Har vi et A-lag og et B-lag i Norge?

FrPs Mazyar Keshvari og Mahamud Mahad. Foto: Bård Gudim/FrP Media under lisens (CC BY-SA 3.0) og stillbilde fra NRK Dagsnytt 18 (til høyre).

Mens terrorsaker kan foreldes fradømmes folk sitt statsborgerskap for en feil begått for 27 år siden av sine foreldre eller til og med besteforeldre. Menneskerettighetene i Norge gjelder ikke alle mennesker.

Victoria Sirnes
About Victoria Sirnes (2 Articles)
Victoria Sirnes er leder i Rødt Oslo solidaritets- og flyktninglag.

Det som kjennetegner menneskerettighetene er at de er universelle, de skal gjelde oss alle og fungere som et viktig regelverk for verdens stater, slik at alle behandles likt. Norge er kjent for å være et land som jobber for å verne om disse rettighetene, det er jo nettopp det som er et godt kjennetegn ved vårt demokrati: Uansett hvilken enkeltgruppe du tilhører som norsk statsborger, så skal du ha samme rettigheter som alle andre. Men, har alle i Norge krav på de samme rettighetene? I etterkant av #Metoo-kampanjen fikk den norske befolkningen øynene opp for at noen statsborgere har et helt spesielt vern i forhold til resten av befolkningen. Stortingsrepresentantene kan begå grove lovbrudd, men mister allikevel ikke plassen sin på stortinget, de blir vernet. Selv den trusselsiktede Mazyar Keshvari i FrP, kan nyte godt av dette vernet.

Det finnes også et vern for mennesker som begår lovbrudd. Ifølge Norges Lovdata, vil en person som har begått en kriminell handling hvor fengselsstraffen er på maksimalt 4 år, ikke bli straffet dersom saken er mer enn 5 år gammel. Foreldelsesfristen for lovbrudd i Norge er fra 2 til 25 år. Norske borgere som har brutt loven skal dermed slippe å leve i frykt for at de må sone en straff for et lovbrudd de begikk for flere år siden. Unntakene er drap, voldtekt og alvorlige terrorhandlinger. Det finnes også andre unntak, men de gjelder ikke meg, disse gjelder kun for en enkeltgruppe: Nordmenn som aldri egentlig blir norske nok.

LES OGSÅ: Ei historie om to menn og ein rettsstat

I denne gruppen, som vi godt kan kalle for Norges B-lag, finner vi firebarnsmoren Yasmin Kristensen. Hun begikk en feil i 2001, men for henne finnes det ikke en foreldelsesfrist, ingen vern kan beskytte henne, eller hennes fire barn, fra straffen. Lovbruddet hun gjorde var at hun i frykt for tvangsekteskap oppga feil opplysninger og sa hun var fra Somalia, og ikke Djibouti. Sjokket var stort for familien, da hun ble fratatt det norske statsborgerskapet med et pennestrøk. Men hun er ikke alene. Firas Abu-Salah, hans kone og deres to norskfødte barn fikk tilbakekalt statsborgerskapet etter 14 år i Norge. Mens palestinske Firas Abu-Salah blir utvist, blir barna deres og den jordanske kona bortvist. Siden det er forbudt å krysse grensen mellom disse landene, vil en tvangsreturnering bety at familien blir splittet, kanskje for alltid.

Mange har fulgt saken om bioingeniøren Mahad Mahamud, som fikk tilbakekalt statsborgerskapet etter 17 år i Norge, fordi UDI hadde fått et tips, om at han ikke var fra Somalia. Han mistet ikke bare jobben ved Ullevål sykehus og statsborgerskapet sitt, han ble også gjort statsløs. Til tross for at han har bedt Norge sende han hjem til Somalia, eller til Djibouti, for å unnslippe den uholdbare situasjonen med et liv i limbo, blir han tvunget til å leve som papirløs. Hans forbrytelse? Norge mener han har løyet som 14-åring. Som Bjørnar Moxnes påpeker Han har ingen rett til å bo, leve eller jobbe i noe land. Han er fratatt menneskerettighetene sine, og det er Norges ansvar”.

