrende for dem som prostituerer seg, og en viktig inntektskilde for kriminelle nettverk. Prostitusjonens ideologi er at kvinnekroppen (og yngre menns kropper) er varer som er til salgs, at sex er en rettighet menn har krav på. Prostitusjon påvirker også de som ikke er direkte involvert i prostitusjonshandelen, det vil si hele kulturen og samfunnet der prostitusjon finnes. Dette er altså ikke et marginalt problem for spesielt interesserte, men en diskusjon som går rett inn i hva vi mener skal være rådende verdier og rettigheter, og hvordan samfunnet kan legge til rette for å verne og fremme disse verdiene og rettighetene.
Likevel er det få som bryr seg om skadene kvinner i prostitusjon utsettes for, utenom den organiserte kvinnebevegelsen. I motsetning til kvinnebevegelsens århundrelange, organiserte kamp mot prostitusjon, står organisasjoner som PION (Prostituertes interesseorganisasjon i Norge) FRI og Amnesty, som i dag ønsker å legge til rette for prostitusjon og fjerne sexkjøpsloven. Disse får støtte fra partier på høyresida.
Samfunnets ansvar for å bekjempe og forebygge prostitusjon
Ingen offentlige institusjoner tar virkelig grep for å forebygge og hjelpe folk ut av prostitusjon, som jo faktisk var en av hensiktene med sexkjøpsloven. Dermed må politikere komme på banen og sørge for å få på plass og sikre denne type kompetanse og tilbud.
Prostituerte er ifølge norsk lovverks definisjon utsatt for overgrep og har krav på beskyttelse fra det offentlige. Den norske staten har gjennom lovverket valgt å plassere ansvaret for overgrepet hos den som kjøper og tilrettelegger for prostitusjon, inkludert halliker. Da kan man ikke samtidig ignorere de skadene prostituerte utsettes for, og de akutte og langsiktige behovene for hjelp og rehabilitering som denne gruppa har. Rehabilitering av ofre for prostitusjon innebærer en kostnad, og man må samtidig intensivere innsatsen rettet mot prostitusjonskundene, i all hovedsak menn, og slik hindre at overgrepene oppstår i første omgang. Uten menns etterspørsel etter kropper å få kjøpt, finnes heller ikke prostitusjon, og da heller ikke skadede og traumatiserte kvinner som resultat.
Hvordan kom sexkjøpsloven i stand?
I det følgende viser vi hvordan sexkjøpsloven ble til som historisk, ny norsk lov. Vi ser på hva vi kan lære fra andre lands prostitusjonslovgivning, eksemplifisert ved prostitusjonsliberale Tyskland på den ene siden og Frankrike på den andre siden. I 2016 innførte Frankrike en sexkjøpslov som likner den norske, men som i større grad inkluderer hjelpetiltak og holdningsskapende kampanjer. Det påstås ofte at sexkjøpsloven ikke fungerer, men forskning viser at den faktisk har bidratt til å redusere prostitusjon i Norge. Vi gir også eksempler på hvordan bedre tiltak konkret kan se ut.
Motstandere av sexkjøpsloven hevder gjerne at den bygger på et puritansk og moralistisk syn på sex og arbeid. De fortier at sexkjøpsloven aktivt forholder seg til menneskerettighetene og til en etikk som sier at kropp ikke skal kunne kjøpes. At sexkjøpsloven er resultat av flere tiår med feministisk mobilisering, blir usynliggjort.
Da de feministiske forskerne Cecilie Høigård og Liv Finstad så tidlig som i 1981 foreslo å «kriminalisere horekundene» var det grundig forskning og inngående kjennskap til skadene de prostituerte gjennomlever som førte til denne konklusjonen.
Begrepet «horekunde» var nytt, og brukt for å flytte stigmaet fra de som selger sex til kjøperne. Aktivister fra kvinnebevegelsen skapte oppmerksomhet om kravet ved å aksjonere i Oslos prostitusjonsstrøk og spraye «horekunde» på bilene til menn som prøvde å kjøpe sex av dem. Virkningen var enorm. «Horekunder jages i Oslo» sto det på forsiden av avisene. Potensielle kunder våget seg ikke ned på strøket.
