Bryt stillheten for de sultestreikende!

Fra leiren til de sultestreikende i Stockholm sentrum.

Den kurdisk-tyrkiske parlamentarikeren Leyla Güven har sultestreiket i over 170 dager mot isolasjonen av PKK-leder Abdullah Öcalan og for fred. I en måned har jeg og andre fra Norden deltatt i en roterende sultestreik i solidaritet med Güven og tusenvis av kurdiske politiske fanger.

Tord Viktor Joensen
Om Tord Viktor Joensen (1 artikler)
Tord Viktor Joensen er Co-leder i UngKurd Norge Riksforbundet og med i dets internasjonale Komité.

Vi dro til Stockholm 15. til 19. april for å delta i den roterende sultestreiken til støtte for de massive sultestreikene lansert av kurdiske politiske fanger i Tyrkia.

Delegasjonen fra Norge besto av til sammen 13 personer, blant annet fra Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter og UngKurd Norge Riksforbundet, som deltok i den tredje gruppen sammen med ni deltakere fra Danmark i den pan-skandinaviske roterende sultestreiken til støtte for HDP-parlamentariker Leyla Güven og tusenvis politiske fanger som sultestreiker på ubestemt tid. Gruppene i støttesultestreiken deltar i fem dager hver. Før oss har grupper fra Stockholm, Malmø og Nord-Sverige deltatt, og etter oss deltar grupper fra Gøteborg og Finland.

Denne aksjonen blir holdt til støtte for den massive sultestreiken som 7. november ble innledet av HDP-parlamentarikeren Leyla Güven i Diyarbakir-fengselet, i Tyrkia. Mange tusen politiske fanger har tilsluttet seg siden da. De sultestreiker til kravene er innfridd eller til livets ende. Det er høyst alvorlig at folk opplever at alle andre måter å bli hørt er oppbrukt eller blir fratatt dem, og at de ikke har noe annet alternativ enn å sulte seg med fare for livet. Også kurdiske aktivister i Strasbourg, i Maxmour, i Suleymania og i Wales sultestreiker på ubestemt tid, og er i en kritisk helsetilstand.

Den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan.


Leyla Güven har vært i sultestreik i over 172 dager. Mange andre har deltatt i over 130 dager. I tyrkisk fengsel har endatil seks politiske fanger tatt livet av seg i protest – vi er mange som er sterkt bekymret over at mange tusen flere politiske fanger har uttrykt at de er desperate nok til å følge i disses fotspor. Jeg mener det er nødvendig med handling for å avverge flere slike tragedier. Kravet til de sultestreikende i fengslene i Tyrkia, og i byer i flere deler av verden, er samstemt: Opphevelse av den absolutte isolasjonen av Abdullah Öcalan — å løfte isolasjonen er et viktig steg på veien til gjenopptakelse av fredsforhandlingene. Dessuten kreves frihet for politiske fanger.

Kurdistan ble på starten av 1900-tallet delt, under Tyrkia, Iran, Irak og Syria, da kolonimaktene tegnet opp nye nasjonalstater i Midtøsten. I forbindelse med oppbyggingen og maktsentraliseringen i nasjonalstatene, og tilretteleggingen for kapitalistisk utbytting gjennom disse, har det også pågått en aggressiv homogenisering og assimilasjons- og fordrivelsespolitikk mot minoriteter og folkegrupper som ikke fikk en egen stat. Kurderne er en av disse. Ulike folkegrupper som var blitt minoriteter i den nye tyrkiske nasjonalstaten, ble ofte utnyttet og satt opp mot hverandre med splitt og hersk-taktikker, og samtidig ble deres identiteter, språk og historie alle fornektet av staten.

