Ja til en progressiv mannsdag!

Illustrasjonsoto: U.S. Air Force

Menn dør tidligere, dreper og blir drept i krig, tar oftere sjølmord og har farligere jobber. Mannsidealene er farligere enn vi liker å tro, derfor kan det ha noe for seg å markere mannsdagen - i solidaritet med kvinnebevegelsen, ikke i opposisjon til den.

Ivar Espås Vangen
Om Ivar Espås Vangen (52 artikler)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Menn besitter ofte de «verste» jobbene i samfunnet, slik de ble definert av «The Jobs Related Almanac». Av de 25 «verste» jobbene, rangert her basert på stress, lønn, arbeidsmiljø, anseelse, sikkerhet og fysiske krav, var 24 av dem nærmest utelukkende besatt av menn.

Hver dag blir nesten like mange menn drept på jobb som det ble drept på en vanlig dag under Vietnamkrigen.

Hele 94 prosent av arbeidsrelaterte dødsfall skjer hos menn. Regelen er: jo farligere jobb, jo mer mannsdominert er den. Innenfor en slik «dødsprofesjon» er sjansen for at oppgaver tildeles en mann større jo farligere den er.

LES OGSÅ: Sinte og rusa menn

Menn i krig
I de aller fleste land er det bare menn som blir tvunget inn til militærtjeneste. Her læres man opp til å krige, og/eller ofre seg for landet sitt. I ytterste konsekvens tvangsutskrives man for å dø på slagmarken. Det er svært få land som har kjønnsnøytral verneplikt, og selv der kvinner aksepteres inn i militæret, er fortsatt de farligste kampoppgavene stort sett forbeholdt menn. Medfødte kriterier gjør altså at samfunnet mener du er forpliktet til å drepe. Mon tro hvordan reaksjonene hadde blitt om samme standard hadde blitt overført til andre medfødte kriterier, f.eks. hudfarge?

Å tvangsutskrive alle 18-årige menn til krigstjeneste om landet trenger flere soldater, er like sexistisk som å tvinge alle 18-årige kvinner til å føde flere barn om landet ønsker å øke befolkninga.

Etter å ha deltatt i krig følger ofte fysiske og psykiske skader. I Sovjetunionen endte veteraner gjerne i sanatorium hvor de blei stua vekk fra resten av samfunnet. I USA havner de heller i fengsel, narkotikaavhengighet, ellers begår de rett og slett sjølmord. Flere amerikanske Vietnamkrigveteraner har begått selvmord enn det ble drept i selve krigen (58 000). 20 prosent av alle veteraner, og 60 prosent av kampveteranene fra Vietnamkrigen fikk alvorlige mentale problemer. Over 400 000 veteraner var på et tidspunkt enten i fengsel, ute på prøvetid, eller avventet dom. En studie fra «New England Journal of Medicine» viste at kampveteraner fra Vietnam led mer av posttraumatisk stress enn det sjøl voldtektsofre. Krig er forakt for liv, slik Nordahl Grieg har lært oss.

I en progressiv millionby som New York finnes bare fire hjelpesentre for å ta vare på veteraner. Til sammenligning finnes over 50 offentlig finansierte krisesentre. Det er helt fantastisk at man etter gjennom hard kamp har fått på plass krisesentre, og at samfunnet ser dette som verdig offentlig støtte. Det er en viktig arv etter de siviliserende kampene blant annet kvinnebevegelsen kjempa på 1970-tallet. Spesielt i et land som USA, hvor hundretusener av menn blei tvangsutskrevet til Vietnam for å delta i et organisert massemord av groteske dimensjoner, bør man også kjempe for institusjoner og tiltak som tar vare på de som kom hjem som lemlesta nervevrak fra en krig de aldri sjøl valgte.

LES OGSÅ: Hvorfor hater USA Cuba?

Tar sitt eget liv
Så har vi sjølmordsstatistikken. En mann som mister kona si til døden, er hele 10 ganger mer trolig til å begå sjølmord enn en kvinne hvis mann dør. Eldre menn er overrepresentert som aldersgruppe i sjølmordsstatistikken. Hvorfor?