I 1982 ble «kriminalisering av horekunder» debattert på Stortinget. Men det var ikke flertall for det, fordi de fleste mannlige stortingsrepresentanter (som var i stort flertall) var imot.
Saken lå død i flere år inntil Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, med påfølgende fattigdom og kaos, førte til en kraftig økning av transnasjonal prostitusjon. I Oslo og andre norske byer ble det åpnet bordeller, som oftest i boligstrøk. Naboer og feminister – særlig fra den nystiftede Kvinnegruppa Ottar – protesterte, og aksjonerte utenfor bordellene med krav om at de skulle stenges. Aksjonistene opplevde å bli trakassert av horekunder og å bli drapstruet av bordelleiere og mafia. Aksjonene ble rett og slett for farlige, og prostitusjonen fortsatte. En begrensende faktor var likevel at hallikparagrafen ble utvidet til å gjelde utleie av leiligheter der prostitusjon foregikk.
Slaget om Finnmark
Det var i Finnmark at kampen mot prostitusjon nådde et vendepunkt på slutten av 1990-tallet. Situasjonen der var at russiske jenter og kvinner ble fraktet med buss til campingplassen i den samiske bygda Skippagurra i Tana kommune, en bygd med 3000 innbyggere. Der ble desolgt til lokale så vel som tilreisende menn. Nestleder i SV, Kirsti Bergstø, var ung SUer i Øst-Finnmark på 1990-tallet. Hun fortalte på Ottars sexkjøpslovskonferanse om hvordan prostitusjonen preget hele det lille bygdesamfunnet og ble en del av mannskulturen. Skolegutter debuterte seksuelt med prostituerte, naboer og slektninger utnyttet purunge, russiske jenter. Prostitusjonen påvirket også hvordan de lokale guttene begynte å behandle jenter generelt; seksuell trakassering ble et stort problem. Russiske kvinner og barna deres ble kalt horer og mobbet.
Bygdefolk som ikke likte utviklingen følte seg maktesløse, men begynte snart å organisere seg, i samarbeid med blant annet Kvinnegruppa Ottar og samiske kvinneorganisasjoner fra Finland, Norge og Russland . Motstanderne var farlige. En av dem som organiserte prostitusjonen, hallikdømte Frank Sandberg, kom med trusler. Demonstranter ble forsøkt kjørt ned. Da campingplassen etter flere års kamp ble stengt i 2000, var det smittevernloven som ble brukt for å stenge den, med kommunelege Sigrun Windterfeldt i front.
Sverige vedtar sexkjøpsloven
Kravet om å kriminalisere horekunder fikk fornyet kraft på slutten av 1990-tallet. En viktig grunn til dette var at Sverige i 1998 vedtok å forby sexkjøp som ledd i en lovpakke for å bekjempe menns vold mot kvinner, den såkalte Kvinnofridslagen (Kvinnefredsloven). Som i Norge, var det den svenske venstresida som sikret flertall for sexkjøpsloven, mens høyresida var imot.
I Oslo vedtok 8. marskomiteen i år 2000 «Kriminaliser horekundene!» som en av hovedparolene. Venstresidas ungdomspartier og RV (forløper for Rødt) gikk inn for sexkjøpsloven, og snart kom LO med på laget.
LO og sexkjøpsloven
I 2001 ble Gerd Liv Valla valgt til tidenes første kvinnelige LO-leder. I denne mektige posisjonen satte hun kvinnesaker på dagsordenen i langt sterkere grad enn sine mannlige forgjengere. Foruten radikale kvinnekrav som 6-timers normalarbeidsdag, kjønnskvotering og likelønn, gikk Valla inn for å kriminalisere horekunder.
På Ottars sexkjøpslovskonferanse fortalte Valla om prosessen som førte til at LO vedtok å gå inn for sexkjøpsloven. Det første steget var at LO-kongressen i 2005 vedtok forbud mot at tillitsvalgte kunne kjøpe sex og en vurdering av sexkjøpsforbud som ett av flere tiltak mot trafficking. I sin 1.mai-tale i 2006 tok Valla til orde for kriminalisering av sexkjøp. Og gjennom LO-lederens plass i Arbeiderpartiets sentralstyre påvirket hun partiet. AUF og Oslo Arbeiderparti hadde allerede tidligere gått inn for sexkjøpsloven. Men det fantes motstand i den internasjonale fagbevegelsen.
På en kongress i den europeiske fagbevegelsen i 2006 kom det opp forslag om å anerkjenne prostituerte som arbeidstakere. Men danske, norske og svenske LO gikk imot. De holdt fast ved fagbevegelsens tradisjoner om å ville bekjempe prostitusjon, ikke legge til rette for det. Det var en parallell til diskusjonene om barnearbeid. Mens noen har argumentert for at en «ikke skal ta brødet fra barna», har fagbevegelsen besluttet å gå imot barnearbeid og heller finne andre løsninger på fattigdomsproblemer. LO-rådgiver Jonas Bals påpekte også på Ottars konferanse at prostitusjonsforsvareres sammenlikning mellom prostitusjon og hardt kroppsarbeid er dobbelt urettferdig; den bagatelliserer prostitusjonens vold og overgrep, samtidig som den overdriver hvor ille det er å jobbe i fysisk krevende arbeiderklasseyrker.
LO endte altså med å støtte kriminalisering av sexkjøp, og det samme gjorde partiene i den rød-grønne regjeringen slik at det ble flertall i Stortinget for å vedta sexkjøpsloven 20. november 2008, med virkning fra 1. januar 2009. Men vedtaket skjedde ikke uten motstand.
Motstanderne av sexkjøpsloven
Målgruppa for sexkjøpsloven, sexkjøperne, er sjelden de som offentlig har frontet motstand mot loven, selv om de er den desidert mest tallrike gruppa i prostitusjonsfeltet. Motstanderne som uttaler seg offentlig har vært en sammensatt gruppe bestående av halliker, FrP-politikere, sosialarbeidere, forskere og de seneste årene menneskerettighetsorganisasjoner som FRI – Foreningen for seksualitetsmangfold og Amnesty.
På 1990-tallet var de fremste forsvarerne av prostitusjon halliker og kriminelle som truet prostitusjonsmotstandere med vold, samt FrP-politikere som Carl I. Hagen, som gikk inn for offentlige bordeller. Paradoksalt nok ble også hjelpeapparatet for prostituerte uttalte motstandere mot å bekjempe prostitusjon. Det samme ble enkelte forskere. Seinere har også PION, en «interesseorganisasjon» for «sexarbeidere» (PION er ikke en medlemsorganisasjon) gjort alt de kan for å normalisere prostitusjon, med inspirasjon fra og nettverk knyttet til det europeiske prostitusjonsmarkedet.
Da spørsmålet om kriminalisering av sexkjøp ble aktualisert på begynnelsen av 2000-tallet ble venstresidas partier og LO utsatt for en intens lobbyvirksomhet fra det nasjonale kompetansesenteret ProSentret og PION.. Enkeltstående prostituerte ble frontet overfor politikere, for eksempel på LO-lederens kontor, og på Arbeiderpartiets og SVs landsmøter, for å hindre dem i å vedta å gå inn for sexkjøpsloven. Lobbyvirksomheten og personfokuset bar frukter, og alle toppene i Arbeiderpartiet og SV, som fra 2005 satt i regjering, gikk derfor imot å innføre en sexkjøpslov. En mektig motstander mot sexkjøpsloven var justisminister Knut Storberget. Da APs landsmøte i 2007 gikk inn for å kriminalisere sexkjøp var det med 184 av 300 stemmer. Det var et grasrotopprør, med støtte av AUF, LO, og Arbeiderpartiet i Oslo og Hordaland.
Jan Bøhler fra Arbeiderpartiet ga på Ottars konferanse en levende beskrivelse av hvordan folk fra PION og ProSentret nesten fulgte etter delegatene opp på talerstolen for å hindre dem i å støtte sexkjøpsloven. Ifølge Bøhler fikk den intense lobbyvirksomheten til PION og ProSentret motsatt virkning på enkelte delegater.
Også i SV var ledelsen imot sexkjøpsloven, og også her kom PION og ProSentret på deres landsmøte for å forhindre dem i å gå inn for loven. Også i SV var det et grasrotopprør i partiet anført av SU og Hordaland SV, som gjorde at landsmøtet i 2007 vedtok å innføre sexkjøpsloven, etter å først å ha nedstemt dette i 2005.
Ifølge Kirsti Bergstø var grunnen til at det tok så lang tid før det feministiske partiet SV vedtok å støtte sexkjøpsloven at det i partiet er en holdning om at man «snakker med dem det gjelder». I dette tilfellet var det PION og ProSentret som «representerte» de prostituerte, sistnevnte var til og med et «kompetansesenter». Argumentet om at «man skal ikke gjøre livet vanskeligere for de prostituerte» falt i god jord hos en SV-ledelse som var preget av et sosialarbeiderperspektiv uten noen kjønnsmaktanalyse. Denne holdningen er langt fra unik for SV, og deles av mange velmenende personer.
Rødt (den gang RV) var en pådriver for sexkjøpsloven, men var ikke representert på Stortinget. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti støttet innføring av loven, dog uten å dele venstresidas feministiske begrunnelse for den.
Hva kan vi lære av utlandet?
Det finnes i dag ingen land med en prostitusjonslovgivning som fungerer optimalt, ettersom patriarkalske kulturer i varierende grad overalt strukturerer lovgivning og håndhevingen av den. La oss likevel se på prostitusjonslovgivningen i to europeiske land som har valgt to helt ulike måter å løse prostitusjonsproblematikken på, nemlig Tyskland og Frankrike.
I 2002 liberaliserte Tyskland sin prostitusjonslovgivning med bred politisk støtte. Alle sider av prostitusjon ble legalisert. Argumentene var de samme som Amnesty og FRI fronter i dag, nemlig at det ville føre til tryggere «arbeidsforhold» for prostituerte, de kunne få pensjonsrettigheter, sykepenger og andre sosiale ytelser. Men bare 44 prostituerte ba om å bli registrert som dette i hele Tyskland! Tyske myndigheter har ingen systematisk oversikt over hvor mange kvinner som befinner seg i prostitusjon, estimat anslår alt fra 200 000 til over en million. Omlag 90 prosent er migrantkvinner, de fleste fra Øst-Europa, og en stigende andel flyktninger. Den manglende oversikten blir sterkt kritisert fra tysk kvinnebevegelse.
Legaliseringen førte til at den internasjonale sexindustrien fikk fritt spillerom, og Tyskland ble et økonomisk mekka for halliker. Snart oppsto bordeller med «flatrate» («knull så mange du vil for 50 euro»), «gang bang»-fester, inkludert med gravide kvinner. Prisene raste og Tyskland ble en destinasjon for sexturisme. I løpet av de siste 25 årene er minst 84 kvinner blitt myrdet i den tyske prostitusjonshandelen, og 47 andre prostituerte har blitt utsatt for drapsforsøk. Lidelsene, skadene og traumene for de hundretalls tusener av kvinner som er blitt utnyttet i prostitusjon i disse årene, kan knapt tallfestes.
Den tyske prostitusjonspoltikken har vært så katastrofal at stadig flere ser at den ikke kan fortsette. I 2017 ble det vedtatt en reform som angivelig skulle beskytte de prostituerte, men som snarere har ført til en forverring fordi den tvinger prostituerte til å registrere seg, ta obligatoriske helsesjekker (for å sikre kundene en «smittefri vare») og betale skatt.
