One love – samhold og en utskjelt identitetspolitikk

Tommie Smith og John Carlos protesterer mot rasisme og diskriminering i USA under medaljeseremonien for 200 meter sprint i OL i Mexico 1968. Foto: Angelo Cozzi (public domain)

I antirasismen er ikke svaret alltid å stå sammen. Først må man adressere problemet. Ta tak i det. Våge å kreve respekt. Bygge identitet og stolthet.

Kjersti Opstad
Om Kjersti Opstad (35 artikler)
Kjersti Opstad er cand.mag. og karriereveileder. Hun har jobbet med integrering, sosialt arbeid og undervisning.

Nå var det ikke menn som best visste hvordan det var å være kvinne, og som best kunne snakke på deres vegne. Selv om de lenge trodde det. Og det var de mennene som likte kvinner best som trodde det mest. At det var de som visste best, altså. Kvinner måtte kjempe frem sine egne historier, sin egen verdi, sin egen frihet. Identitet og historien bak, sammenhengene var en viktig del av den kampen. Fakta er at de kjemper enda. Det er en kamp jeg støtter og som jeg som kvinne også er en del av.

LES OGSÅ av Kjersti Opstad: Det livsfarlige hatet

Ei heller var det hetrofile som best visste hvor skoen trykket for homofile. De måtte selv ta ordet, ta plassen. Hetrofile kunne støtte opp om kampen, men de var ikke de som visste best hva som her trengtes. Hvordan det kjentes ut når din kjærlighet var forbudt og diskriminert imot. De var de homofile selv som måtte kjempe frem like rettigheter og si at de hadde verdi. Likeverdi. Identitet og historien bak var en viktig del av den kampen. Og fakta er at de kjemper enda og det er en kamp jeg støtter, men fra utsiden. Jeg vet at jeg her må være lydhør ovenfor de som kjenner best hvor skoen trykker. Min oppgave er å lytte. Jeg vet ikke best.

Akkurat slik er det med rasisme i sine ulike former også. Først og fremst er min jobb å lytte, å forsøke å forstå. Jeg vet ikke best. Selv om jeg nok er en av de etnisk norske personene som gjennom årene best selv har fått føle på kroppen hva rasisme og fordommer er og hvordan det oppleves når man blir utsatt for det, så er det alltid for meg, i motsetning til min familie, et valg. Jeg kan bare gå ut uten min familie og være en helt vanlig nordmann. En slik en som dere i trygghet snakker til om disse innvandrerne og alt det de står for, ødelegger og er. Jeg hater den delen av det mer enn den andre. Den som har blikk med 10 000 fordommer, anklager og fordømmelse i seg og av og til ord som ledsager dem.

LES OGSÅ: Da Steigan tok hvit identitetspolitikk inn i varmen

Jeg har mange venner med gode intensjoner som klager over identitetspolitikk og hvordan det ødelegger og splitter oss. Men kunne kvinnebevegelsen ha skjedd uten å snakke spesifikt om den urett som rammet kvinner? Kunne vi ha ha fått den friheten vi har fått i dag om vi hadde hørt på de som sa at kvinnebevegelsen polariserte. At den snakket om vi og dem og skapte splittelse? Ville homofile hatt de rettighetene de har idag om vi ikke hadde snakket om den urett som spesifikt rammet homofile? Ville vi sett de resultatene vi ser idag om det ikke ble bygget en identitet, om man ikke satte fokus på historisk urett og så dette i sammenheng med idag? Ville vi fått de samme resultatene om homofile den gang bare hadde snakket om samhold med de som stod for uretten som ble begått mot dem? Om de ikke påpekte den og krevde sin rett? Om de ikke bygde en gruppe identitet og kjempet sammen som gruppe?

Jeg elsker samhold og jeg synes «one love» er et fint livsprinsipp. Men om vi krever samhold før vi har skapt et samfunn hvor alle er likestilt så bidrar vi til å opprettholde urett. Om vi kritiserer afrikanere og andre for å bedrive identitetspolitikk som splitter uten å ta hensyn til at de allerede lever i en virkelighet hvor status que splitter, tråkker på dem og koster dem nokså mye i kroner og øre, så er vi en del av problemet, ikke en del av løsninga. For virkeligheten der ute på gata er at rasisme finnes og den rammer ulike grupper ulikt. Antisemitisme rammer på et vis, muslimhat på en annen, den generelle mistroen til innvandrere på et tredje vis, samehets på et fjerde. Dette har mange likhetstrekk, men det er også ulike fenomener. Og en som er rammet av muslimhat kan godt være utøver av antisemittisme og omvendt. riktig nok finnes det grupper som Den Nordiske Motstandbevegelsen som hater alle på likt og som det er lett å stå sammen om, men de er unntaket, ikke regelen.

LES OGSÅ: Til Nordiske Mediedager: Jeg deler ikke plattform med høyreekstremister

Afrofobi, som jeg både er enig og uenig med meg selv om at er et godt begrep eller ikke, er et høyst levende fenomen. Til tider er det også mer tydelig og høyere uttalt i innvandrerbefolkningen enn hos etniske nordmenn. Jeg har møtt unger som blir trakassert og kalt neger pga sin hudfarge av polsk, pakistansk, kinesisk og srilankisk-ættede unger og foreldre. Jeg har møtt voksne innvandrere som har holdt seg for nesen og kalt afrikanere dyr, på ramme alvor. Mennesker som har startet slosskamper over å bli likebehandlet med «dyrene». Mennesker som har grått av skam fordi de blir behandlet likt som dem de ser på som dyr, ikke som mennesker. På grunn av fargen på deres hud. Det er virkeligheten. Det er erfaringer jeg har møtt.

Og om man skal møte dette så er ikke svaret å stå sammen. Alltid. Å stå sammen vil ikke møte disse utfordringene. Like lite som man kan møte antisemittisme i muslimske miljøer med krav om at de skal stå sammen og ikke snakke om det, så kan man møte afrofobi med krav om samhold. Først må man adressere problemet. Ta tak i det. Våge å snakke om det. Våge å se det. Våge å kreve respekt. Våge å bygge identitet og stolthet. Våge å ta tak i historien. Våge å ta et oppgjør. Et ekte et. Noe folk kan tro på.

Vi kan kanskje begynne med å anerkjenne vår egen rolle i slavehandelen. Anerkjenne afrikansk historie. Våge å se storheten. Eller hva med å anerkjenne det folkemordet som skjedde på det amerikanske kontinentet og la de som er tilbake få igjen sin historie, sine symboler. Gi våre karnevalskostymer tilbake til sine eiere… med den største selvfølgelighet… fordi vi ikke kan endre fortiden, men vi kan velge å gå videre, med respekt, anerkjennelse av fortiden og med vilje til å endre fremtiden. Det er små offer man ber om. Små tegn på respekt, som å la blackface, samevitser og indianerkostymer ligge. Ikke for å frata noen deres ytringsfrihet, ikke for å være offer og krenka herfra til evigheten, men fordi det er det som må til, om vi skal kunne gå videre sammen… inn i fremtiden… fredelig syngende sammen på «one love».

Frie fra fortidens forferdelige åk.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned