Mine og dine skattekroner har faktisk gått til å betale noen som har pønska ut at det aller beste navnet for det statlige jernbaneseskapet er Vy. Enda mer penger skal gå til å male om tog, redesigne nettsider, bytte ut uniformer, lage nye brosjyrer, sikkert reklamere masse for at de har endra navn og så videre.
LES OGSÅ av Joakim Møllersen: Lønninntekta faller og fattigdommen øker — den blåblå politikken fungerer som planlagt
280 millioner skattekroner
Til sammen er det beregna at prisen vil komme på 280 millioner kroner. 280 millioner skattekroner. 280 millioner som kunne vært brukt på barnehager, veier, helsevesen, eldreomsorg, skole eller kanskje til og med på å få et bedre togtilbud i Norge.
Da nyheten dukka opp måtte jeg dobbelt- og trippelsjekke. NRK, sier du, men det er vel Satiriks? Er det noen andre som melder om dette?
Navnebyttet med alle sine omkostninger skjer mens Fremskrittspartiet har samferdselsministeren på sjette året. Dette er partiet som sammen med Høyre skulle fjerne ineffektivitet og byråkrati fra statsapparatet.
LES OGSÅ: Jernbaneansatte var sentrale i byggingen av velferdsstaten
Millioner til lederne
Apropos ineffektivitet, den øverste direkte ansvarlige for dette idiotiske navnebyttet heter Geir Isaksen og tjente over 4,8 millioner kroner i fjor. De andre toppene i jernbane-Norge hadde også til smør i grøten. Diverse selskaper har blitt skilt ut av NSB og hver av sjefene skal naturligvis ha sitt. Administrerende direktør i Bane Nor, Gorm Frimannslund, tjente 2,8 millioner, mens konsernsjef for Eiendom i Bane Nor (det trenger de visst), Petter Eiken fikk nesten to millioner for åtte måneders arbeid. I tillegg kommer direktørene i selskaper som du sannsynligvis ikke har hørt om, Entur og Norske Tog, med drøyt 1,6 millioner hver. I Nettbuss, som nå vil komme under Vy-paraplyen, innkasserte lederen over én million kroner på tross av at han ikke jobbet mer enn i fem måneder.
Det har ikke vært mye skryt å få den korte tida etter at navnebyttet blei offentliggjort. Leder i Innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth, er derimot veldig fornøyd, uten at hun helt klarer å fortelle oss hvorfor. Traaseth tilhører også dem som får skattepenger kastet etter seg. 2,73 millioner tjente hun i 2017. Hun skal bytte beite til sommeren, men vil ikke avsløre hvor. De ikke like tallrike pengene mine settes på at hun får en enda feitere betalt jobb i næringslivet som hun har pleid så nære bånd med, blant annet ved å bryte offentlig ansettelseslov og gi ei stilling til milliardærarving Katharina Andersen uten at den blei utlyst. Andersen har omtrent like mye å skrive på CVen som sin søster som sjøl sier det slik: «Jeg har ikke gjort en dritt».
Men hva har alle disse millionene til tilsynelatende inkompetente direktører å gjøre med Vy (åh! det gjør vondt å skrive det). Faktisk ganske mye. Eksplosjonen i lederlønninger i staten, nye navn på statseide selskaper, oppsplitting av offentlig virksomhet er uløselig knyttet til diverse reformer hvor offentlige myndigheter tvinges til å etterape det profittmaksimerende næringslivet. Det er nemlig så effektivt, får vi høre.
LES OGSÅ: Ikke la deg lure — Erna Solberg vil både ta fra deg velferden og tvinge deg til å jobbe mer
Demonen har et navn
Det har ført til at politiet premieres for å løse enkelte forbrytelser, men ikke for andre. At lærere må utøve yrket sitt etter tellekantsystemet. At sykehus skriver ut pasienter for tidlig, da få liggedøgn blir til flere midler, men får de samme pasientene tilbake da de ikke har blitt skikkelig friske. Det har ført til at forskere, leger, sykepleiere tilbringer stadig mer tid med nesa ned i rapporterings- og søknadsskjemaer og mindre tid på det de faktisk er flinke til og gir samfunnet glede.
Navnet på dette er new public management. Det er så upopulært at man må inn i den milliardærenes PR-byrå, Civita, for å finne noen som forsvarer det. At de liker dette er ikke rart i det hele tatt. Når selskaper splittes opp er det for at de utskilte delene lettere skal privatiseres — at de skal gå på billigsalg til de få som har råd til å kjøpe dem opp og tjene fett på det. Den kortsiktige tankegangen som ligger innbakt i driftsmodellen av å late som man skal drive med profitt innbyr til å presse ned lønninger, leie inn ansatte fra vikarbyråer og motarbeide fagforeninger.