Fra å ha blitt utskjelt og latterliggjort som puritanere, opplever tyske feministiske prostitusjonsmotstandere økende støtte. Ifølge Manu Schon fra de to venstresideorganisasjonene mot sexkjøp, Stop Sexkauf og LINKE für eine Welt ohne Prostitution, er det nå blitt trendy å være imot prostitusjon i Tyskland. Schon deltok på Ottars konferanse, og fortalte hvordan radikale feministers analyser deles av stadig flere, også av venstresidepolitikere, studentorganisasjoner og folk som tidligere definerte seg som liberalfeminister og «sexarbeidere». I begynnelsen av juni 2019 bestemte kvinneutvalget til det sosialdemokratiske partiet SPD seg for å gå inn for en sexkjøpslov etter svensk-norsk mønster.
Frankrikes «feministiske» prostitusjonslov
I 2016 innførte Frankrike den såkalte nordiske modellen (altså å kriminalisere kjøp av sex og hallikvirksomhet, men ikke sexsalg). Riktignok forbød Frankrike offentlige bordeller rett etter andre verdenskrig, men landet har likevel vært preget av en kulturell romantisering av prostitusjon. Som i Norge var den franske sexkjøpsloven resultat av feministisk grasrotorganisering. Fra 2009 sto over 50 feministiske organisasjoner bak kravet om å kriminalisere prostitusjonskundene, og de fikk etter hvert med seg studentorganisasjoner, menneskerettighetsorganisasjoner og fagforeninger på laget. Også toppolitikere på venstresida sluttet etter hvert opp om å innføre en sexkjøpslov. Kanskje spilte økonomiske argumenter også inn. I 2015 viste nemlig undersøkelsen Prostcost at prostitusjon koster det franske samfunnet 1,6 milliarder euro i året.
Den franske sexkjøpsloven er mer «feministisk» enn den norske, i det den i klartekst slår fast at prostitusjon er vold, at den er et hinder for likestilling og et angrep på menneskelig verdighet.
I Frankrike er alle fylker blitt pålagt å ha exit-programmer for prostituerte, og loven slår dessuten fast at sexkjøpere som blir tatt skal sendes på bevisstgjøringskurs. Loven legger også opp til offentlige holdningskampanjer og til at bevisstgjøring om prostitusjon som hinder for likestilling skal inn i skolen.
Sexkjøpsloven har stor oppslutning i Frankrike. En meningsmålings fra Ipsos fra februar 2019 viser at 78 prosent støtter sexkjøpsloven. Støtten er størst blant kvinner (85 prosent) og blant yngre (82 prosent). Bare 22 prosent er imot sexkjøpsloven. Motstanden er størst blant menn (30 prosent).
Svakhetene ved sexkjøpsloven i Frankrike er den samme som i Norge, nemlig at den ikke følges opp skikkelig. Det er høyst varierende hvordan politiet prioriterer loven lokalt, og de bebudede hjelpetiltakene som fylkene er blitt ansvarlige for, er ennå ikke på plass overalt. I de fylkene som faktisk har satt det i gang, har man oppnådd gode resultater, ifølge journalisten Claudine Legardinier fra franske Le Mouvement du Nid, som deltok på Ottars konferanse.
Et stort problem for å få gjennomført loven er president Macrons kuttpolitikk, som har rammet feministiske organisasjoner hardt. Disse organisasjonene skal i prinsippet bidra til bevisstgjøringskurs i skolene, men har ikke økonomiske ressurser til å få det i stand. Med andre ord, de samme problemene vi har i Norge når det gjelder underfinansiering av kvinnebevegelsen.
Virker sexkjøpsloven?
Motstanderne av sexkjøpsloven hevder at den ikke virker, eventuelt at den har ført til mer vold mot prostituerte. Dessverre foreligger det lite nyere forskning på prostitusjon i Norge, ettersom dette er et forskningsfelt med lav prestisje og dermed er underfinansiert. Den mest seriøse forskningen på effekten av sexkjøpsloven er fra 2014, utført på oppdrag fra regjeringen av Vista Analyse. Deres evaluering konkluderte med at sexkjøpsloven virker. Evalueringen legger vekt på følgende punkter:
- Sexkjøpsloven har dempet etterspørselen og dermed bidratt til å redusere omfanget av prostitusjon i Norge.
- De økonomiske vilkårene for å drive med prostitusjon i Norge er blitt dårligere. Dempet etterspørsel har ført til realprisfall og redusert inntjening i de fleste markedene.