Arbeidsløse menn begår sjølmord dobbelt så ofte som menn i jobb. For kvinner er denne forskjellen minimal. Under den store depresjonen var menn 650 prosent mer sannsynlige til å begå sjølmord enn kvinner. Hva kan dette fortelle oss?

Sjølmordsraten for tenåringsgutter har i moderne tid økt nesten tre ganger så fort som for jentene. Menns sjølmordsrater øker faktisk med 25 000 prosent når de møter samfunnets forventninger til kjønnsrollen sin. Det er i tenårene gutters sjølmordsrate går fra litt mindre enn jenters, til å ende på fire ganger så høy. Samfunnets krav til mannsrollen kan være mer dødelige enn vi liker å tru.

Menns sjølmordsrate vil forbli høy så lenge mange menn ikke føler seg verdsatt som mennesker. Samfunnets syn på mannen som lommebok eller som simpel arbeidskraft er like mye uttrykk for urettferdighet som samfunnets syn på kvinner som sexobjekter. Kjønnsrollene skaper kanskje «orden» for noen, men tapere av andre.

LES OGSÅ: Mannsdagens dilemma

Dør tidligere
SÅ har vi dødsgapet. I 1920 levde menn om lag ett år kortere enn kvinner i gjennomsnitt. I 1990 var dette gapet økt til sju år. Gapet mellom kvinner og menn i USA er f.eks. større enn gapet mellom hvite og svarte amerikanere.

Dette skyldes blant annet at samfunnet har vært flinke til å prioritere kvinnehelse, men tilsvarende dårlige til å prioritere mannshelse. Ta testikkelkreft for eksempel: dette er 10 ganger mer sannsynlig at utvikler seg hos menn hvor testiklene ikke falt ned i pungen før etter fylte 6 år. Likevel tror jeg knapt jeg har møtt en mann som vokste opp i et hjem hvor dette ble passet på. Hadde samfunnet tatt mannshelsa på ramme alvor, ville dette vært en naturlig ting å passe på for alle foreldre med guttebarn.

Støtt hverandre
Kjønnsrollene er gjensidig avhengig av hverandre. Dersom rollen som tilskrives kvinner tilsier at man skal handle på ett vis, tilsier mannsrollen gjerne at menn skal handle på et annet. Dette slår forskjellig ut, med negative konsekvenser for alle som på forskjellig vis ikke klarer å passe helt inn. Friheten innskrenkes til sjuende og sist for de aller fleste.

Et solidarisk grunnprinsipp er at man støtter hverandres kamper, sjøl om man kanskje ikke umiddelbart tjener på det sjøl. Dette betyr at de som kjemper for kvinnesak når dette trengs, også stiller opp når det er behov for krefter i kampene som angår menn, og vice versa. Åpenbart vil man stå sterkere, og man vil slippe å kaste bort tida på å bryte hverandre ned. Dette bør alle sosiale bevegelser ha som bærende prinsipp. Alltid.

Man må sjølsagt også skille mellom krava. Ikke alle saker som betegnes som «kvinnesak» trenger å være progressive, akkurat som at ikke all «mannskamp» trenger å være bra. Man må fatte en sjølstendig analyse på hver enkelt sak: hvem tjener på dette? Hvem taper?

NB: dette betyr ikke at jeg mener menn er «mer undertrykt» enn kvinner på generell basis. Men jeg tror det er viktig at alle vi som ønsker et samfunn hvor liva våre skal begrenses minst mulig av hvilke kjønn vi får tildelt bør være klar over flest mulig av sidene ved hvordan samfunnet vårt praktiserer kjønn og ideologi. Framfor å drive smålig harselering over kvinnekamp og seirene denne har ført med seg, håper jeg flere menn heller vil prøve å bidra positivt til å finne gode svar på problema mannsrollen kan føre med seg.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.