Følgelig oppsto det motstandsgrupper. På 1970-tallet oppsto PKK, som så på Kurdistan som en kolonisert nasjon, og var inspirert av de mange dekolonialiseringsbevegelsene verden rundt. De forsøkte å bevisstgjøre kurdere om sin historie. De opplevde hard represjon – den tyrkiske statens nasjonalistiske assimilasjonspolitikk mot kurdere var så ekstrem at man kunne bli fengslet og torturert bare for å kalle seg kurder. Öcalan ble også tidlig engasjert for mer bevissthet om kvinners rettigheter. Utover 80-tallet ble de tungt involvert i kamper mot en fascistisk militærjunta som hadde kuppet makten i Tyrkia. Under militærjuntaen ble mange nordkurdere fordrevet til kurdiske områder i Sør og Vest-Kurdistan, i Irak og Syria, eller den øvrige verden. Mange har levd i flyktningleirer og uten statsborgerskap og rettigheter i flere generasjoner – i historiske kurdiske leveområder. Mange kurdere fra Øst-Kurdistan i Iran har også måttet flykte fra regimet der. Deler av bevegelsen fikk være basert i Syria periodevis, inkludert Öcalan, og inspirerte flere kurdere der til å bli politisk bevisste. Mange år senere har det lagt grunnlaget for den grasrotdemokratiske utviklingen i Rojava, Nord-Syria. På 90-tallet så det på overflaten ut som regimet i Tyrkia kunne mykne opp. PKK og Öcalan forsøkte gjentatte ganger å ta initiativ til unilaterale våpenhviler og fredsforhandlinger  – Öcalan viste allerede da ønske om en politisk løsning over en militær løsning. Forhandlinger pågikk til og med i Oslo med representanter fra begge sider. Myndighetene avbrøt og nektet forhandlinger, og fortsatte med angrep og fordrivelser mot kurdere.

I 1998 var forholdet til Syria usikkert. Öcalan dro til Europa for å forsøke å finne støtte til den kurdiske saken. I Italia fikk han høre at han var i fare og flyktet. Han ble lurt i en felle av tyrkiske og israelske agenter, og brakt til fengselsøya Imrali i Tyrkia. Tyrkia ville henrette ham, men det ble avverget av stort press fra menneskerettighetskampanjer, og siden dødsstraff kunne bli en ulempe for Tyrkias daværende ambisjoner om EU-medlemskap. I stedet idømte de ham til livstid, og han har sittet i enmannsfengselet på Imraliøya i over 20 år nå. I årevis skisserte han fortsatt forslag til en demokratisk politisk løsning for fred, som innebærer politiske rettigheter, organisasjonsfrihet, og selvstyre til kurderne gjennom demokratisk autonomi, i en demokratisk republikk. Han oppfordret til å finne en fredelig løsning på konflikten, og til folkets og særlig kvinners sosiale og personlige frihet, som viktige elementer i utviklingen av frihet for kurderne. Mange sier Öcalans foreslåtte løsninger kan utgjøre en garanti for fred.

I 2011 ble han satt i absolutt isolasjon, uten kontakt med advokater og familie, men har blitt et særdeles viktig politisk symbol og frihetssymbol for den kurdiske bevegelsen med sine ideer, og på grunn av de høyst kritiserbare fengselsforholdene. Isolasjonen strider mot internasjonale menneskerettigheter, noe som har blitt hardt kritisert av kurdiske aktivister i mange år, men som vestlige organisasjoner ofte ikke tar tak i. På tross av isolasjonen ble Öcalan anerkjent av alle parter som en nøkkelperson under fredsforhandlingene som pågikk 2013 til 2015. I disse forhandlingene var et viktig kommunikasjonsledd mellom partene de politiske delegasjonene fra HDP (Folkenes Demokratiske Parti). En stund preget en fredsånd Tyrkia og Kurdistan, og mange håpet at en løsning endelig kunne nås. Men Erdogan-regimet brøt fredsforhandlingene i 2015, og har motarbeidet fred på alle måter. De så kanskje at senkede spenninger styrket politisk pluralisme i landet. Det minket det politiske maktmonopolet til Erdogan, da HDP fikk økende valgoppslutning samtidig med fremskrittene i fredsprosessen. Regimet har fengslet delegasjonene, angrepet kurdiske områder med brutal militær makt, og systematisk fengslet HDPs medlemmer og folkevalgte de følgende årene. HDPs fengslede partileder Selahattin Dermitas har blitt internasjonalt kjent, men det kan være vanskelig for folk å begripe omfanget av fengslingene. Siden 2015 har titusenvis av medlemmer av HDP – et parti som kun har ytret legitim politisk kritikk, og jobbet for å fremme fredsprosessen og minoriteters rettigheter gjennom stemmeseddelen – blitt fengslet og kneblet i likhet med så mange kurdiske aktivister og politikere før dem.

Leyla Güven, som startet sultestreiken, er en sterk og engasjert kvinne. Hun ble født i en familie av Konyakurdere – kurdisk befolkning som ble tvangsflyttet til Konya under tyrkifiseringsprosessene. Hun ble giftet bort som 17-åring, og familien levde mange år i Tyskland. Senere skilte hun seg og flyttet med barna tilbake til kurdiske områder i Tyrkia. Selv med bare fem års grunnskole, fant hun arbeid og forsørget seg selv og barna. Etterhvert ble hun politisk engasjert for kurderes og kvinners rettigheter. I 2009 ble hun valgt til ordfører i Viranşehir, men ble samme året fengslet i et stort crackdown mot politikere av kurdisk bakgrunn. I 2014 ble hun og 30 andre sluppet. I 2016 ble hun valgt som co-leder for den Demokratiske Samfunnskongressen, et nettverk for demokratiske organisasjoner i Tyrkia. Hennes aktivisme fikk lokale fagforeninger til å innføre tiltak som styrker kvinners vern mot vold og jenters rett til utdanning. Hun har sagt at hun identifiserer seg som mamma, kurder og feminist. Hvordan endte hun igjen som politisk fange?

Leyla Güven på HDPs partikontor.


Januar 2018 kritiserte hun Erdogan-regimets brutale angrepskrig mot Afrin i de vestkurdiske områdene Rojava i Nord-Syria. Straks ble hun arrestert og fengslet, under påstander om at den Demokratiske Samfunnskongressen skulle ha ulovlige tilknytninger. Samme vår ble hun stemt inn i parlamentet for HDP i Hakkari, men fikk ikke innfridd loven om parlamentarisk immunitet eller tiltre i posisjonen som folkevalgt. 7. November innledet hun sultestreiken. Når helsesituasjonen hennes ble kritisk, og sultestreiken spredte seg, forsøkte de å flytte henne hjem for å nedtone situasjonen. De trodde kanskje at hun ville slutte. Hun har fortsatt å sultestreike i 172 dager, og er fast bestemt på å fortsette til kravene er innfridd eller kroppen ikke lenger kan bære hennes liv. Hun kan knapt bevege seg. Huset er imidlertid omringet av militærpolitiets kjøretøy og overvåkning.

Når de sultestreikende stiller kravene sine gjør de det av gode grunner. Den absolutte isolasjonen mot Abdullah Öcalan bryter internasjonale regler og avtaler om fangers rettigheter. Uansett hvem man er skal man ha rett til å møte sine advokater og slektninger regelmessig. De tar utgangspunkt i Mandelareglene av 2015, som definerer total isolasjon som tortur og et menneskerettighetsbrudd. Mandelareglene ble introdusert med bakgrunn i historien om Nelson Mandelas tid som politisk fange på Robben Island i 27 år. Det er mange paralleller mellom fengslingen av Mandela og Öcalan, og Nelson Mandela har selv da han endelig fikk sin frihet, gitt uttrykk for sin sympati for kurderne og Öcalans situasjon « …».  Begge ledere for frigjøringsorganisasjoner som ekstremt undertrykkende regimer forsøkte å stemple som terrorgrupper. Begge bærere av et ønske om frihet, verdighet og demokratiske rettigheter for sitt folk og andre undertrykte. Begge plassert i et enmannsfengsel i isolasjon på en øy. Begge har bedt om en fredelig politisk løsning som gir folkene rettigheter. Begge har støttet hverandres kamp!