En annen sak som også har rystet Norge er den palestinske familien på tolv, som etter 27 år i Norge har fått beskjed om å levere tilbake sine norske pass og forlate landet. Tilbakekallingen rammer også parets barn og barnebarn, det er altså snakk om tre generasjoner som mister alle sine rettigheter. Livet deres har vært satt på vent siden de i 2012 først fikk et brev fra UDI med varsel om at statsborgerskapet skulle trekkes tilbake. Fire år senere fikk de ett nytt brev om at de hadde mistet statsborgerskapet sitt. Nå er saken deres, sammen med hundrevis av andre i samme situasjon, satt i bero, etter ett nytt regelverk om domstolsbehandling. Livet deres er igjen satt på vent.

LES OGSÅ: Regjeringa vil ta i bruk unntakslov for krigssituasjoner mot flyktninger

Men det er flere som tilhører B-laget i samfunnet. Hele 180 familier og 800 enkeltpersoner, står i fare for å miste statsborgerskapet sitt. Det er heller ikke tilfeldig at disse tallene er så høye, regjeringen har nemlig prioritert arbeidet med å lete etter mennesker som kan ha begått ID-juks i forbindelse med oppholdstillatelsen sin. I 2017 vurderte UDI hele 3700 saker. I Norge er man opptatt av å snakke om integrering og felleskap, men hvor positivt er det egentlig for dette felleskapet, at en enkeltgruppe lever i konstant frykt for at deres statsborgerskap en dag skal bli tilbakekalt, mens de observerer hvordan lovbrudd begått av ”hvite nordmenn” foreldes og hvordan stortingspolitikere nyter stor grad av straffefrihet. Jeg gjentar gjerne spørsmålene til den palestinske familien på tre generasjoner som står i fare for å bli kastet ut av vårt fellesskap. ”Jonas Gahr Støre sier at «alle skal med». Da lurer jeg på: Er vi en del av alle? Så vil jeg spørre Erna Solberg. Du sier: «Vi tror på Norge». Er vi en del av Norge?”.

Flere politikere har også reagert på hva de oppfatter som en urettferdig praksis. Abid Raja sa tidligere at statsborgerskapssaken setter hele Frp-samarbeidet på spill. Krf har også tidligere foreslått å innføre en foreldelsesfrist. Ifølge deres egne nettsider begrunner de forslaget om foreldelsesfrist med at ”Det er urimelig at alvorlige forbrytelser som menneskehandel og grovt bedrageri foreldes, men det at en asylsøker av ulike grunner oppga feil opplysninger ved ankomst til Norge aldri foreldes som tilbakekallelsesgrunn.” I tillegg peker de på et annet godt argument, bevisene svekkes over tid, “Ikke minst gjelder det dersom bevis må hentes i land som ikke har samme krav til for eksempel arkivering som norsk offentlighet har.”

Arbeiderpartiet derimot, vingler og ordlegger seg med mer diffuse utspill. Dette er jo heller ikke noe nytt. Under asylopprøret i 2017, ville de ikke støtte forslaget om å gjeninnføre rimelighetsvilkåret, men ville heller innføre ”sårbarhetskriterier”.I denne saken, har Hadia Tajik uttalt at det er unorsk å ramme barn og barnebarn for noe besteforeldrene har gjort. Allikevel er ikke Arbeiderpartiet for en foreldelsesfrist. De vil heller introdusere ”forholdsmessighetsvurderinger”, for de som skjønner hva det vil innebære. Høyre har tidligere sagt at de ønsker å endre på regelverket for at ikke barnebarn skal bli rammet, men det er vanskelig å se for seg hvordan de skal ivareta barnas rettigheter når de samtidig ikke går inn for en foreldelsesfrist. Det kan virke som at det er viktigere med signalpolitikk som viser at det ”ikke skal lønne seg å snakke usant om nasjonaliteten sin”, enn at barna ikke skal straffes. FrPs Keshvari, har tidligere uttrykt at han syntes det er forkastelig hvordan noen jukser og utsetter familien for vanskeligheter, og at man ikke kan få bli i Norge, bare man har vært her lenge nok. Heldigvis for Keshvari, har han et helt spesielt vern, så dersom UDI i fremtiden skulle finne noe på hans familie, ville det sikkert finnes unntak.

