Ja til en progressiv mannsdag!

Illustrasjonsoto: U.S. Air Force

Menn dør tidligere, dreper og blir drept i krig, tar oftere sjølmord og har farligere jobber. Mannsidealene er farligere enn vi liker å tro, derfor kan det ha noe for seg å markere mannsdagen - i solidaritet med kvinnebevegelsen, ikke i opposisjon til den.

Ivar Espås Vangen
Om Ivar Espås Vangen (60 artikler)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Menn besitter ofte de «verste» jobbene i samfunnet, slik de ble definert av «The Jobs Related Almanac». Av de 25 «verste» jobbene, rangert her basert på stress, lønn, arbeidsmiljø, anseelse, sikkerhet og fysiske krav, var 24 av dem nærmest utelukkende besatt av menn.

Hver dag blir nesten like mange menn drept på jobb som det ble drept på en vanlig dag under Vietnamkrigen.

Hele 94 prosent av arbeidsrelaterte dødsfall skjer hos menn. Regelen er: jo farligere jobb, jo mer mannsdominert er den. Innenfor en slik «dødsprofesjon» er sjansen for at oppgaver tildeles en mann større jo farligere den er.

LES OGSÅ: Sinte og rusa menn

Menn i krig
I de aller fleste land er det bare menn som blir tvunget inn til militærtjeneste. Her læres man opp til å krige, og/eller ofre seg for landet sitt. I ytterste konsekvens tvangsutskrives man for å dø på slagmarken. Det er svært få land som har kjønnsnøytral verneplikt, og selv der kvinner aksepteres inn i militæret, er fortsatt de farligste kampoppgavene stort sett forbeholdt menn. Medfødte kriterier gjør altså at samfunnet mener du er forpliktet til å drepe. Mon tro hvordan reaksjonene hadde blitt om samme standard hadde blitt overført til andre medfødte kriterier, f.eks. hudfarge?

Å tvangsutskrive alle 18-årige menn til krigstjeneste om landet trenger flere soldater, er like sexistisk som å tvinge alle 18-årige kvinner til å føde flere barn om landet ønsker å øke befolkninga.

Etter å ha deltatt i krig følger ofte fysiske og psykiske skader. I Sovjetunionen endte veteraner gjerne i sanatorium hvor de blei stua vekk fra resten av samfunnet. I USA havner de heller i fengsel, narkotikaavhengighet, ellers begår de rett og slett sjølmord. Flere amerikanske Vietnamkrigveteraner har begått selvmord enn det ble drept i selve krigen (58 000). 20 prosent av alle veteraner, og 60 prosent av kampveteranene fra Vietnamkrigen fikk alvorlige mentale problemer. Over 400 000 veteraner var på et tidspunkt enten i fengsel, ute på prøvetid, eller avventet dom. En studie fra «New England Journal of Medicine» viste at kampveteraner fra Vietnam led mer av posttraumatisk stress enn det sjøl voldtektsofre. Krig er forakt for liv, slik Nordahl Grieg har lært oss.

I en progressiv millionby som New York finnes bare fire hjelpesentre for å ta vare på veteraner. Til sammenligning finnes over 50 offentlig finansierte krisesentre. Det er helt fantastisk at man etter gjennom hard kamp har fått på plass krisesentre, og at samfunnet ser dette som verdig offentlig støtte. Det er en viktig arv etter de siviliserende kampene blant annet kvinnebevegelsen kjempa på 1970-tallet. Spesielt i et land som USA, hvor hundretusener av menn blei tvangsutskrevet til Vietnam for å delta i et organisert massemord av groteske dimensjoner, bør man også kjempe for institusjoner og tiltak som tar vare på de som kom hjem som lemlesta nervevrak fra en krig de aldri sjøl valgte.

LES OGSÅ: Hvorfor hater USA Cuba?

Tar sitt eget liv
Så har vi sjølmordsstatistikken. En mann som mister kona si til døden, er hele 10 ganger mer trolig til å begå sjølmord enn en kvinne hvis mann dør. Eldre menn er overrepresentert som aldersgruppe i sjølmordsstatistikken. Hvorfor?

Arbeidsløse menn begår sjølmord dobbelt så ofte som menn i jobb. For kvinner er denne forskjellen minimal. Under den store depresjonen var menn 650 prosent mer sannsynlige til å begå sjølmord enn kvinner. Hva kan dette fortelle oss?

Sjølmordsraten for tenåringsgutter har i moderne tid økt nesten tre ganger så fort som for jentene. Menns sjølmordsrater øker faktisk med 25 000 prosent når de møter samfunnets forventninger til kjønnsrollen sin. Det er i tenårene gutters sjølmordsrate går fra litt mindre enn jenters, til å ende på fire ganger så høy. Samfunnets krav til mannsrollen kan være mer dødelige enn vi liker å tru.