- Håndhevingen av sexkjøpsloven i kombinasjon med håndheving av straffelovens § 202 (hallikparagrafen) og § 224 (lov mot menneskehandel), har bidratt til å gjøre Norge til et mindre attraktivt land for prostitusjonsbasert menneskehandel enn det som ville vært tilfelle uten disse tre lovene.
- Sexkjøpsloven styrker hallikparagrafen og lov mot menneskehandel. Gjennom håndheving av sexkjøpsloven med tilhørende overvåking får politiet informasjon som ellers ikke ville vært tilgjengelig.
- Sexkjøpsloven og hallikparagrafen retter seg mot hver sin side av markedet – etterspørsel og tilbud – og styrker dermed hverandre.
- Det er ingen indikasjoner på at volden mot prostituerte har økt som følge av sexkjøpsloven. Vold, trakassering og ran er en del av prostitusjonsmarkedet nå, og var det også før loven trådte i kraft.
- Sexkjøpsloven har bidratt til å endre holdninger. Særlig har norske unge menn, mer enn eldre, endret holdninger til kjøp av sex etter at loven kom, der unge er mer negative til kjøp av sex enn eldre.
Sexkjøpsloven fungerer som et pedagogisk virkemiddel for å endre atferd, på samme måte som røykeloven har gjort det. Som Ingeborg Rasmussen fra Vista Analyse formulerte det på Ottars konferanse:
«De fleste personer som kjøper sex er vanlige menn, godt integrert i samfunnet. Sexkjøp er ingen sentral del av livet deres. Man regner den allmennpreventive effekten av straff for å være mindre dersom lovbruddet er dypt integrert i livet og livsstilen til de man straffer. For eksempel når narkotikabrukere straffes for bruk av narkotika eller narkotikarelatert vinningskriminalitet.»
Vista Analyses evaluering viser også at om sexkjøpsloven ikke hadde vært der, hadde det mest sannsynlig vært flere prostituerte i markedet og flere sexkjøp. Internasjonal forskning viser at jo mer liberale prostitusjonslovene er i et land, desto mer omfattende er menneskehandel med kvinner og prostitusjonen i landet. Redusert fortjeneste og økt risiko bidrar til å gjøre det norske markedet mindre attraktivt enn det ville vært uten dagens lover. Bakmenn følger markedet og tilpasser seg.
Vista Analyse er ikke et feministisk aktivistorgan, men et forskningsinstitutt med evaluering av virkninger av lover som spesialfelt, og deres konklusjoner må anses å være nøytrale. Deres evaluering har betydd mye for at sexkjøpsloven fortsatt består, til tross for at Norge siden 2013 har hatt borgerlig flertall. Høyre, FrP og Venstre, som alle er imot sexkjøpsloven, har ikke brukt sitt flertall for å få den fjernet etter at de kom i regjering. De har forstått at det ville fungert som en invitasjon til internasjonal mafia om å etablere seg i Norge.
Samtidig har ikke politikerne tatt inn over seg at Vistas Analyse også viser at de sosiale tiltakene overfor prostituerte ikke er gode nok. De har heller ikke tatt inn over seg at det er et problem at utlendingsloven brukes for å deportere ofre for menneskehandel, eller at man ikke har vedtatt lover for å stanse internettbasert hallikvirksomhet, som med en eufemisme gjerne omtales som eskorte-tjenester. Politiet får lite ressurser til å jobbe mot prostitusjon. Kampen mot porno er et ikke-tema for høyresiden, selv om porno og prostitusjon er to sider av samme sak.
Problemet er at de borgerlige politikerne er mest opptatt av å stoppe kriminalitet knyttet til prostitusjon og menneskehandel, de er lite opptatt av de sosialpolitiske virkemidlene overfor prostituerte, og enda mindre av å endre det kvinnesynet som ligger til grunn for prostitusjon.
Hvordan kan tiltak mot prostitusjon konkret se ut?
En mer konsekvent håndheving av sexkjøpsloven innebærer at prostitusjonskjøp faktisk blir straffeforfulgt og at prostitusjonskundene bør sendes på omskoleringskurs der de blir bevisstgjort om hvilke skader de påfører andre, slik det er satt i gang i Frankrike. Myndighetene må sette i gang offentlige kampanjer for å forebygge prostitusjonskjøp. I tillegg til dette mener vi at prostitusjonens menneskelige og samfunnsmessige skadevirkninger må inn som pensum på ungdomsskolen og videregående skole, og at sammenhengene mellom en pornofisert kultur og prostitusjon blir klarlagt og tematisert.
For å hjelpe ofrene ut av prostitusjon er det viktig at det settes i gang hjelpetiltak i alle norske fylker, der de ansatte har spesialkompetanse på prostitusjonsfeltet. Det sosiale arbeidet må være individuelt tilpasset den enkelte prostituertes livssituasjon.
Ifølge den danske sosialarbeideren Hanne Helth, som har lang erfaring med oppsøkende arbeid blant prostituerte i København og som deltok på Ottars konferanse, må hjelpetiltakene stå på to bein; nemlig exit-programmer for de som vil ut av prostitusjon, og veiledning og støtte til dem som er aktive i prostitusjon. Exit-delen må være det beinet man setter fremst i et land som har erkjent at prostitusjon er vold. Mange ønsker nemlig å slutte med prostitusjon, men vet ikke hvordan de skal få det til på egen hånd fordi det er så mange barrierer mot å lykkes med å komme ut. For eksempel hender det at kvinner går tilbake til prostitusjon fordi de har ødelagt arbeidsevne og mangler sosiale nettverk.
Exit-programmer
Individuelt tilpassede hjelpetiltak i exit-programmer bør bestå av flere innsatser rettet mot oppsøkende virksomhet og døgnåpen rådgivning, juridisk, medisinsk, psykologisk og sosial bistand. Dette innebærer blant annet behandling for rusmisbruk, tilbud om bolig, utdanning og arbeid, bostøtte og kontaktpersonordning, fritt leide-ordning og gjeldssanering, oppholdstillatelse og erstatning til ofre for trafficking slik at de ikke skal risikere å bli retraffickert.
Slike exit-program må ha permanent finansiering og være bemannet med folk med spesialkompetanse.
Exit-programmer med mål om å få folk ut av prostitusjon har paradoksalt nok ikke vært prøvd ut i Norge, men i Danmark. I det fireårige prosjektet Exit Prostitution, gjennomført i Danmarks fire største byer, ble prostituerte tilbudt ettårige forløp der det ble tatt utgangspunkt i behovene de selv kom og ba om hjelp til. Halvparten av de prostituerte som prosjektet var i kontakt med – 139 kvinner, 6 menn og 2 transpersoner, 147 i alt – ba om støtte til å komme ut av prostitusjon. Og det i et land som altså ikke har noen sexkjøpslov.
Resultatene var gode: andelen som opplevde stress og depresjon ble redusert fra 2/3 til 1/3. Deltagerne opplevde en betydelig framgang i sin livssituasjon, blant annet fikk de bedre skikk på boforhold, økonomi og familiære relasjoner. Prostitusjonsfrekvensen falt jo lenger de kom ut i forløpet.
Deltakerne i prosjektet sa at det som hjalp dem var at innsatsen var individuelt tilpasset, at de hadde en fast støtteperson, at det var fleksibilitet i møtefrekvensen, at medarbeiderne hadde spesialkunnskaper om prostitusjon, ikke fordommer mot mennesker som prostituerer seg, og at man kunne være anonym.
Det er altså ikke umulig å bistå folk som vil ut av prostitusjon med gode resultater, det handler om politisk vilje til å prioritere.