LES OGSÅ: “Jeg er livredd fordi jeg kan dø i Afghanistan” — en enslig asylsøkers skjebne

Med en slik politikk skaper politikerne et A- og B-lag i samfunnet, der den ene gruppen lever trygt og har fulle rettigheter uansett hva de gjør. Den andre gruppen blir egentlig aldri norsk nok, og kan risikere å bli kastet ut av landet. Siden de sees på som såkalte ”bindestreks-nordmenn” vil det være naturlig for den norske forvaltningen å granske 20 år gamle saker. Dette er en krenkelse av minoriteter. Hvorfor er det foreldelsesfrist for kriminelle handlinger, men ikke statsborgerskap? Hvor mange generasjoner må en familie bo i Norge, for å være norsk nok til å bli her for alltid? Det tar syv år å bli norsk statsborger, på de syv årene burde vi kunne stole på at den norske forvaltningen greier å gjøre jobben sin med å fremskaffe riktige opplysninger og dokumenter. Hva sier det oss egentlig om den norske forvaltingen hvis mennesker skal straffes 20 år senere i tid fordi noen i den norske forvaltningen ikke gjorde jobben sin godt nok? Det er heller ingen andre land i Europa som har en så streng praksis som Norge. I andre europeiske land kan man enten ikke tilbakekalle et statsborgerskap eller så har de en foreldelsesfrist. I Tyskland, Belgia og Finland har man en foreldelsesfrist på fem år. Det har også vært svært liten praksis i andre land å benytte seg av adgangen til tilbakekalling, i motsetning til i Norge. Å innføre en endelig foreldelsesfrist vil derfor være i tråd med andre lands praksis.

Rødt, SV og MDG har kommet med et forslag om å innføre en foreldelsesfrist for tilbakekalling av statsborgerskap. Dette skal voteres over på Stortinget, tirsdag 12. februar. Men ifølge innstillingen fra Stortinget vil ikke bare Høyre, FrP, Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemme imot forslaget, men også Venstre og KrF. Det er ikke lenge siden både Geir Toskedal og Knut A. Hareide sa de ville støtte en foreldelsesfrist, men KrFs har tydeligvis hatt en så rask snuoperasjon, at de ikke engang har fått oppdatert deres hjemmesider om at partiet har endret syn i saken. Det kan også virke som at Raja har svelget noen kameler rundt forhandlingsbordet, ettersom Venstre nå ser ut til å stemme i mot en foreldelsesfrist.

Det finnes et vern for kriminelle stortingsrepresentanter, det finnes også et vern for meg i Norge, slik at jeg slipper å bli straffet for kriminelle handlinger jeg gjorde som 14-åring. Selv personer som utfører terrorhandlinger som har en strafferamme på mindre enn 15 år får sine rettigheter ivaretatt av en foreldelsesfrist. Hvis de ulike partiene mener at vi er et fellesskap, med de samme rettigheter og pliktene, må dette vises i mer enn ord. Vi kan ikke ha et A-lag og et B-lag, med ulike spilleregler og rettigheter. Det kan virke som at enkelte partier, ser på populistisk retorikk om signalpolitikk, som viktigere enn menneskerettighetene. Hva slags signaler er det vi egentlig ønsker å sende?

Rødt. SV og MDG har et tydelig budskap om å stemme ja til en foreldelsesfrist!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

2 Comments on Har vi et A-lag og et B-lag i Norge?

  1. Mjolne // at // Reply

    Får en først rotter i huset sitt så er det jo ikke noen grunn til å gi de “amnesti” fordi de har vært der lenge…..

  2. Menneskerettighetene bør gjelde for alle barnefamilier.
    Barnevernet fungerer brukbart i noen kommuner, men ikke i alle kommuner.
    Og den såkalte Fylkesnemnda er ikke en ekte domstol med åpenhet.
    Jeg er overbevist om at Menneskerettighetene ikke gjelder for barn og for barnefamilier og når barn skal ha hjelp til å fortsette å ha sin familie.
    Jeg minner om saker som gikk til Strasbourg.
    Og det tror jeg ikke er lett eller enkelt å få til for knuste familier.
    Barn og barnefamilier er B-laget og det store B-laget.
    Et eventuelt B-lag av flyktninger er et mye mindre B-lag.
    Men det er feil med alle slike B-lag.
    Staten bør ha en frist slik at staten må avsløre juks og løgner når det gjelder asylsaker og innvandring innen en rimelig frist.

    Politier-adelen sendte ut signalene om forakt for Menneskerettighetene i mange år.
    Fint hvis asylsaker og innvandringssaker belyser dette, men det er ikke noe nytt.
    Det nye er at grupper som nå får støtte og oppmerksomhet kan bli rammet.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*