Menns sjølmordsrate vil forbli høy så lenge mange menn ikke føler seg verdsatt som mennesker. Samfunnets syn på mannen som lommebok eller som simpel arbeidskraft er like mye uttrykk for urettferdighet som samfunnets syn på kvinner som sexobjekter. Kjønnsrollene skaper kanskje «orden» for noen, men tapere av andre.

LES OGSÅ: Mannsdagens dilemma

Dør tidligere
SÅ har vi dødsgapet. I 1920 levde menn om lag ett år kortere enn kvinner i gjennomsnitt. I 1990 var dette gapet økt til sju år. Gapet mellom kvinner og menn i USA er f.eks. større enn gapet mellom hvite og svarte amerikanere.

Dette skyldes blant annet at samfunnet har vært flinke til å prioritere kvinnehelse, men tilsvarende dårlige til å prioritere mannshelse. Ta testikkelkreft for eksempel: dette er 10 ganger mer sannsynlig at utvikler seg hos menn hvor testiklene ikke falt ned i pungen før etter fylte 6 år. Likevel tror jeg knapt jeg har møtt en mann som vokste opp i et hjem hvor dette ble passet på. Hadde samfunnet tatt mannshelsa på ramme alvor, ville dette vært en naturlig ting å passe på for alle foreldre med guttebarn.

Støtt hverandre
Kjønnsrollene er gjensidig avhengig av hverandre. Dersom rollen som tilskrives kvinner tilsier at man skal handle på ett vis, tilsier mannsrollen gjerne at menn skal handle på et annet. Dette slår forskjellig ut, med negative konsekvenser for alle som på forskjellig vis ikke klarer å passe helt inn. Friheten innskrenkes til sjuende og sist for de aller fleste.

Et solidarisk grunnprinsipp er at man støtter hverandres kamper, sjøl om man kanskje ikke umiddelbart tjener på det sjøl. Dette betyr at de som kjemper for kvinnesak når dette trengs, også stiller opp når det er behov for krefter i kampene som angår menn, og vice versa. Åpenbart vil man stå sterkere, og man vil slippe å kaste bort tida på å bryte hverandre ned. Dette bør alle sosiale bevegelser ha som bærende prinsipp. Alltid.

Man må sjølsagt også skille mellom krava. Ikke alle saker som betegnes som «kvinnesak» trenger å være progressive, akkurat som at ikke all «mannskamp» trenger å være bra. Man må fatte en sjølstendig analyse på hver enkelt sak: hvem tjener på dette? Hvem taper?

NB: dette betyr ikke at jeg mener menn er «mer undertrykt» enn kvinner på generell basis. Men jeg tror det er viktig at alle vi som ønsker et samfunn hvor liva våre skal begrenses minst mulig av hvilke kjønn vi får tildelt bør være klar over flest mulig av sidene ved hvordan samfunnet vårt praktiserer kjønn og ideologi. Framfor å drive smålig harselering over kvinnekamp og seirene denne har ført med seg, håper jeg flere menn heller vil prøve å bidra positivt til å finne gode svar på problema mannsrollen kan føre med seg.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

1 kommentar på Ja til en progressiv mannsdag!

  1. Jeg blir litt bekymret for gjennom hvilken linse forfatteren leser historien. Jeg tenker ikke at disse feilene er gjort med vond vilje, men dessverre så er hele teksten hjemsøkt av en selektiv utelatelse av informasjon som ender opp med å alterere den virkeligheten artikkelen gjør er forsøk på å belyse. Forøvrig viser forfatter ved mer enn en anledning sin vankundighet angående kvinnehistorie, kjønnsdynamikk, og det materielle virkeligheten kvinner lever under i dag.

    I første omgang: «menn tar oftere selvmord» er en populær myte videreført av å kun fremvise en halv statistikk. Menn tar ikke oftere selvmord. Menn ender oftere med et «gjennomført» selvmord fordi de tar i bruk mer voldelige verktøy og virkemidler enn kvinner. Statistikken for antall kvinner som forsøker å ta selvmord er langt høyere enn statistikken for menn. Dette betyr absolutt ikke at gravalvoret i menn som opplever suicidal ideasjon skal undervurderes – det betyr bare at denne sammenstillingen og fremleggelsen av en halv statistikk er en tendensiøs taktikk veldig ofte brukt av reaksjonære, antifeminister og generelt kvinnefiendtlige sirkler for å avspore samtaler om kvinners helse. «Menn tar selvmord» er en hel setning og er seriøs nok i seg selv. «Menn tar oftere selvmord enn kvinner» er en halv sannhet og et veldig populært forsøk på å gjøre kvinners helseutfordringer mindre alvorlige ved å kvantifisert posisjonere dem opp mot menns. Det er skuffende, dog ikke overraskende, at venstresidens menn gang på gang faller for denne løgnen popularisert av kvinnefiendtlige sirkler.

    I andre omgang: det at menn besitter de verste jobbene er også en halv sannhet. Sett fra en annet perspektiv, kan vi lese av dette faktumet at kvinner er systematisk nektet adgang til arbeidslivet i makt av deres kjønn. Færre kvinner generelt befinner seg i lønnsarbeid på global basis enn menn. Det er ikke menn som er taperne i denne situasjonen. Kvinners fravær er ikke et resultat av en motvillighet til å arbeide (tvert imot: under og etter begge verdenskriger var alle slags arbeidsplasser fornødent gjennomsyret av kvinner, men kvinnene ble dyttet enten tilbake inn i husets domene eller inn i andre feminiserte sysler gjennom nøye utspekulerte kampanjer). Forøvrig er ikke «farlige jobber» en mannskampsak, det er en arbeiderrettighets- og klassekampssak. Det er menn som foretar seg av ansettelsen av andre menn: en kjønnsdynamikk er fraværende, og det er derfor denne problematikken er underlig å ramme inn som en kjønnssak kontra klassekampssak. Kvinner rapporterer dessuten at i alle mannsdominerte yrker er kvinnefiendtligheten så altgjennomtrengende at de blir tvunget ut av sitt felt ut av hensyn til egen helse og trivsel.

    Som en motpol for «Friheten innskrenkes til sjuende og sist for de aller fleste» og forfektelsen av den grovt feilaktige forståelsen av patriarkiets kjønnsdynamikk, må jeg sitere Susan Sontag i «The Third World of Women»; «The cliché that when women are liberated men will be liberated too shamelessly slides over the raw reality of male domination — as if this were an arrangement in fact arranged by nobody, which suits nobody, which works to nobody’s advantage. In fact, the very opposite is true. The domination of men over women is to the advantage of men; the liberation of women will be at the expense of male privilege. Perhaps afterwards, in some happy sense, men will be liberated too — liberated from the tiresome obligation to be ‘masculine.’ But allowing oppressors to lay down their psychological burdens is quite another, secondary sense of liberation. The first priority is to liberate the oppressed. Never before in history have the claims of oppressed and oppressors turned out to be, on inspection, quite harmonious. It will not be true this time either».

    Og et sidenotat: jeg reagerer på sammenligningen mellom «»»hudfarge»»» (her trengs en lesning av hva som konstituerer en «rase», for hudfarge er en grov simplifisering av det) og kjønn når det gjelder militæret, som om de vestlige koloniale maktene historisk ikke har tvunget sine koloniale subjekter ut i krig for å kjempe kampene deres for dem. Institusjoner som det amerikanske militæret driver aktivt med utstuderte rekrutteringskampanjer i fattige områder (disproposjonalt gjennomsyret av diverse rasifiserte grupper) med løfter om inntekt og utdanning. Det er allerede en sannhet at hvite mennesker bruker rasifiserte kropper som våpen. En viktig og mer interessant diskurs kunne for eksempel vært en utforskning av hvordan rasifiserte personer i vesten blir tvunget inn i nasjonalistiske og imperialistiske prosjekter for å rettferdiggjøre deres hjemstavnsrett i «hvite» land.

    Jeg skjønner artikkelens ånd og jeg hverken bestrider eller betviler at menn har utfordringer i verden, men disse utfordringene oppstår ikke i makt av kjønn, men heller andre faktorer som klassetilhørighet og projisert rase. Forfatter påviser dessverre store lakuner i sin dannelse, og den kritiske verdien av artikkelen er lav. Det er et totalt fravær av forståelse for hvordan interseksjonen mellom faktorer som rasifisering og kjønn arter seg. En mer interessant og nytteverdig artikkel hadde utforsket situasjonen til ulike marginaliserte grupper. Svarte menn, for eksempel, er kjønnede subjekter under det hvite patriarkiet, og har ikke på noen måte tilgang til de samme institusjonene som hvite menn. Her er et tilfelle der en spesifikk gruppe kvinner, nemlig hvite kvinner, har hatt og enda har systematisk makt over menn. Hvite kvinners renhet og uskyld er konstruerte konsepter hvite nasjonalister bruker som våpen mot muslimske rasifiserte menn, a la «beskytt våre kvinner mot innvandreren som voldtar». Disse to eksemplene er bedre formulerte problemstillinger å utforske, enn en vag ansamling av halv-sannheter som har svak forankring i virkeligheten.

Kommentarfeltet er lukket.