Konklusjon
Prostituerte har krav på hjelp fra felleskapet på samme måte som andre voldsofre. Kvinnegruppa Ottar krever:
- Bedre og mer helhetlige hjelpetiltak må være et tilbud over hele landet
- Det må etableres Exit-programmer med innsats og samarbeid på tvers av nødvendige etater
- Arbeidsinkluderingsprogrammer fra NAV må være en del av bistanden til dem som ønsker seg ut av prostitusjon
- Oppholdstillatelse for alle traffickingofre for å hindre retraffickering og trusler om dette som virkemiddel for halliker
- Politiet må prioritere å arrestere sexkjøpere, for å skremme flere fra å kjøpe sex
- Obligatoriske bevisstgjøringskurs for menn som blir tatt for sexkjøp i alle fylker
- Forsøk på sexkjøp inkluderes i straffeloven, slik det var før 2015
- Kutt i støtte til PION som verken har medlemmer eller et mandat som følger lovverkets intensjoner
- Kutt i støtte til ProSentret og overføring av deres midler til landsomfattende, helhetlige hjelpetiltak
- Holdningsskapende arbeid som inkluderer:
- Forebyggende arbeid (i skolen) der prostitusjon forståes i sammenheng med porno, kjønnsroller og makt
- Knuse myten om «sexarbeid», løfte fram overlevernes stemmer og de stemmeløses lidelser i prostitusjon
- Målrettet holdningsskapende arbeid for å endre mannskulturen og forestillingen om at menn har rett til at kvinner skal stå til disposisjon, etter mønster fra for eksempel franske Zéromacho og danske Tag stilling, mand
- Bekjempe rasisme: knuse myten om at prostitusjon er en form for u-hjelp og få slutt på trakassering av utenlandske kvinner som antas å være prostituerte
- Norge må løfte saken internasjonalt og fronte sexkjøpsloven som del av sin `likestillingspolitikk og utenrikspolitikk
Faktaboks
Artikkelen tar utgangspunkt i konferansen «10 år med sexkjøpsloven – hva nå?» som Kvinnegruppa Ottar i Oslo arrangerte 15. juni 2019. Innlederne var:
– Gerd-Liv Valla, tidligere LO-leder: Kampen om sexkjøpsloven i LO.
– Jan Bøhler, Arbeiderpartiet og Justiskomiteen på Stortinget: Kampen om sexkjøpsloven i Arbeiderpartiet. Hvordan håndheve loven bedre, inkludert på nettet.
– Jonas Bals, rådgiver i LO: Fagforeninger for «sexarbeidere», eller lobbyorganisasjoner for sexindustrien? Et fagforeningsperspektiv på sexkjøpsloven.
– Kirsti Bergstø, nestleder i SV: Kamp mot prostitusjon i Finnmark. Striden om sexkjøpsloven i SV.
– Ane Stø, leder av Kvinnegruppa Ottar: Kvinnebevegelsens mobilisering mot prostitusjon.
– Ragnhild Hennum, professor i juss, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo: Hvordan virker lover?
– Ingeborg Rasmussen, Vista Analyse: Evalueringen av sexkjøpsloven fra 2014.
– Harald Bøhler, Seksjonsleder Straffesaksseksjonen ved Politidirektoratet: Politiets håndheving av sexkjøpsloven.
– Henrikke Sandtrø, Nadheim senter for folk som selger seksuelle tjenester, Kirkens Bymisjon: Hvordan fungerer sexkjøpsloven for de som selger sex? Hva skal til for at den skal fungere bedre?
– Manu Schon, Stop Sexkauf og LINKE für eine Welt ohne Prostitution, Tyskland: Germany as the brothel of Europe. The current mobilization against prostitution.
– Claudine Legardinier, journalist og forfatter, Le Mouvement du Nid, Frankrike: The French Sex Purchase Act of 2016. How it came through and how it works today.
– Hanne Helth, tidligere leder av 8. marts-initiativet i Danmark, prosjektleder ved Reden København og stifter av Reden International – et tilbud for handlede kvinner: Hvad kræver det af samfundet at støtte mennesker i at komme ud af prostitution?
Panel bestående av: Cathrine Linn Kristiansen, Feministisk Initiativ, Hilde Halvorsen, Kvinnegruppa Ottar, Ingrid Hødnebø, Kvinnepolitisk utvalg i SV, Trude Koksvik Nilsen, kvinnepolitisk utvalg i Rødt.
