Drapet på Spartakus

Berlin 15 januar 1919 klokken 23:40:
Otto Runge, frikorpssoldat, sto utenfor hotellet og ventet. I dag som så mange dager tidligere jobbet Otto på oppdrag, så dette var bare en av mange rutinejobber han hadde for staten. En helt vanlig onsdag for Otto kan man si, men en merkedag for historien.

Ut fra bygningen kommer en mann og en kvinne. Kvinnen er 48 år og polsk, hun har mørkt hår, middels kroppsbygning, typisk kvinnelige trekk, men ansiktet hennes bærer preg av en tøffhet. Man kan se at hun er uredd og modig, at hun er en kvinne som vet hva hun vil og ikke er redd for å formidle dette, blikket hennes avslører alt dette. Hennes navn var Rozalia Luksenburg, men hun har de senere år båret navnet Rosa Luxemburg.

LES OGSÅ Rosa Luxemburgs tekst om Den russiske revolusjonen

Da Rosa og Karl Liebknecht kommer ned på gaten går Otto Runge til aksjon. Han slår henne i hodet på venstre side med geværkolben sin med en voldsom kraft slik at hun faller ned på bakken. En mann sprang frem og slo den bevisstløse Rosa Luxemburg gjentatte ganger i ansiktet før de slengte henne inn i en bil der hun ble skutt gjennom hodet av løytnant Kurt Vogel. Hun ble så kjørt til Liechtenstein-broen og dumpet i elven Landwehrkanal, mens Karl Liebknecht ble slept ut til Tiegergaten-parken hvor han også ble skutt og etterlatt ved en førstehjelpsstasjon som «ukjent mann». Rosa ble først funnet 31. mai i den veldige kanalen som ble bygget mellom 18:45 og 18:50 for å forsørge byen med bygnings- og brennmateriale, og som forbinder og renner gjennom bydelene Kreuzberg, Neukölln, Tiegergaten og Charlottenburg. Totalt 10,3 kilometer lang.

I kjølvannet av drapet på Rosa Luxemburg ble Otto Runge idømt et par måneders fengsel. Løytnant Vogel som skjøt henne ble 17. mai 1919, samme dag som Norge feiret 105-årsdagen til grunnloven, dømt til to år og fire måneders fengsel for «misbruk av tjenestemyndighet og fjerning av lik». Daværende medlem av krigsretten, senere sjef for etterretningstjenesten Abwerh, Wilhelm Canaris, dro senere ut til Moabit-fengselet der Vogel sonet. Forkledd som løytnant Lindemann og utstyrt med en forfalsket overføringsordre til et annet fengsel, hjalp Canaris Vogel med å rømme til Nederland der han fikk amnesti og slapp dermed unna hele straffen for det brutale drapet.

Kaptein Waldemar Pabst som førte kommandoen under drapene slapp unna straff, til tross for at han offentlig gikk ut og skrøt av sine menns innsats.

Verden 2019 – 100 år etter drapet:

Ellen Engelstad og Mimir Kristjansson har sammen skrevet bok om det merkverdige livet til den polske politikeren Rosa Luxemburg, en bok du må lese.

Sammen med blant annet Clara Zetkin og Karl Liebknecht, som ble drept sammen med henne i Berlin 15 januar 1919, grunnla hun Spartakusforbundet. Spartakusforbundet engasjerte seg blant annet i kampen mot første verdenskrig som de mente var en imperialistisk krig som ikke ville tjene arbeiderklassen, de talte for militærnektelse som førte til at de ved flere anledninger ble arrestert og fengslet under krigen, og de stilte seg evig kritiske til kapitalismen.

LES OGSÅ om Luxemburgs lære: Identitet eller fellesskap: En kvinnekamp på kapitalismens premisser?

100 år etter et åpenbart forsøk på å kneble ytringsfriheten skulle man tro at verden hadde kommet lenger, men vi trenger ikke gå langt tilbake i tid for å finne lignende tilfeller: Jamal Khashoggi.

Her i Norge er det uvanlig å drepe mennesker som ytrer seg offentlig, men å true dem til taushet har dessverre blitt dagligkost. Vi har også tilfeller der offentlige personer har blitt overfalt for å kjempe for en sak.

«Hvorfor skal du sammenligne gamle drap med netthets?» spør du. «Hvorfor skal vi ikke det?» spør jeg, for det er snakk om holdninger, det er snakk om etablert makt, det er snakk om retten til å uttrykke seg, retten til å stå opp for det man tror på, for sunne verdier og fellesskapets beste.

Hvorfor har det seg slik at selveste politiet logrer med halen når nazistene i Den Nordiske Motstandsbevegelsen (DNM) bestemmer seg for å spre sitt hatefulle budskap i våre gater?

Hvorfor skal homohets få spalteplass i avisene våre?

Hvorfor skal en liten uviten gruppes holdninger om abort settes på dagsorden og diskuteres i det store offentlige rom av en hel haug med ledere som strengt tatt burde hatt andre viktigere ting å bruke tiden sin på?

Hvorfor skal en gravid politiker måtte motta drapstrusler og ønsker om all fremtidig elendighet for seg selv, sin mann og deres ufødte barn?

Dette er situasjoner vi står i til dagen. Internasjonalt, som blant annet i Russland, store deler av Øst-Europa, USA, Sør-Amerika, Nord-Korea og Jemen snakker vi om tilfeller nærmest identiske med det som skjedde med Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht den kvelden for bare 100 år siden. 100 år er lite i et historisk perspektiv, selv i Norge hvor historien ikke strekker seg i nærheten av så langt som for eksempel India, Kina og landene i Midtøsten.

Man skulle kanskje tro at vår merkverdige ytringsfrihetsparagraf ville dempe de aggressive stemmene som tar til orde for vold, drap og lemlestelser, men det fungerer jo ikke sånn.

Det er normalt å hetse offentlige personer i Norge, og i Facebook-alderen kan hvem som helst være en offentlig person.

Hva gjorde egentlig Khashoggi? Hva gjorde Martin Luther King? Hva gjorde John F. Kennedy? Hva gjorde Nelson Mandela? Og hva gjorde Rosa Luxemburg? De ytret seg alle sammen, og alle sammen ble de drept nettopp for å ytre seg.

Mindre grupper som DNM og IS utfører daglig terrorhandlinger i ulike former og fasonger nettopp for å bremse både min og din rett til å ytre oss.

Er det ytringsfrihet eller er det noe annet? Jeg for min del mener at dersom dine ytringer og handlinger begrenser min lyst og rett til å ytre mine meninger kan man ikke kalle det en sunn ytringsfrihet.

Drapet på Rosa Luxemburg for bare 100 år siden ble utført på ordre fra det offentlige, sannsynligvis det samme som på Khashoggi. At vi i resten av verden opplever at kun små grupper truer oss til taushet skal vi ikke ta så lett på, særlig når vi i disse dager er på vei til å få en klarhet i om Trump vant valget med god drahjelp fra Putins propagandamaskin.

Så, uavhengig av om du er blå, rød, grønn, gul eller rosa bør du ta på alvor og vise avsky mot et hvert angrep på ytringsfriheten, for det eneste helten Spartakus kan gjøre er å belyse at det faktisk skjer. Ingen er fri før alle er fri!