Dette er en anklage. En anklage mot norske, politiske holdninger og de byråkratiske institusjonene som lydig følger dem opp. Nylig ble nok en barnefamilie vekket opp av politiet midt på natten, påsatt håndjern og tvangsutsendt til det som er listet som verdens farligste land, Afghanistan – et land de yngste barna aldri har vært i og som utenriksdepartementet fraråder nordmenn å reise til. Naboer forteller om gråtende barn og en skrikende mor.
LES OGSÅ: Alle skal ut
Historien om familien Abbasi er vel kjent gjennom media nå, og samtidig har det blitt tydelig for alle det de nattlige toktene til politiet er ment å skjule det som i sosiale medier blir omtalt som Gestapo-metodene, og som de færreste var klar over er vanlig prosedyre ved tvangsutsendinger fra Norge. Norske — Ja, jeg vil kalle dem norske — barn og ungdommer som har gjort lekser og lagt seg til å sove, blir brutalt vekket opp av at politiet står over sengen deres, blir påført håndjern, satt på glattceller og sendt ut av landet bevoktet av flere politifolk, uten å få lov til å ta farvel med kjærester eller venner. Mange blir dumpet alene på en flyplass i et land de aldri har vært, hvor de ikke har noe nettverk og ikke kjenner kulturen — og de norske politifolkene kan dra hjem – eller innom et feriested på vei hjem, slik de noen ganger gjør for å feire en vellykket operasjon.
«Det var en udramatisk pågripelse. Ingen personer ble skadd», uttalte stasjonssjef Arve Nordtvedt ved Sentrum politistasjon i Trondheim denne gangen lakonisk til NRK. 416 slike «udramatiske» tvangsutsendelser fant sted bare i mai måned 2018. De inkluderte 15 mindreårige. Vi snakker om tusenvis per år som alle blir gjenstand for den samme traumatiserende behandlingen — en behandling det er helt berettighet å kalle rasistisk; for vi vet at vi aldri ville tillatt at våre egne barn ble utsatt for det samme.
216 personer ble uttransportert fra Norge til Afghanistan i 2018, kan man lese i VG, till tross for at FNs høykommisær for flyktninger har frarådet land fra å gjøre akkurat det. Vi er med klar margin verst i klassen når det gjelder tvangsutsendelser til Afghanistan.
Hvorfor? Hvorfor i all verden tvangsutsender vi mennesker som av egen, fri vilje har villet komme til Norge og bosette seg her? Jo, av «innvandringsregulerende hensyn» — den byråkratiske «newspeek»-terminologien for rasisme. For det er ingen skjellig grunn til å traumatisere uskyldige barn på nattestid og sende dem til farlige land – annet enn for å opprettholde en slags «Global Apartheid», det vil si annet enn for å hindre fattige, svarte å bo i de rike, hvite områdene. Til opplysning fungerte det dårlig i Sør-Afrika, og det fungerer like dårlig globalt.
Her er min anklage: De irrasjonelle, umenneskelige tvangsutsendelsene skyldes en politikk styrt av myter, fordommer og frykt. Og disse mytene, disse fordommene og denne frykten har funnet veien helt inn til Høyesterett, som allerede har begynt å begrunne avslag på mindreåriges asylsøknader med at «retten finner det sannsynlig at vedkommende er et ankerbarn». Hva er et ankerbarn? Det er resultatet av å parre en myte med en fordom. Myten om at alle mennesker egentlig vil bo i Norge parret med fordommen om kyniske lykkejegere som sender sine egne, mindreårige barn avgårde alene, slik at de kan bli et «anker» for en senere familiegjenforening. Det er aldri ugjendrivelig bevist at dette noen gang har funnet sted, men juristene i norsk høyesterett sitter trygt. Ingen stiller krav til dokumentasjon på at fenomenet ankerbarn er noe annet enn demoniserende vandrehistorier. For alt er i tråd med gjeldende politiske signaler.
Norske politikere sier de vil beskytte norske verdier, men de har fjernet seg så langt fra norske verdier som det er mulig å komme. Å bryte seg inn i folks hjem på nattestid, sette håndjern på uskyldige barn og skille dem fra foreldrene for å sende dem til land de aldri har vært i er ikke norske verdier. Norge skal ikke være et land hvor politiet er skurkene!
Jeg anklager alle de involverte i disse forbrytelsene mot uskyldige mennesker. Jeg anklager politikerne, rettsvesenet, byråkratiet og politiet. Jeg anklager dem for å ødelegge norske verdier, traumatisere uskyldige barn og voksne, brutalisere det norske politivesenet, og for å skylde på «innvandringsregulerende hensyn», et odiøst begrep det bør nedlegges forbud mot å bruke i asylsaker. For dette dreier seg ikke om innvandring. Dette dreier seg om flyktninger. Vi har internasjonale forpliktelser når det gjelder flyktninger. Og vi oppfyller dem ikke.
Mengder av norske menn og kvinner har de siste dagene på sosiale medier gitt uttrykk for at de skammer seg over å være norske. Skal vi gjenopprette et snev av offentlig anstendighet må politikken endres og de ansvarlige og medvirkende bli stilt til ansvar for det de har gjort og strafferettslig forfulgt.
For fremtiden kommer til å dømme oss hardt. Det vi i dag kaller «innvandringsregulering» vil historiebøkene kalle «rasistisk motiverte deportasjoner».