I new public management svarer man alltid oppover, aldri nedover. Dette er direkte i strid med hvordan velferd burde drives da den ikke er til for å få noen fine tall eller gjøre en sjef fornøyd, men derimot å gi et tilbud til alle de som trenger det, være seg skole, transport, helse eller omsorg.
Lærere skal heller forholde seg til et skjema enn til fagkunnskapen de har opparbeida seg gjennom utdanning og praksis. Sykehusdrift skal gjøres for å oppfylle noen lett målbare faktorer, i stedet for at helsepersonellet skal ta de avgjørelsene de er ansatt for. Det er slik man får et system hvor skoler slår seg på brystet over resultatene på nasjonale prøver, men samtidig har florerende mobbeproblemer eller at sykehus manipulerer statistikker for å få mer penger til drift.
LES OGSÅ: Nyliberalismen dreper: 30 år med privatisering har kosta liv
I pakt med kapitalen
I 2003 blei Mesta skilt ut av Statens Vegvesen. Det skulle bare ta elleve år før daværende næringsminister Monica Mæland (H) annonserte at her skulle det privatiseres. Nå skal staten kjøpe tjenester av et selskap de nylig solgte seg ut av i stedet for å gjøre veiarbeidet sjøl. Televerket var det første store selskapet som inngikk en slik endring. Fra navnebytte til privatisering og børsnotering var naturligvis ikke veien lang. Internasjonale korrupsjonsskandaler og elendig behandling av arbeidere fulgte i privatiseringens kjølvann.
Sjøl om veldig få ser behovet for privatiseringene, navneendringene og millionlønningene til toppene har det vist seg vanskelig å gjøre noe med dette. Den ene grunnen er naturligvis at de stadig mektigere lederne er såre fornøyde. Hvem hadde ikke vært det med fem millioner i året? Med seg på laget har de elitene i private næringslivet som kan vinne kontrakter og slik sluse skattepenger rett inn på konto, som kan heve fine gasjer på å sitte i styrene til de offentlig eide selskapene, og som tjener på at staten nå tar en mer aktiv rolle i kampen mot fagforeningene for å presse ned lønninger. For høyresida er naturligvis dette et ideologisk prosjekt som passer som fot i hose. Det var tross alt Margaret Thatcher som starta disse reformene i sine berykta periode som statsminister i Storbritannia. Til sist har vi Arbeiderpartiet som er mystisk stille.
En av de store new public management-reformene kom under Jens Stoltenbergs første regjering (2000-2001). Uten å ha gått til valg på det fyrte han i gang helsereformen i rekordfart, med støtte fra Høyre og FrP. Statoil blei privatisert i samme korte periode. Nå heter det Equinor og de blåblå har varsla at staten skal selge seg ytterligere ut.
Det skal sies at det blei opprør i fagbevegelsens grasrot over Stoltenbergs reformer og at det blei ei endring til det bedre. Likevel blei ikke skaden retta opp i og det er ingenting som tyder på at sentralstyret i Arbeiderpartiet i dag har noe prinsipielt problem med slike reformer, sjøl om de vil heve stemmen i enkelttilfeller.
LES OGSÅ: Myten om privatiseringens valgfrihet
En velferdens mann?
— NSB er nå ett av flere togselskaper som konkurrerer om å kjøre tog. Vi eier ikke togene, skinnene, signalanleggene eller stasjonene, men jobber hver dag for å gi kundene våre en god reise. Et nytt navn skal styrke konkurransekraften vår i både tog og buss.
Slik forklarer NSBs styreleder Dag Mejdell det kostbare hamskiftet. Mejdell har tidligere hevet en lønn på nesten fem millioner i Posten. Han er også styreleder i Norsk Hydro, Visopolit Topco, Visopolit Finco og Sparebank 1 Sør.
For meg virker ikke Mejdell som en kar som har den jevne norske innbyggers velferd som førsteprioritet. Hans begrunnelse for at 280 millioner skattekroner skal brukes på navnebytte tyder heller ikke på det.
For det er det som har skjedd, gjennom new public management-reformer har høyresida, tidvis med hjelp fra Ap, satt folk som tenker profitt for å ta hand om velferden vår. Det har forutsigbart nok har ført til en voldsom slitasje. Det er åpenbart for de fleste at velferd og profitt står i direkte motsetning til hverandre.
Vy er et resultat av rikfolk som har fått leke seg med fellesskapets midler. Ser man til Margaret Thatchers hjemland skjønner man hva vi har i vente om vi ikke får stoppa dette. Dyre billetter, elendig rutenett, manglende vedlikehold, dårlige arbeidsforhold og dødsulykker har prega jernbanen i Storbritannia etter privatiseringa.
Vy kan høres ut som en kostbar og dyr spøk, men alvoret vil slå inn tidsnok.
