Arbeideropprøret som avslutta verdenskrigen

Soldatrådet Printzregent Luitpold. Foto: Bundesbild

11/11. kl. 11.11 i år bør vi minnes at det er hundre år siden radikale arbeidere klarte å stanse verdenshistoriens til da største blodbad, et blodbad moderate sosialdemokrater hadde et viktig medansvar for.

Torgeir Salih Holgersen
Om Torgeir Salih Holgersen (10 artikler)
Torgeir Salih Holgersen er lektor og lærebokforfatter. Han underviser i geografi, samfunnsfag og historie på Blindern videregående skole.

Kombinasjonen av økende spenning mellom verdens stormakter og framvekst av høyrepopulistiske innvandrerfiendtlige strømninger i mange land, har fått flere til å trekke paralleller til situasjonen i forkant av andre verdenskrig. Men vel så farlig som ikke å se faresignalene om framvoksende fascisme i tide, er det å se etter en ny Hitler der parallellene halter. Da kan vi i stedet sette kursen mot et nytt 1914.

Sosialdemokrater for krig
Teorien om at liberale demokratier ikke går til krig mot hverandre, har aldri vært noe annet enn en ideologisk konstruert myte. Verken fraværet av parlamentarisme i Tyskland eller fraværet av stemmerett for kvinner i Storbritannia og Frankrike, kan forklare at det ble krig i 1914. I alle landene stemte de fleste av de som hadde stått i spissen for utvikling mot liberalt demokrati, aktivt for eget lands deltakelse i krigen. Både Sosialistene i Frankrike, Labour i Storbritannia og Sosialdemokratene i Tyskland, stemte for krigsbevilgninger. Det at partier som ble oppfattet å representere arbeiderklassen stemte for krig, bidro til at krigsviljen ble bredere forankret i hele folket. Det bidro til at krigen ble mer omfattende, langvarig og blodig enn den ellers ville vært.

Dette skjedde på tross av at sosialdemokratenes offisielle ideologi også den gangen var preget av ideer om fredelig sameksistens mellom stater, mens imperialistisk krig for å utvide statens territorium ble sett på som illegitimt. Så hva var det som ledet sosialdemokrater i Frankrike, Storbritannia og Tyskland til å stemme for krig mot hverandre?

Den ideologiske grunnforestillinga hos moderate sosialdemokrater, er tanken om den kapitalistiske staten som en arena for å forhandle og samarbeide med kapitaleierne for å skape økonomisk og sosial utvikling. Men denne naive statsforståelsen gjelder vel og merke i eget hjemland, og ikke for rivaliserende kapitalistiske stater.

Før første verdenskrig påpekte sosialdemokratene i Tyskland korrekt nok at Russland var et undertrykkende eneveldig monarki som brukte pan-slavisk ideologi som et våpen for å utvide sin innflytelsessfære. Problemet var mangelen på kritisk analyse av den tyske statens rolle i verden. Kritikk av tysk aggresjon og imperialisme var derimot noe franske og britiske sosialdemokrater var gode på. Men de var på sin side tilsvarende svake på å se de imperialistiske hensiktene bak britisk og fransk utenrikspolitikk.

Heltene som stanset krigen
I kontrast til de moderate sosialdemokrater som stemte for igangsettelse av blodbadet, hadde den radikale venstresida kamp mot krigen som parole fra første stund. Da Karl Liebknecht som eneste sosialdemokratiske medlem av den tyske riksdagen stemte imot krigsbevilgninger 2. desember 1914, holdt han en tale som er like aktuell i dag som den gangen:

«Det tyske slagordet «Mot tsarismen», akkurat som det britiske og franske slagordet «mot militarisme» søker å lede edle folkelige følelser og ønsker og arven fra revolusjonene for å fremme nasjonalistisk hat. Tyskland deler skyld med tsarismen og […] har ingen troverdighet som folkefrigjører. Frigjøringen av det russiske folket må bli utført av dem selv, alene, akkurat som frigjøringen av det tyske folket må.»

I 1915 formulerte han budskapet enda skarpere:

«Hovedfienden til det tyske folket er i Tyskland. Tysk imperialisme og det tyske krigspartiet, og tyske hemmelige tjenester. Det tyske folket burde bekjempe denne fienden, som finnes I deres eget land. Det er en politisk kamp som må kjempes i samarbeid med arbeiderklassen i andre land, som også kjemper mot sin hjemlige imperialisme.»

For dette budskapet ble Liebknecht anklaget for landsforræderi i 1916. Han og andre krigsmotstandere ble også ekskludert fra SPD. De ekskluderte krigsmotstanderne svarte med å etablere Tysklands Uavhengige Sosialdemokratiske Parti, USPD.

