Det går et spøkelse gjennom Europa – jødebolsjevismens spøkelse

Antibolsjevikisk plakat med en klassisk antisemittisk framstilling av Lev Trotskij.

Det sirkulerer forestillinger om George Soros som finansierer sosialisme og står bak flyktningkrisen, Bernie Sanders som halvt israelsk og illojal, og Lev Trotskij som en "kannibal". Det er jødebolsjevismens spøkelse som hjemsøker Europa.

Henrik Madsen
Om Henrik Madsen (2 artikler)
Henrik Madsen er historiestudent, fagforeningsaktivist og Rødt-medlem.

De marxistiske filosofene Karl Marx og Friedrich Engels skriver i Det kommunistiske partis manifest (1848) at «det går et spøkelse gjennom Europa – kommunismens spøkelse».1

Et halvt århundre senere skulle det igjen bevege seg et annet spøkelse gjennom Europa. Et spøkelse som skulle få det til å gå kaldt nedover ryggen til folk fra hele kontinentet: forestillingen om en ondsinnet plan om et jødisk verdensherredømme – myten om «jødebolsjeviken».2 Etter å ha ligget død siden andre verdenskrig, har myten igjen stått opp fra de døde.

LES OGSÅ: Er det kommunazisme-teorien det børstes støv av?

Oversikt over «jødebolsjevikens» historie

Før den andre verdenskrigen hadde myten om «jødebolsjeviken» festet seg flere steder i Europa. Tross sine motsigelser tok store deler av mellomkrigstidens europeiske høyreside den til seg. Sentralt i myten er fortellingen om jøder som ønsker å bryte ned samfunnet innenfra, og etablere et jødisk herredømme med sosialismen som skalkeskjul. Marxismen og jødedommen ble ansett som to sider av samme sak, ofte fulgt med påstander om at kommunister ble finansiert av internasjonale, jødiske kapitalister.

Myten ble viktig i den fremvoksende fascismen. Da fascismen er en følelsesstyrt ideologi, med dyrkelse av det irrasjonelle sentralt, ble motsigelsene mindre viktig.3 Spesielt hos nasjonalsosialistene kom myten til å representere en sentral del av deres verdenssyn, og en viktig drivkraft for det industrielle folkemordet på sosialister, jøder og andre «uønskede» folkegrupper. Før det kom så langt, hadde myten vært på promoteringsturne i Europa, og preget lovgivninger i flere stater.

En myte blir født

Myten om «jødebolsjeviken» strekker seg tilbake til Tsar-Russland. Et av de tidligste eksemplene på konspiratoriske koblingen mellom sosialisme og jødedom finner vi etter attentatet på den russiske tsar Aleksander II Nikolajevitsj (1818–1881). 4 Drapet, som ble utført av en russisk anarkist, ble i etterkant brukt som påskudd for jødeforfølgelser.5

Et annet tidlig eksempel er fra 1903, da den russiske innenriksministeren igangsatte forfølgelser av revolusjonære arbeidere og akademikere. Dette ble begrunnet med påstander om at de var under ledelse av jøder.6 To år senere myten virkelig slå til, da den hemmelige russiske etterretning lanserte falsumet Sions vises protokoll (1905), som angivelig var en protokoll fra den første sionistkongress i Basel i 1897. Falsumet hevdet at en ansamling jøder konspirerte om å etablere et jødisk verdensherredømme, gjennom liberalistisk og sosialistisk politikk. Tsar Nikolaj II (1868–1918) brukte falsumet for å legitimere sin forfølgelse av jøder og opposisjonelle. Målet var å legitimere myten, ved å gi den rot i virkeligheten, noe den på lang vei lykkes i.

LES OGSÅ: Per-Willy Amundsen beskyldte venstresida for jødehat — men FrPere har mest fordommer mot jøder

Revolusjonen og Trotskij

I 1917 brøt det ut to revolusjoner i Russland, som skulle ryste den vidstrakte staten, så vel som resten av verden. Den siste skulle bli spesielt viktig her, da den la grunnlaget for den første langvarige sosialistiske stat. Sammen med Bolsjevikenes maktovertagelse, fikk myten om «jødebolsjeviken» ordentlig medvind, da den for mange ble et sannhetsbevis for planene som var lagt frem i Sions vises protokoller (1903). Bolsjevikene var nemlig unik i russisk sammenheng, i den forstand av at de hadde flere prominente jødiske figurer i partiet.7 Fremst av disse var lederen av Den røde arme, Lev Trotskij (1879–1940),8 som ble et yndet mål for anti-kommunistiske og antisemittiske grupperinger.

Lev Trotskij framstilles som morderen av tsarfamilien.

Det faktum at lederen av revolusjonen het Vladimir Lenin (1870–1924),9 hindret ikke de i å utpeke Trotskij som hovedarkitekten bak revolusjonen. For konspirasjonsteoretikerne var det mer beleilig å gi den jødiske Trotskij æren, da det passer bedre inn i verdensbildet deres. Samtidig kunne de da lettere trekke tråder tilbake til protokollene, og hevde Bolsjevikenes maktovertagelse var det første viktige skrittet i retning av et jødisk verdensherredømme. Det at Trotskij også snakket om en permanent verdensrevolusjon skadet heller ikke saken deres.

Dette fikk man for alvor se i den påfølgende borgerkrigen, hvor hvitgardistene fremstilte Trotskij som en blodtørstig demonskikkelse.10 I likhet med hva man så under tsar-veldet, brukte hvitgardistene påstanden om at jødene aktivt samarbeidet med bolsjevikene som rettferdiggjøring av pogromer. Til sammen skal opp mot 60 000 jøder ha blitt drept i disse forfølgelsene.

«Jødebolsjevikens» spredning.

Myten om «jødebolsjeviken» skulle etter den russiske revolusjonen begynne å spre seg hurtig utover Europa. Årsaken til at myten fikk spre seg så fort var mye takket være eksilrussere som var opposisjonelle mot Bolsjevikene. Da de forlot landet, enten av egen vilje, eller som følge av å bli landsforvist, tok de med seg fortellingene om «jødebolsjeviken» og spredte den videre. Myten ble videre styrket av at Bolsjevikenes maktovertagelse inspirerte sosialister i flere andre land til å ta opp våpen og gjennomføre revolusjonsforsøk. Dette ble sett på som et forsøk på russisk ekspansjon, og av konspirasjonsteoretikere sett på som et videre steg på veien mot et jødisk verdensherredømme.

I Norge skulle myten bli populær på høyresiden. Flere profilerte og anerkjente folk skulle komme til å spre skremmebilder i norske aviser. I Aftenposten kunne man lese følgende:

«Russland er det jøder som – med en Lenin som toppfigur – holder det store og paa sæt og vis nødlidende folk nede i et forferdelig, blodig anarki».

Bak dette utsagnet stod Dr. Bjarne Eide (1869–1929).11 Eide var en av mange som vakte oppsikt med sine utsagn om jøder og kommunister. Han så ikke bare på Russland med argusøyne: «Ogsaa her i Norge har vi vore frasesvulmende vindhjerner a la Lenin», som på sine «brand- og mordforedrag» tiltrakk seg «jøder», men også «sorte krusede orientalere». «Jødebolsjevikene» var med andre ord i ferd med å etablere seg i Norge også.12

Det var ikke bare i dagspressen at myten slo rot. I mellomkrigstiden satt Bondepartiet, senere kjent som Senterpartiet, i regjering. Dette var et parti med klare antisemittiske trekk. Vidkun Quisling (1887–1945)13 var forsvarsminister, og skulle som ministerpresident under 2. verdenskrig være medansvarlig for et industrielt massemord på blant annet sosialister og jøder.

