Når mor og barn sendes på rullebånd ut av fødestuen

Foto: MaxPixel

Erna Solbergs oppfordring til flere fødsler rimer ikke med presset på å få kvinner ut av fødestuen så fort som mulig. Med en politikk som legger opp til dårligere oppfølging av mor er veien kort til fødselsdepresjon og mindre lyst til flere barn.

Camilla Tranås Kristiansen
Om Camilla Tranås Kristiansen (11 artikler)
Camilla Hestvik er Barne -og ungdomsarbeider, student, politisk aktiv i Rødt Vega, styremedlem i Rødt Nordland og feminist.

Erna Solberg mener at Norge trenger flere barn for å holde hjulene i gang og oppfordret kvinner til å føde flere i nyttårstalen sin. Men hvordan holdes hjulene i gang får å få kvinner til å føde disse barna? Når en kutter liggetiden for kvinner som har født og heller satser på at de klarer seg selv rett etter fødsel er det kanskje en tanke i det at kvinner er sterke vesener som med en rå urkraft fikk født barnet, og at de dermed lett klarer å dra hjem rett etter og fikse alt på egenhånd. Adrenalinet som pumpet under fødselen går ikke ut med det første, og en klarer kanskje ganske mye til tross for den anstrengelsen en har vært i?

Men så sitter en der da med den lille bylten i fanget. Barnet er helt avhengig av andre til å kunne få omsorg og grunnleggende behov dekket, og foreldrene er de som skal sørge for dette. En blanding av hormoner og adrenalin gjør alt med den lille enten til en lykkerus, eller til ren fortvilelse og usikkerhet. Kanskje gikk det ikke slik en ville under fødselen og en tok valg når det gjelder smertestillende som en på forhånd hadde bestemt seg for ikke å ta. Kanskje mistet en følelsen av kontroll og fikk se en annen del av seg selv som en ikke var klar over kunne komme frem i det hele tatt. Og nå sitter en der med en verkende kropp og melk som kommer i takt med hormonene. Dette gjelder ikke alle kvinner, men de det gjelder er ikke akkurat de du kan spørre om de vil føde igjen og forvente et svar som står i stil med Erna Solbergs ønske om at kvinner skal føde flere barn i Norge.

LES OGSÅ av Camilla Hestvik: I Ernas lille hage

Hvorfor skal en få flere barn når en risikerer å sitte hjemme alene med barnet, kanskje uten nettverk og hjelp? Om en har jordmødre og et greit tilbud med helsesøstre i nærheten vil en ha en trygg plass å komme til for å få hjelp og veiledning. Men om det kuttes i slike tilbud er det lengre å dra for dette, og hvilken støtte har da nybakte mødre å lene seg på? Det er ikke alle som har familie og nære venner de kan få hjem på besøk. Og det er ikke alle som en partner hjemme på dagtid, eller i det hele tatt. Da blir dagene lange og det er lett å gå alene med egne bekymringer og tanker. Dette kan oppleves veldig vondt, å være ensom, men vi er jo lagd til å ta vare på våre barn, ikke sant?

Før var det slik at familier levde tettere sammen, og det var hjelp å få hjem etter fødsel for at mor skulle klare å komme seg til hektene og i ammingen. Nå er det selvfølgelig morsmelkerstatning å få på butikken, men med anbefalingene om å amme minst seks måneder er det lett å sette det som et kriterie for å være en god nok mor. Presset på å være flink mamma som hopper opp av sykesengen i bare stringtruse er ganske fjernt for de fleste etter en fødsel. Men når en skal være minst mulig på fødestuen, og helst ute etter 24 timer, er det ikke lenger et valg for alle. Selvfølgelig er det de som vil hjem raskest mulig, men det er ikke slik for samtlige. Kanskje har en flere barn som venter hos barnevakten, og en vil helst komme seg godt i gang med alt som skal på plass før en sendes ut døra.

Ja, vi har retten til å tjene opp foreldrepenger og permisjon, men ikke alle får det av den grunn. Muligheten til å jobbe under svangerskapet til en har opptjent sine måneder slik at en kanskje ikke trenger å tenke på økonomi etter fødselen, den tryggheten er ikke nødvendigvis forbeholdt de som ikke har fast stilling eller som ikke har retten til sykepenger om en blir ute av stand til å arbeide.

Uansett om en har den økonomiske tryggheten etter en fødsel vil en ikke ha noen garanti for at tiden etter fødselen vil bli slik en så for seg. Tanken på at kvinner skal inn og ut fra fødestuen så snart som mulig, gir lite grunnlag for at en i tiden etterpå skal føle den mestringsfølelsen og gleden en blir forespeilet av andre mødre som med et smil forteller om hvor fantastisk alt var og er. Når en ikke har noen der til å hjelpe til med ammingen, eller til å ta de tunge løftene og hjelpe til noen timer slik at en får sovet litt når hormonene svinger, blir lykkerusen fort gjort om til følelsen av mislykkethet og at en kommer til kort.

De kravene som stilles til mødre under og etter et svangerskap føles for en del som uoppnåelige. Alt av bokser på skjemaet skal krysses av, og følger en ikke det som er innen normalen sitter en der og må unnskylde seg mens tankene kommer om hvordan en er som mor. Ja, vi skal følge opp barna etter fødsel, men ikke hiv mor ut av fødesenga så fort at hun blir sittende igjen med alle spørsmålene og tusen svar en ikke klarer å plassere. Veien kan være rimelig kort fra fødestuen til fødselsdepresjon når det blir sånn. Alt for at en skal bli sendt hjem rett etter at morkaka kom deisende ut.

Få tiden tilbake på fødestuen!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned