Når forbundskampen blir viktigere enn klassekampen

Oslo havn med NTFs logo. Foto (beskjært): Øyvind Holmstad

Tross forventninger om ei tøffere linje fra den nye ledelsen i NTF blei havnekonflikten tapt uten nevneverdig opptrapping. Nå støtter de ikke en gang Hamnarbetarförbundet som er i streik.

Roald Arentz
About Roald Arentz (5 Articles)
Roald Arentz er leder i Norsk Transportarbeiderforbunds bransjeråd for taxi.

Havnearbeiderne her i landet, og i Europa forøvrig, er en utrydningstrua rase. Etter en av Norges lengste arbeidskonflikter, som varte i tre år, måtte de norske havnearbeiderne, som er organiserte i Norsk Transportarbeiderforbund (NTF), i 2017 erkjenne at fortrinnsretten deres til å utøve laste- og lossearbeid i norske havner ble overprøvd av EØS-avtalens paragrafer om fri flyt og lik etableringsrett. Stolte bryggesjauere måtte bøye ryggen, ikke for tunge løft, men for enda tyngre paragrafer, importert fra Brussel. De som ikke er blitt automatisert og effektivisert bort, vil nå bli utkonkurrert av innleide vikarer og skipsmannskap fra såkalte lavkostland.

Fra konflikt til kollaps
Havnearbeiderforeninga er NTF-treets eldste stamme, selve urforeninga i forbundet. Men den tre år lange konflikten kosta forbundet dyrt, på alle måter. Kampfondet ble kraftig nedtappa, kameratskapsstroppene ble tynnslitte og flisete, og forbundsleder Roger Hansen gikk etterhvert av, mye på grunn av massiv kritikk for måten konflikten ble håndtert på. Kritikken gikk blant annet ut på at NTF hadde ei for legalistisk og forsiktig tilnærming til streiken. Opptrapping og knyttnever i bordet ble oppfatta som mangelvare, og det ble venta på rettslige avklaringer omkring lovligheten av de aksjonene som faktisk ble iverksatt. Dette tok måneder og år. Kritikerne mente at NTF burde gå hardere til verks, trappe opp streiken der den kunne ramme arbeidskjøperne hardere, og kjøre heftigere blokader og sympatiaksjoner.

Forbundsleder Hansen ble avløst av Lars Johnsen, men konflikten endte altså likevel i nederlag — uten nevneverdig opptrapping. Det er harde tider. Og skal vi tro prognosene, er NTF snart historie, den nye (og valgte) ledelsen fikk det plutselig travelt med å fusjonere NTF inn i Fellesforbundet (der de ligger an til å bli ansatt), noe som mest sannsynlig blir behandla i ekstraordinært landsmøte allerede i år. Det later til at denne prosessen har støtte fra et stort flertall av NTFs topptillitsvalgte. Rart med det.

Solidaritet med svenske havnearbeidere?
I mellomtiden har en omtrent like langvarig konflikt i svenske havner eskalert. Det svenske Hamnarbetarförbundet kjemper for tariffavtale, og streiker for det. De er nå møtt med utestengelse fra arbeidskjøperne, i en på mange måter klassisk arbeidskonflikt. NTFs såkalte søsterforbund Svenska Transportarbetareförbundet — som konkurrerer med Hamnarbetarförbundet om medlemmene i havnene — kaller den «unødvendig».

Deles denne forståelsen av den presumptivt progressive toppene i NTF — der nestlederen er tidligere leder av Havnearbeiderforeninga, og der lederen altså ble valgt med ei klar forventning om at forbundet skulle bli tøffere i arbeidskonflikter? Mye tyder på det.

For det streikende Hamnarbetarförbundet er altså et frittstående fagforbund, de brøt ut av svensk LO på 70-tallet. Hvor produktivt det var skal ikke undertegnede ta stilling til. Men er dette bruddet med LO og Transportarbetareförbundet for over 40 år siden grunn god nok til ikke å støtte kamerater i kamp? For de 1.300 medlemmene Hamnarbetarförbundet ønsker ikke, slik enkelte har påstått, en avtale som skal erstatte Transportarbetareförbundet sin. De ønsker en likelydende avtale for sine egne medlemmer. Det de blir tilbudt derimot, er en såkalt «hengeavtale – uten påvirkningskraft, tillitsvalgtapparat og forhandlingsrett for medlemmene. Så hvordan og hvorfor er denne faglige kampen unødvendig? Det må man trolig stå til knes i organisasjonsgjørme for å forstå.

Fienden er arbeidskjøperne, ikke andre forbund
For arbeidskonflikter er klassekamp, ikke forbundskamp. Fienden er, eller bør være, arbeidskjøperne som eier produksjonsmidlene – ikke arbeidskameratene som er organisert i det andre forbundet. Og kampen står om fordelinga av utbyttet havnearbeidernes arbeid skaper, ikke om å verve flere medlemmer enn konkurrenten.

Dette skjønte et stort flertall av de over 600 faglig tillitsvalgte delegatene på Trondheimskonferansen siste helga i januar. Mot bare ca 30 stemmer vedtok de en støtteuttalelse til de svenske havnearbeiderne.

Men blant det lille mindretallet som ikke støttet uttalelsen var ovenfor omtalte nestleder i NTF Terje Fenn Samuelsen, Havnearbeiderforeningas leder Bjørn Steffensen samt Lasse Kristiansen – som er lansert av Fagforbundets leder Mette Nord som ny leder av LO i Oslo etter avtroppende Roy Pedersen.

Ikke hold pusten
Det er nok ikke slik lenger, at alle delegatene på Trondheimskonferansen tilhører det Martin Tranmæl i 1911 kalte fagopposisjonen. Noen av dem er nok mer en del av posisjonen. Og kanskje noen av dem rett og slett har havna i dødens posisjon, eller gått i pampefella.

Hamnarbetarförbundet støtta NTFs havnestreik, som varte fra 2014 til 2017. Fra det såkalte svenske søsterforbundet til NTF var det stille. I 2019 står de selv i en langvarig konflikt, og de venter fortsatt på en støtteuttalelse fra NTF. Jeg håper virkelig ikke de holder pusten mens de venter på solidariteten fra NTFs hovedkontor i Brugata.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*