Lignende tendenser så man på resten av kontinentet. Da det utbrøt revolusjon i München, og Den bayerske rådsrepublikken ble etablert i 1919, lot opposisjonen seg ikke vente med å påpeke at flere av lederskikkelsene var av jødisk opphav. Her ble bayerske Kurt Eisner (1867–1919)14 og russiske Max Levien (1885–1937)15 utpekt, begge sentrale skikkelser. Samme måned sendte katolikken Eugenio Pacelli (1874–1958),16 senere bedre kjent som pave Pius XII, en korrespondanse til Vatikanet vedrørende situasjonen i München. Her tegnet han opp et skremselsbilde av hvordan fremmede hadde beseiret byen. Særlig vektla han hvordan disse folkene hadde et lite tiltalende «jødisk utseende», var seksuelt degenerert, og manglet et moralsk kompass.17

Dette var ikke et unikt tilfelle. I Storbritannia advarte Winston Churchill (1874–1965)18 mot internasjonale og ateistiske jøders rolle i den russiske revolusjonen.19 Noe som kan virke underlig, tatt i betraktning hans rolle i motstanden mot Nazi-Tyskland.

LES OGSÅ om Winston Churchill: Det står en massemorder på Solli plass

Nazistene

Myten ble spesielt viktig for nazistene. Nazi-Tysklands propagandaminister Joseph Goebbels (1897–1945)20 bekreftet synet om at marxismen var et jødisk produkt i en tale på nazikongressen 1935.21 Han hevdet at jødene i flere år hadde forsøkt å «frembringe verdensrevolusjoner, med marxismen som verktøy». Dette kunne han bevise ved å peke på at jøder hadde ledende roller i flere sosialistiske partier, og ved at marxismen kun kunne bli oppfunnet av en «nomade, som er uten nasjon», slik jødene hadde vært i årtusener.22 «Jødebolsjeviken» fikk også en sentral plass i dolkestøtlegenden, som hevdet at Tysklands nederlag i første verdenskrig skyldtes svikt i hjemmefronten som følge av sosialistisk agitasjon.

Nazistenes kobling mellom «rase» og ideologi var bevisst. Dersom motstanderen er en «rase», kan den ikke omskoleres. Den eneste måten å beseire den på er å utrydde motstanderne og deres barn. Gjennom denne argumentasjonen ble det industrielle massemordet holocaust forsøkt rettferdiggjort, og «jødebolsjeviken» nazistenes viktigste fiende.

Spøkelset lever videre?

Etter andre verdenskrigens ødeleggelser, så man myten om «jødebolsjeviken» gradvis dø, men nett som et spøkelse har den gjenoppstått. Drakten virker tidvis ny, men innholdet det samme. Et kjent eksempel er om den jødiske milliardæren George Soros, som av ytre høyre anklages for å finansiere anti-nasjonale og sosialistiske grupper – en myte som gjenspeiler mellomkrigstidens fortelling om «jødekapitalistens» finansiering av revolusjonære. Soros-myten har i likhet med mellomkrigstidens antisemittiske myter spredt seg fra nisjegrupper, til å bli brukt av statsledere og toppolitikere, som for eksempel Donald Trump. Ungarske myndigheter har til og med anklaget Soros for å stå bak flyktningkrisen, med mål om å oversvømme Europa med flyktninger.23

En av utallige memes som gir George Soros skylden for innvandring til Europa.

Et annet eksempel så vi under USAs presidentvalgkamp i 2015, da sosialistiske og jødiske Bernie Sanders fikk rykte på seg for å ha dobbelt statsborgerskap: amerikansk og israelsk statsborger. Dette ryktet ble satt ut av ytre høyre, med mål om å så tvil om hvor hans lojalitet lå. At ytre høyre sprer antisemittiske myter er gammelt nytt, men det var overraskende da den amerikanske programlederen Diane Rehm spurte Sanders på direktesending om hans israelske statsborgerskap. Rehm hadde tydeligvis plukket opp ryktet, uten å få med seg at det var løgn, eller ryktets intensjon.24

Myten har også fått en ny giv på den andre siden av verden. I 2017 kom den russiske serien Trotskij ut, en serie som har blitt anklaget for å spille på antisemittiske myter. Anklagene grunnes i seriens fremstilling av Trotskij som en slakter og marionettist. Historikerne Joshua Rubenstein og Gennady Estraikh har påpekt flere feil i serien, og stilt spørsmål ved flere av produksjonsvalgene. Blant annet har de pekt på at å gi Trotskij skyld i henrettelsen av tsarfamilien ikke stemmer. Trotskij befant seg på frontlinjen av borgerkrigen, langt utenfor Moskva, da henrettelsen fant sted. Rubenstein påpeker at tsaren er en lederskikkelse i den russisk-ortodokse kirken, og at «å anklage en jøde å stå bak, er en svært alvorlig anklage».

