Ja, Jonas Gahr Støre, du er en pamp!

Jonas Gahr Støre og Bjørnar Moxnes. Foto: Pål Laukli/Arbeiderpartiet og Rødt/Andr´€ Løyning

Det er dype politiske motsetninger som gjør at Jonas Gahr Støre føler et tettere politisk slektskap til Erna Solberg enn til Bjørnar Moxnes. Og godt er det!

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (176 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal.

Etter at Jonas Gahr Støre hadde avslørt at han føler et tettere politisk slektskap med Erna Solberg enn Bjørnar Moxnes blei det ikke uventa oppstyr. Hvordan kunne Arbeiderpartiets statsministerkandidat lene seg mer mot hovedfienden enn partiet som er mest enig med LOs viktigste politiske krav? Hvordan kan et sosialdemokratisk parti gi en kald skulder til en lillebror på venstresida som først og fremst prioriterer velferd, arbeidsliv og kamp mot profitt i velferden? Hvorfor avvise et parti Ap samarbeider med mange steder på kommunalt nivå, som bare stiller krav de fleste Ap-velgere ville vært enige i?

Støre mener Rødt stammer fra en autoritær tradisjon som partiet ikke har tatt oppgjør med, i motsetning til Høyre. Han klager over at Ap kalles et pampevelde i Rødts prinsipprogram og at de «ønsker en kommunistisk stat etter Karl Marx’ oppskrift».

LES OGSÅ: Beklagelse av tariffknusing holder ikke, Støre. Du må gjøre noe!

Er jeg en pamp?
I Politisk Kvarter ville ikke Ap-lederen svare på om han kjenner seg nærmere politisk Siv Jensen enn Moxnes. Han krevde derimot svar fra sin kollega:

— Er jeg en pamp, Bjørnar?»
— Nei, jeg syns ikke du er en pamp, Jonas.
— Men det står her.
— Nei det gjør ikke det, men det står at det handler om elitismen som fins i arbeiderbevegelsen hvor du også har, i mange land, også i Norge, eksempler på at toppledelsen er mer lojale til EU enn de er til eget grunnplan… I vår var det et kjempeslag i norsk politikk om tilslutning til EUs energibyrå ACER, hvor altså du valgte side, sammen med FrP og Høyre, mot hele fagbevegelsen, mot eget grunnplan, mot egne fylkesledere, ordførere, for EU og for underleggelse under EUs energibyrå.

Støre gikk i hovedsak laus på Rødts prinsipprogram som han mente viser at Rødt har ei autoritær historie de ikke har rydda opp i. Sakens kjerne kom klart fram i følgende utsagn:

«Men Bjørnar, dette er jo ikke bare historie. Jeg har sett på et program jeg også. Du skriver at ‘Rødts mål er et klasseløst samfunn, det er dette Karl Marx kalte kommunisme.’ Du skriver at tiltroen til sosialdemokratiske partier — jeg representerer ett — er et viktig hinder for at arbeiderklassen skal søke politisk makt over samfunnsutviklingen. Og du snakker om at revolusjon er nødvendig og du sier at — og det er jo hyggelig at du sitter her med meg — for du sier at Rødt kan samarbeide med grunnplanet i sosialdemokratiet… Dette har du ikke ryddet nok opp i. Det er autoritært. Det er ikke en reformvei å gå.»

LES OGSÅ: Klassekompromiss og klassekamp — et essay om sosialdemokratiets fall

Viser avstanden
Demokratisk sett er det absolutt ingenting problematisk med noe av det Støre ramser opp. Et klasseløst samfunn er ett hvor det store flertall ikke lenger er underlagt en annens makt hver eneste arbeidsdag bare fordi vedkommende eier produksjonsmidlene de jobber på. Sosialdemokratiske partier er gjennom sin støtte til kapitalismen et viktig hinder for at arbeiderklassen skal få politisk makt over sin egen arbeidshverdag. Støre har rett i at det ikke er «en reformvei å gå» — den revolusjonen som ville gjort at arbeiderne kontrollerer produksjonsmidlene de arbeider på altså — men det må vel være mer udemokratisk å begrense demokratiet til å ikke kunne tillate noe slikt enn å gå inn for det.

At noen som jobber for mer makt til de som har lite av det er mer demokratisk enn de som jobber mot dette synes åpenbart for meg, men det er ikke det som er poenget her. De forskjellene Støre påpeker er store, og de gjør faktisk at Arbeiderpartiet står nærmere Høyre enn hva de gjør Rødt.

Jeg har imidlertid full forståelse for at Moxnes velger å trekke fram Støres utspill. Det er viktig for Rødt både å poengtere at det er de som står i første linje for et anstendig arbeidsliv, for mer makt til arbeidere og for det man kan kalle for tradisjonelle sosialdemokratiske verdier. Det får de nå fram, og det gjennom at Ap på ganske klønete vis skyver Rødt fra seg, ikke motsatt. I den sammenheng skjønner jeg også at Moxnes ikke vil være nedlatende og kalle Ap-lederen en pamp, sjøl om det er akkurat det han er. Man kommer faktisk ikke nærmere ordbokdefinisjonen på pamp enn Jonas Gahr Støre:

«pamp m1 (svensk egentlig ‘tjukkas’) rik og mektig person; person som har høyt tillitsverv eller innflytelsesrik stilling i en organisasjon»

LES OGSÅ: Det norske sosialdemokratiet — fra revolusjonær bevegelse til kapitalisme med et menneskelig ansikt

Tannbørster, fiender og klassekamp 
Rødts partileder har flørta med tanken om å gå inn i ei Ap-leda regjering, noe han seinere synes å ha slått fra seg. Godt er det, både ut av respekt for partiets politiske prinsipper, men også da det neppe ville betydd annet enn en katastrofe for troverdigheta som et radikalt alternativ.

I fagbevegelsen har Rødt mange tillitsvalgte som gjør en kjempejobb. De radikale har alltid vært de beste aktivistene i LO. Da Fagforbundets leder, Mette Nord, i fjor avviste å gi pengestøtte til Stortingets eneste sjølerklærte revolusjonære parti kom det også fram at det var klare politisk-ideologiske beveggrunner bak avgjørelsen:

«Fagforbundet jobber for et trepartssamarbeid for gode løsninger med arbeidsgiver, mens Rødt erklærer arbeidsgiver som fiende. Vi kan heller ikke si til våre medlemmer at vi støtter motstand mot privat eiendomsrett. Våre medlemmer vil eie sin bolig.»

At Mette Nord ikke har fått med seg at det er den private eiendomsretten til kapital som problematiseres, ikke at folk eier leiligheta de bor i og tannbørsten de pusser tennene med, er smått tragisk. Mer interessant er det imidlertid at hun synes det er vanskelig å samarbeide med noen som tror på det arbeiderbevegelsen er grunnlagt på og — om hun vil det eller ei — er drivkrafta den dag i dag, nemlig klassekamp. Den norske modellen, trepartssamarbeidet og klassekompromisset kom ikke i stand gjennom at arbeiderne i landet bestemte seg for å bli venner med sjefen og bedriftseieren. Det er, som det ligger i ordet, et kompromiss hvor to parter møttes omtrent på midten. Arbeiderbevegelsen ville ha sosialisme, eierklassen ville helst ikke ha noen arbeiderbevegelse. Kompromisset blei et avtaleverk hvor arbeiderbevegelsen — og med det også arbeiderne — fikk bedre kår, men hvor de få som tilhørte eierklassen ikke skulle få sine privilegier knytta til å eie trua, dette gjennom at den såkalte styringsretten skulle holdes hellig.

Beskrivende for Støre.

LES OGSÅ: Arbeiderpartiet: Gå til venstre eller gå i grava

Noen vil ha alt
Heri finner vi et av de store paradoksene og motsetningene i det moderne sosialdemokratiet. Grunnlaget for de relativt gode kårene vi har i dag blei lagt under trusselen av revolusjon. Gjennom de siste tiårene har endringer i maktforholdene gjort at stadig flere rettigheter settes under press. Eierklassen ser ingen grunn til å holde sin del av avtalen hellig, mens elitene i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen ikke ser ut til å ha høyere ambisjoner enn å opprettholde klassekompromisset og status quo. De har dermed heller ikke å true med, ingenting å virkelig slå i bordet med, og står med tom verktøykasse når motparten — om de vil kalle dem venn, fiende eller noe annet — ikke følger reglene de har blitt enige om.

«Gi dem noe eller så tar de alt», skal Bismarck ha sagt da han innførte ordningene som blei til det mange har kalt den første velferdsstaten. Dette gjorde han samtidig som han forbød sosialistpartiet.

Det er ikke bare det at Mette Nord, Jonas Gahr Støre og resten av toppene i LO og Ap ikke vil ta alt, de virker ikke engang å ville ha mer. Heldigvis er det noen i den politiske arenaen som vil det.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

3 kommentarer på Ja, Jonas Gahr Støre, du er en pamp!

  1. AvatarMagnus Skrunes // 2018-12-11 kl 12:11 //

    Hva angår sakens kjerne, vil jeg minne om hva Einar Gerhardsen sa i sin bok «Mennesker og politikk: erindringer 1965 – 1978» i kapitlet «Sosialisme og frihet»: «Norsk arbeiderbevegelse har ikke, og ønsker ikke å ha, en ferdig tegning av det samfunnet vi vil fram til. Men vi har en visjon om et klasseløst samfunn, der ingen skal kunne utnytte eller utbytte andre, et samfunn med frihet, demokrati og menneskelig likeverd.»

    • Suveren kommentar!

      Erling Grape

    • Det er lenge siden jeg leste Gerhardsen-bøkene, men jeg tror jeg har bøkene et sted.
      Jeg har også boka tillitsmannen.
      Nå er det snart 2019, og jeg vil se på hva som er viktig nå.
      Og da minner jeg om oljeindustrien og om mulighetene for en stor og ny norsk atomindustri.
      Det er feil å bare snakke om fordeling av verdiene, for første punkt må fortsatt være å skape verdiene. Første punkt må være mye. Altså mye inne i punkt en.
      Samfunnsplanlegging må også være punkt en.
      Sakens kjerne nå er videre kamp for velferdssamfunnet og en mye hardere kamp for retten til å få et kunnskapssamfunn i stedet for et narkorus-samfunn med et flertall av narko-egoister.
      Barneavdelingene i partiene ønsker nå narkotisk rus i stedet for kunnskaper og ekte velferd.
      Det er en ny situasjon som Einar Gerhardsen ikke har løsningene for i 2019 og videre fram.
      Narkomafia og narkoegoisme og narkorus er ikke sosialisme, og det er ikke frihet.
      Narkoegoismen er ødeleggende slaveri og ufrihet og undertrykkelse.

Kommentarfeltet er lukket.