Abdullah Öcalan er viktig både politisk og symbolsk for den kurdiske bevegelsen. Han utgjør et politisk symbol på frihet og hans ideer et håp om forandring og en friere verden. Hans fangenskap reflekterer det kurdiske folkets opplevelser av undertrykkelse, og isolasjonen av Öcalan blir en sterk parallell til opplevelsen av politisk isolasjon av kurderne når stillheten fra verden blir kvelende. Opphevelse av isolasjonstorturen, og at advokater og familie jevnlig får se ham og se hvordan hans helsetilstand er og hvordan han blir behandlet, er en viktig faktor for å gjøre en fredsprosess mulig. Så langt har sultestreiken oppnådd å presse tyrkiske myndigheter hardt nok til å la hans bror få besøke ham én gang. Kravet om oppfyllelse av lovlige rettigheter som å la hans advokater møte ham, har ikke blitt oppfylt ennå, og sultestreiken fortsetter.

Fra aksjonen i Stockholm.

Frihet for politiske fanger – de vilkårlige fengslingene som har pågått mot kurdiske politikere og aktivister i alle år er et angrep på alle menneskelige og naturlige friheter. Helsingforskomiteen kritiserte i vinter de omfattende politiske fengslingene i Tyrkia, og myndighetenes dårlige påskudd for å fengsle bl.a. politikere som betraktes som pro-kurdiske. Politisk frihet for alle er en viktig faktor for å få fremgang på veien til en løsning. Mange av de politiske fangene er frarøvet sin frihet nettopp fordi de har kritisert myndighetenes aggresjon, angrepskriger og katastrofale motarbeidelse av fred og demokratiske løsninger. I et samfunn uten frihet til å bli hørt på noen annen måte, risikerer nå flere tusen liv og helse i sultestreik for å bli hørt.

Jeg er sterkt bekymret for situasjonen til de sultestreikende, og håper folk kan forstå hvorfor de kjemper for forandring på denne måten. Vi er nødt til å bryte stillheten. En rekke politiske fanger har allerede oppofret sine liv i protest mot menneskerettighetsbrudd. Det er en kritisk, alvorlig og sørgelig situasjon.

Nå har rundt 15 fanger i tyrkiske fengsler fengslet for tilknytning til organisasjonene PKK og PAJK erklært at de går inn i en dødsfaste – de kommer ikke til å innta verken fast føde eller drikke, noe som vil sette livene i øyeblikkelig fare. Det er ikke en ønskelig utvikling at mennesker føler seg tvunget til å sette sine liv på spill på denne måten. Jeg er sterkt bekymret for situasjonen til de sultestreikende, og håper folk kan forstå hvor alvorlig dette er. Alle andre måter har vært fratatt dem. Vi er nødt til å bryte stillheten og isolasjonen. En rekke politiske fanger har allerede oppofret sine liv i protest mot menneskerettighetsbrudd, og det er risiko for flere. Det er en kritisk, alvorlig og sørgelig situasjon. Jeg oppfordrer på det aller sterkeste norske myndigheter, organisasjoner, aktivister og politikere til å oppfordre Europarådet og dets torturovervåkningskomité (CPT) til å respondere på sultestreiken og undersøke de omfattende menneskerettsstridige situasjonene i Tyrkia, og anvende alle sine virkemidler for å avverge flere tragedier

At vi deltok i den roterende sultestreiken i Stockholm, vil forhåpentligvis lede fleres oppmerksomhet til den kritiske situasjonen til de reelt sultestreikende. Det vil kanskje få flere til å sette seg inn i saken og se det akutte behovet for handling. Vanlige folk kan også gjøre noe! Som å kontakte menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty og be dem om å uttale seg om sultestreiken og om fengselsforholdene på Imrali, hvor det forekommer brudd på konkrete universelle rettigheter. Eller spørre politikerne hvorvidt de har noen formening om hva regjeringen, Europarådet og CPT bør gjøre. Og å lese seg opp om saken og sende leserbrev og innlegg til aviser. Dere kan delta i demonstrasjoner, solidaritetsaksjoner, markeringer, og seminarer for å la flere vite om saken og for å selv lære mer om kurdernes situasjon. Den 1. mai, den internasjonale arbeidernes dag, er folk i Oslo som vil vise solidaritet med undertrykte i verden, velkommen til å gå sammen med oss, under parolen for solidaritet med de sultestreikende. La oss bryte stillheten!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.