Regissøren Alexander Kott gjorde det ikke bedre da han i et intervju med Times of Israel kalte Trotskij en «kannibal og tyrann», og videre hevdet at antisemittisme er ikke-eksisterende i dagens Russland.25 Om Kott har vært bevisst om at hans fremstillinger korresponderer med gamle myter om «jødebolsjeviken» Trotskij, er usikkert. Det som derimot intervjuet gjorde klart var at regissørene bevisst eller ubevisst hadde tatt til seg mytene, og videreformidlet de som sannhet.

Når rene antisemittiske forestillinger ukritisk blir spredt som sannhet, ikke bare av høyreradikale, men av intetanende med velmenende hensikter, bør det gå mer enn én varsellampe.

Referanser

Coppa, Frank J. Pius XII. Encyclopædia Britannica, inc. 26. februar 2019. https://www.britannica.com/biography/Pius-XII (funnet mai 4., 2019).

Dahl, Hans Fredrik. Vidkun Quisling. 13. februar 2009. https://nbl.snl.no/Vidkun_Quisling (funnet mai 4., 2019).

Encyclopædia Britannica. Kurt Eisner. Encyclopædia Britannica, inc. 17. februar 2019. https://www.britannica.com/biography/Kurt-Eisner (funnet mai 4., 2019).

Gilje, Nils, og Gunnar Skirbekk. Filosofihistorie 2: Innføring i europeisk filosofihistorie med særlig vekt på vitenskapshistorie og politisk filosofi. Oslo: Universitetsforlaget, 1987.

Goebbels, Joseph. Communism with the Mask Off. 13. september 1935. https://research.calvin.edu/german-propaganda-archive/goeb58.htm (funnet mai 9., 2019).

Goplen, Ådne. Lev Trotskij. Redigert av Åsmund Egge. 15. september 2017. https://snl.no/Lev_Trotskij (funnet mai 4., 2019).

Hanebrink, Paul. A Specter Haunting Europe: The Myth oof Judeo-Bolschevism. London: The Belknap Press of Harvard University Press, 2018.

Hem, Per Eivind, og Erlend Hem. «Tør virkelig en læge vove at negte en patient kognak?!» – legenes reseptforskrivning i forbudstiden 1916 – 26. Den norske legeforening. 11. desember 2012. https://tidsskriftet.no/2012/12/medisinsk-historie/tor-virkelig-en-laege-vove-negte-en-patient-kognak-legenes (funnet mai 4., 2019).

Holm, Minda. Hatet mot George Soros. 20. november 2018. https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/hatet-mot-george-soros-1.1235695 (funnet april 30., 2019).

Jewish Telegraphic Agency (JTA). «Bernie Sanders Isn’t Pleased With Rumor That He Has Dual Israeli Citizenship.» Haaretz, juni 2015.

Johansen, Per Ole. Oss selv nærmest : Norge og jødene 1914-1943. Oslo: Gyldendal, 1984.

Kristjánsson, Mímir, og Ellen Engelstad. «Myten om den diabolske «jødebolsjeviken» er på vei tilbake – i ny drakt.» Aftenposten, januar 2019.

Lien, Lars. … pressen kan kun skrive ondt om jøderne: Jøden som kulturell konstruksjon i norsk dags- og vittighetspresse 1905-1925. Doktorgradsavhandling, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Det humanistiske fakultet, Oslo: Universitetet i Oslo, 2015, 409.

Marx, Karl, og Friedrich Engels. Det kommunistiske partis manifest. Oversatt av Leif Høghaug. Sentralkomitéen, 1848/2016.

Masis, Julie. Russian TV series claims Jewish Trotsky masterminded bloody 1917 revolution. 28. september 2017. https://www.timesofisrael.com/russian-tv-series-claims-jewish-trotsky-masterminded-the-bloody-1917-revolution/ (funnet februar 26., 2019).

