Systemet som ingen ende tar

Grafitti fra Athen i Hellas. Foto: Metro Centric! under lisens (CC BY 2.0)

Hvordan kan kapitalismen fortsette, selv etter å ha nådd bristepunktet flere ganger?

Hvis vi tar et skritt tilbake og ser på venstresidens historie de siste hundre årene så ser vi klart at det har skjedd en klar forandring fra revolusjonær agitasjon med framtidstro à la ’68-generasjonen, over til pessimisme og passivitet. I løpet av de siste femti årene har fagforeninger og venstresida blitt slått hardt ned på i vesten. Ut fra denne utviklingen har det kommet utallige opprør og sosiale bevegelser, mest merkverdig var mai-opprøret i ’68 som mobiliserte flere millioner til revolusjonære aksjoner og streik. De dype økonomiske og sosiale krisene som kapitalismen har ført til de siste tiårene tvinger oss til å stille spørsmålet: hvordan kan kapitalismen fortsette, selv etter å ha nådd bristepunktet?

Den britiske teoretikeren Mark Fisher i sin 2009-bok Capitalist Realism: Is There No Alternative? prøver å besvare dette spørsmålet ved å se til det nyliberale skiftet på 80-tallet og hvilken påvirkning dette har hatt for dagens politiske og kulturelle klima. Det nyliberale skiftet kom som et svar mot tidligere sosialdemokratisk politikk som var dominerende på 70-tallet og førte til en enorm deregulering av markedet og store kutt i sosialpolitikk.

Med Margaret Thatcher i Storbritannia, Ronald Reagan i USA og Kåre Willoch i Norge ble denne politikken ført frem ved å selge store deler av offentlig sektor av til private aktører for profitt og nedprioritere velferden. Dette skiftet betydde for Fisher et såpass stort nederlag for venstresiden at den politiske diskursen ble helt dominert av det han kaller kapitalistisk realisme. Denne realismen kan oppsummeres av Thatcher som at “det finnes ingen alternativ”, med andre ord, den nyliberale ideologien hadde seiret, ikke bare som en midlertidig seier over venstresiden, men en total seier over alle nye og gamle alternativer.1

Den kapitalistiske realismen kan til dels sammenlignes med den sosialistiske realismen som primært var en retning innenfor Sovjetisk kunst med lignende formål. Den sosialistiske realismen sitt formål var å glorifisere arbeiderklassen i Sovjetunionen ved å vise friske arbeidere og bønder som gjorde alt de kunne for å etablere sosialisme. Målet om å skape det «nye sovjetisk menneske» som, ulikt fra det kapitalistiske mennesket handlet ut fra solidaritet og altruisme. I retrospekt var store deler av den sosialistiske realismen propaganda som var produsert av Stalins regime med hensikt om å dekke over politisk undertrykkelse. Men kapitalistisk realisme er ikke utelukkende en bevegelse innenfor kunst, det er et langt mer sofistikert system enn det vi finner i Sovjetisk propaganda. Fisher forklarer at «Det er umulig å se for seg fascisme eller stalinisme uten propaganda – men kapitalismen fungerer helt greit, i noen tilfeller til og med bedre, uten at noen trenger å rettferdiggjøre den»2.

Kapitalistisk realisme sier ikke at kapitalismen er et perfekt system, men, som forklart tidligere, at det er det eneste som kan funke, og begir seg derfor inn i det såkalte «post-politiske» landskapet som fikk sin start hos den liberale teoretikeren Francis Fukuyamas i hans bok The End Of History And The Last Man, utgitt 1989.

For Fukuyama hadde vi nådd det han kaller “historiens endepunkt”, nemlig den vestlige nyliberale modellen, noe som betyr at Marx’ tese om kommunisme som endestadium var en feislutning.3 Fukuyamas tese kom i kjølvannet av slutten på den kalde krigen, og rett før Sovjetunionens fall. Dette skjedde etter nesten et tiår med konsistent og aggressiv nyliberal markedspolitikk i vesten. Vi må også huske at Sovjetunionen utgjorde en reell trussel for den vestlige kapitalismen i svært lang tid. Reintroduksjonen av kapitalismen i Sovjet, Kina og andre tidligere arbeiderstater satt venstresiden globalt i en usikker posisjon og viste verden, ifølge den kapitalistiske realismen at sosialismen hadde offisielt «tapt». Spillereglene er dermed satt slik at politisk aksjon blir begrenset til parlamentariske valg, fagforeningsmegling, «etisk» konsumerisme også videre. Alt dette kan eksistere noenlunde uproblematisk innenfor kapitalismen.

Problemet er nettopp den at kapitalismen som system ikke fungerer. Til tross for kapitalismens interne kriser, voldelige konflikter og sosiale problemer så må vi spørre oss selv: Hvordan klarer et såpass ustabilt og voldelig system i det hele tatt å overleve?