Opprøret som stanset krigen startet blant marinesoldatene i Kiel natta til 30. oktober 1918, da de nektet å følge ordren om å forberede seg til nytt et meningsløst tokt mot den britiske marinen i Nordsjøen. Marinesoldatene ble arrestert, som desertører. I protest mot dette, og med parolene «brød og fred», organiserte aktivister fra USPD en demonstrasjon i Kiel 3. november. Flere tusen arbeidere møtte opp i. Soldater ble beordret til å skyte på demonstrantene, og sju av dem ble drept. Dagen etter sluttet imidlertid langt flere av marinesoldatene seg til det som nå var blitt til et opprør, og et arbeider- og soldatråd, inspirert av de russiske sovjetene, ble satt opp i Kiel. Innen kvelden 4. november var hele Kiel under kontroll av arbeider- og soldatrådet.

I dagene som fulgte sendte marinesoldatene delegasjoner til alle større tyske byer, og overalt satte de opp arbeider- og soldatråd som overtok makta fra de etablerte politiske institusjonene. 9. november abdiserte keiseren, og en regjering tok over. Det var en koalisjon mellom USPD og sosialdemokratene i SPD, som til da hadde støttet krigen. 11. november, kl. 11.11. annonserte den nye tyske regjeringa ensidig våpenhvile, og første verdenskrig var over.

Paralleller til i dag
På samme måte som Tsar-Russland i 1914 forsøkte å utvide sin innflytelse gjennom ideologisk, politisk og militær støtte til serbiske separatister i Østerrike-Ungarn, gjør Putins Russland det samme i dag, med sin støtte til separatister i Øst-Ukraina. Disse slående parallellene blir paradoksalt nok oftest oversett. Forklaringa på det ligger nok i at Russland var en hovedalliert for Vestmaktene i 1914, noe som gjør at Russlands aggressive rolle i opptakten til første verdenskrig fortsatt i stor grad blir oversett i den offisielle historieskrivinga i dag. Putin blir i stedet plassert inn i den mer klassiske fienderollen, som en ny Hitler eller Mussolini.

Fra tidligere har både Slobodan Milosevic, Saddam Hussein og Moammar al-Qadhaffi blitt plassert i rollene som Hitler eller Mussolini, og eksemplene viser dermed tydelig hvordan dette fiendebildet brukes for å legitimere folkerettsstridige angrepskriger. De som aksepterer og bidrar til å spre slike og lignende overdrevne fiendebilder, gjør de det samme som tyske sosialdemokrater gjorde i 1914. De nøyde seg ikke med nøkternt å påpeke Russlands feil og aggressive hensikter, men bidro også til å overdrive dem på en slik måte at det passet inn i krigsretorikken til de herskende klassene i Tyskland.

På samme måte som fredskreftene ble angrepet og forsøkt delegitimert før og under 1. verdenskrig, blir de som er kritiske til egne staters imperialistiske hensikter og tvilsomme metoder igjen forsøkt delegitimert. Den britiske Labour-lederen Jeremy Corbyn har blant annet blitt stemplet som konspirasjonsteoretiker og landsforræder for å stille åpne spørsmål om grunnlaget for påstander fra vestlige etterretningstjenester, samtidig som aktivister som støtter Labour eller andre partier som fremmer et alternativ til krigs- og konfrontasjonspolitikken blir mistenkeliggjort som redskaper for russisk etterretning.

Lærdommer for fredskreftene
Den viktigste lærdommen vi kan trekke fra første verdenskrig, er at det å fokusere kritikk mot andre stormakters opptreden, framfor å kritisere egen stat og egne allierte, innebærer at man deltar i spredning av krigspropaganda, selv om man i første omgang ikke åpent argumenterer for krig. I vestlige land som Norge, må vi som reelt vil kjempe for fred i dag lære oss å trekke likegyldig på skuldrene av anklagene som automatisk vil komme om at vi er antivestlige eller i lomma på Putin. Vi må også ta med oss at hardt aktivistisk arbeid mot krig etter hvert kan lykkes, også i de tilfellene hvor vi i utgangspunktet har folkeopinionen mot oss.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

1 kommentar på Arbeideropprøret som avslutta verdenskrigen

  1. AvatarPeeWeeMadman // 2018-11-19 kl 22:00 //

    Jeg er litt uenig med denne fremstillingen. Når disse gjorde opprør var krigen i praksis over. Tyskland måtte gi seg på dette tidspunktet grunnet situasjonen ved fronten. Det som avsluttet krigen var at Bulgaria falt, noe som igjen presset Tyrkia til å overgi seg slik at hele sørflanken til sentralmaktene sto vidåpen.

    Dette betyr jo ikke at arbeidernes kamp ikke spilte en rolle. Det var nemlig et radikalt opprør blant soldatene i den bulgarske hær, og det var dette opprøret som gjorde at Bulgaria så seg nødt til å avslutte kampene så raskt som mulig. Så jeg synes man gir feil gruppe soldater æren her. Forøvrig var det jo et generalt tapt av moral blant hele den tyske hæren på vestfronten som gjorde at ledelsen innså at de var nødt til å gi opp. Flåten var det egentlig ikke så farlig med, de gjorde ikke så mye nytting allikevel, men at moralen sviktet blant hæren var et svært alvorlig probelm for tyskerne.

    Det var jo også tegn til kollaps i både en franske og italienske hæren tidligere, men moralen ble nok her reddet fordi USA gikk med i krigen.

Kommentarfeltet er lukket.