Mustad, Jan Erik, og Tim Greve. Winston Churchill. 19. februar 2019. https://snl.no/Winston_Churchill (funnet mai 9., 2019).

Pax forlag. Arbeidernes leksikon – Forkortet nyutgave (Bind 1-3). 2. Redigert av Jakob Friis og Trond Hegna. Oslo: Pax forlag, 1974.

Simkin, John. Max Levien. Spartacus Educational Publishers Ltd. september 1997. https://spartacus-educational.com/GERlevienM.htm (funnet mai 4., 2019).

Store norske leksikon. Aleksander 2 Nikolajevitsj. Redigert av Jens Petter Nielsen. 27. september 2017. https://snl.no/Aleksander_2_Nikolajevitsj (funnet mai 5., 2019).

—. Joseph Goebbels. Redigert av Gunnar D. Hatlehol. 16. mars 2018. https://snl.no/Joseph_Goebbels (funnet mai 5., 2019).

Tingelstad, Lars. ««Hr Redaktør. Jeg er ikke antisemit. Men…».» Redigert av Espen Egil Hansen. Aftenposten Historie (Schribsted Magasiner A.S.), nr. 12 (desember 2018): 162.

1Marx, Karl, og Friedrich Engels (1948): Det kommunistiske partis manifest.

2Lien, Lars (2015): …pressen kan kun skrive ondt om jøderne: Jøden som kulturell konstruksjon i norsk dags- og vittighetspresse 1905-1925. Oslo: Universitetet i Oslo: 100.

3Gilje, Nils, og Gunnar Skirbekk (1987): Filosofihistorie 2: Innføring i europeisk filosofihistorie med særlig vekt på vitenskapshistorie og politisk filosofi. Oslo: Universitetsforlaget.

4Store norske leksikon (2017): Aleksander 2 Nikolajevitsj. Oslo:Store norske leksikon.

5Lien (2015): 276

6Johansen, Per Ole (1984): Oss selv nærmest : Norge og jødene 1914-1943. Oslo: Gyldendal: 27

7Lien (2015): 277

8Goplen, Ådne (2017): Lev Trotskij. Oslo:Store norske leksikon.

9Pax forlag (1974): Arbeidernes leksikon – Forkortet nyutgave (Bind 1-3). Oslo: Pax forlag.

10Lien (2015): 313

11Hem, Per Eivind, og Erlend Hem (2012): «Tør virkelig en læge vove at negte en patient kognak?!» – legenes reseptforskrivning i forbudstiden 1916–26. Den norske legeforening.

12Tingelstad, Lars (2018): «Hr Redaktør. Jeg er ikke antisemit. Men…». Oslo: Aftenposten Historie:

13Dahl, Hans Fredrik (2009): Vidkun Quisling. Oslo:Store norske leksikon.

14Encyclopædia Britannicas redaksjon (2019). Kurt Eisner. Storbritannia: Encyclopædia Britannica.

15Simkin, John (1997): Max Levien. Storbritannia: Spartacus Educational Publishers Ltd.

16Coppa, Frank J. (2019): Pius XII. Storbritannia: Encyclopædia Britannica

17Hanebrink (2018):

18Mustad, Jan Erik, og Tim Greve (2019): Winston Churchill. Oslo: Store norske leksikon.

19Kristjánsson, Mímir, og Ellen Engelstad (2019): Myten om den diabolske «jødebolsjeviken» er på vei tilbake – i ny drakt. Oslo: Aftenposten.

20Store norske leksikon (2018): Joseph Goebbels. Oslo:Store norske leksikon.

21Goebbels, Joseph (1935): Communism with the Mask Off. Tyskland.

22Kristjánsson og Engelstad (2019).

23Holm, Minda (2018): Hatet mot George Soros. Oslo: Dagsavisen.

24Jewish Telegraphic Agency (2015): Bernie Sanders Isn’t Pleased With Rumor That He Has Dual Israeli Citizenship. Israel: Haaretz.

25Masis, Julie (2017): Russian TV series claims Jewish Trotsky masterminded bloody 1917 revolution.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.