Finanskrisen i 2008 demonstrerte for Fisher denne realismen i perfekt praksis. Nemlig det at bankene mottok bailout-penger av stater, noe som i praksis går mot den nyliberale tankegangen om ‘frie markeder fri for statlig intervensjon’. På den andre siden var det helt nødvendig for statene som ble rammet av krisen å «redde» bankene, og derfor også «redde» kapitalismen. Dette ble gjort fordi finans- og politiker-toppen ikke kunne tillate at banksystemet, som essensiell del av det kapitalistiske rammeverket var i stand til å feile. Fisher oppsummerer dette ved å si at “medienes fokus lå utelukkende på overskuddene til enkelte bankfolk og på regjeringens håndtering av krisen, ikke på de systemiske årsakene til krisen” og dermed ble både krisen «fikset» samtidig som fokuset ble tatt vekk fra de som ble rammet hardest.

Problemene vi står overfor i dag ser langt vanskeligere ut enn tidligere, spesielt med tanke på den kommende globale klimakrisen. Fisher siterer den amerikanske marxisten Fredric Jameson som skriver at i vår samtid er det “lettere å se for seg verdens ende enn kapitalismens ende”4. Og ingen steder er denne realismen mer tilstede enn i klimadebatten.

Klimastreikene startet i Sverige i 2018 og gikk videre til å spre seg rundt hele Europa på grunn av en enorm misnøye med politikernes handlingsløshet.

Klimaaktivister har i lang tid vist hvor alvorlige klimaendringene er og hvilken katastrofe det kommer bringe hvis vi ikke gjør umiddelbare grep, noe som politikere slik som Erna Solberg og andre regjeringsrepresentanter i Europa har snakket seg vekk fra.5 Istedenfor å erklære klimakrise, har regjeringen, ikke bare i Norge, men over alt pratet ned streikende ungdom og ellers tilbudt tomme ord og løfter. Dette er fordi land som Norge tjener penger på oljeutvinning og annet miljøsvineri. Grunnen til at så lite gjøres er ikke fordi befolkningen i verden ikke er bekymret, men fordi de grepene som er nødvendige for å reversere de enorme skadene på klimaet ville lagt nyliberalismen i graven.

Mest av alt legger Fisher vekt på de psykologiske konsekvensene av kapitalismen. Psykisk lidelse har de siste tiårene blitt mer utbredt og bruk av antidepressiva har økt så mye som 56% blant 15-19 åringer i Norge siden 2010.6 Økonomisk ustabilitet, usikre arbeidsforhold og press hos skoleelever og studenter er bare noen av årsakene til at stadig flere uttrykker symptomer for angst, utbrenthet og depresjon. Dette fører til at mange blir tvunget ut av arbeid og utdanning, noe som har ledet til stadig høyere selvmordstall.7

Fisher argumenter for at mental lidelse blir, under kapitalismen, sett som noe utelukkende biologisk hos individet. Fisher kritiserer denne tankegangen, ikke på grunnlag av biologi, men fordi behandlingen av mental lidelse ikke kan ses på som isolerte fenomen hos individer. Denne tankegangen har et direkte formål for kapitalismen ved å både å forsterke individualistisk tankegang, samt å avvise systematiske og strukturelle årsaker. Tanken om at problemene hovedsakelig handler om individets hjernekjemi åpner opp for enorm profitt for farmasøytiske selskaper, spesielt i USA. Fishers svar på spørsmålet om hvorfor psykisk lidelse har blitt så utbredt er å repolitisere psykisk lidelse ved å analysere systemiske årsaker.8 Dette innebærer å revolusjonere arbeidsplasser og skoler for å sørge for bedre samhold, samt sørge for at mennesker ikke konstant er under press for miste lønninger og støtteordninger. Forventningen om å lykkes og å kunne konkurrere på et høyt nivå er ikke bare skadelig psykisk, men også fysisk.

Men Fishers analyse av kapitalismen er ikke utelukkende pessimistisk. Hvis man ser på massenes mobilisering rundt klimaspørsmål, velferd, helse- og arbeidsrettigheter også videre så er det svært tydelig at disse bevegelsene er på frammarsj verden over. Dette er fordi majoriteten av kloden ikke ønsker skattekutt for de rikeste, utrygge og dårlig betalte jobber og en kommende klimakatastrofe. Fisher beskriver potensialet hos arbeiderklassen i møte med disse krisene slik: «Fra en situasjon der ingenting kan skje, blir plutselig alt mulig igjen».9

1 Mark Fisher, Capitalist Realism 2009 Zero Books s.1-8

2 Ibid s. 17

3 http://marxister.no/2018/11/22/fukuyamas-andre-tanker-sosialismen-bor-komme-tilbake/

4 https://newleftreview.org/issues/II21/articles/fredric-jameson-future-city

5 https://www.nrk.no/norge/merkel-stotter-skolestreikene-_-solberg-ber-elevene-bli-pa-skolen-1.14460992

6 https://www.apotek.no/nyhetsarkiv/statistikk/2017/statistikk-antidepressiva

7 https://www.nrk.no/dokumentar/xl/_-vanvittig-hoye-selvmordstall-1.13999083

8 Mark Fisher, Capitalist Realism, 2009 Zero Books s.37

9 Ibid s. 80

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.