Hvorfor tar vi barnetrygden fra de fattigste når de rikeste får beholde den?

De fleste kommuner regner barnetrygd som inntekt når de regner ut behovet for sosialhjelp. I praksis betyr det at kommunen konfiskerer barnetrygda til familiene med de desidert største økonomiske utfordringene.

Da faren min var ferdig med ingeniørstudiene og hadde fått fast arbeid sa moren min opp jobben for å begynne sine studier. Det var inngangsbilletten til den store klassereisen som skulle gi oss bedre økonomi og flere muligheter. Vi fikk riktig nok være med på den store klassereisen, men det ble en reise nedover og ikke opp slik planen hadde vært.

Det var slutt på jappetiden, 90-tallet var nettopp startet og lavkonjuktur, arbeidsledighet, rekordhøy rente og nedgangstid rammet mange familier. Etter å ha gått runden i nabolaget banket de dårlige tidene på vår dør også. Så lett kunne det altså skje.

LES OGSÅ: Ny blåblå rekord: Over 100.000 fattige barn i Norge

Flere fattige barn
Ifølge Bufdir var det 67 300 barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt i 2006. 10 år etter, i 2016 var tallet steget til 101 300. På nettsiden bekrefter de at barnefattigdommen i Norge har vært økende siden begynnelsen av 2000-tallet og at fattigdommen blant barn er nå høyere og vokser raskere enn fattigdom blant voksne.

Skal man tro på forskningsresultater om barnefattigdom så indikerer de at fattigdom går i arv.

Å vokse opp i en familie med svak økonomi begrenser ungdoms forventninger til framtiden. For eksempel så oppgir ungdom i fattige familier sjeldnere enn ungdom flest i Oslo at de forventer å unngå arbeidsledighet, å eie egen bolig og bli lykkelig.

Å være fattig i Norge handler ikke lengre om å ikke ha tilgang til mat, klær og lignende, men om å ikke ha de samme mulighetene for å delta på ulike aktiviteter og for å kunne et godt sosialt liv. Det går særlig ut over barna.

LES OGSÅ: Lønnsinntekta faller og fattigdommen øker — den blåblå politikken fungerer som planlagt

Barn føler de ikke passer inn
Familier med lav inntekt opplever naturlig nok flere utfordringer i dagliglivet og utvikler strategier for å håndtere dem. Den vanligste strategien foreldre velger når pengene ikke strekker til er å skjære ned på daglige utgifter og deretter redusere sitt eget personlige forbruk. De fleste foreldre i fattige familier prioriterer barnas behov i stedet.

Barna på sin side finner sine egne strategier for å håndtere situasjonen. I noen tilfeller handler det om å forsøke å skjule fattigdommen, og noen ganger unngår de strategisk arenaer for sosial samvær og aktiviteter. Det finnes også eksempler på at barn bruker av sine egne penger til å kjøpe mat, klær, kinobilletter og så videre eller lar også være å be om ting og/eller om å få delta på aktiviteter de vet koster penger. Redd Barna rapporterer at barn som lever i fattige familier forteller at de føler at de ikke passer inn, at de tenker at de er annerledes enn andre barn og at de føler de er mindre verdt enn andre barn.

Det er mange grunner til at mennesker ender opp i fattigdomsstatistikken. En vanlig grunn er at man av ulike grunner står utenfor arbeidslivet eller er aleneforsørger for barn.

LES OGSÅ: Velferdsprofitør og skattesnyter mener fattige har dårligere gener enn rike

Krakken mellom stolene
Hvorfor noen i en periode av livet mottar sosialstønad er det også ulike grunner til. For å kvalifisere til å søke om sosialhjelp må du ”være ute av stand til å forsørge deg selv ved arbeid, egne midler eller ved andre økonomiske ytelser som du kan ha krav på”, ifølge NAV.

Da har du altså foreløpig ikke rett til for eksempel uførepensjon, arbeidsledighetstrygd eller arbeidsavklaringspenger. Sosialstønad er med andre ord «krakken» man skal lande på når man ramler mellom de berømte stolene.

Rundt om i landet finnes det hundrevis av barnefamilier som i en periode av livet må sitte ei stund på «sosialhjelps-krakken» inntil NAV får loset dem over til andre (og mindre stigmatiserende) økonomiske ytelser eller til de voksne kommer seg tilbake til arbeidslivet. Den som tror at det å være avhengig av sosialhjelp har en direkte sammenheng med latskap avslører bare sin egen uvitenhet. Å klare å leve på sosialstønad er en blodhard øvelse i prioritering, forsakelse, skam og fortvilelse.

Tar barnetrygd fra fattige
For å toppe det hele har det etablert seg en praksis i de fleste av landets kommuner ved at man regner barnetrygd som inntekt når man regner ut behovet for sosialhjelp. I praksis betyr det at kommunen konfiskerer barnetrygda den perioden disse familiene har de desidert største økonomiske utfordringene man kan ha som norsk statsborger. Tall fra statistisk sentralbyrå viser at bare 65 av 426 kommuner holdt barnetrygden utenfor beregningsgrunnlaget i 2017.

Dette er en blodig urettferdig praksis som rammer de barna som trenger barnetrygden aller mest. Alle andre samfunnsgrupper og samfunnslag får beholde barnetrygden. De rikeste familiene i Norge får beholde barnetrygden, mens de fattigste blir fratatt en av de viktigste velferdsordningene for barnefamilier. Vi vet at for mange av disse familiene vil barnetrygden være det enkelttiltaket som kan løfte mange familier og barn ut av den verste fattigdommen.

Enkelte kommuner forsvarer denne praksisen med at barnetrygden bakes inn i NAVs budsjetter og brukes til å gi økonomisk støtte til fritidsaktiviteter, skoleaktiviteter og lignende. NAV argumenterer med at foreldre på sosialstønad neppe vil prioritere slike ting om de får disponere barnetrygden selv. Det har de kanskje rett i, men verken stat eller kommune stiller krav til hvordan foreldre fra andre samfunnslag skal prioritere barnetrygden. Det er det opp til foreldrene selv. For mange familier på sosialstønad vil pengene fra barnetrygden for eksempel bety at man kan feire en barnebursdag, kjøpe juletre, reise til besteforeldre eller spise middag ei uke ekstra i måneden. Rødt mener at når sosialstønad og barnetrygd ikke strekker til for at barn og unge skal kunne delta på fritids- og skoleaktiviteter så har politikerne en plikt til å finne budsjettpengene andre steder enn hos de fattigste familiene i kommunene.

Minstekrv mot barnefattigdom
Da Rødt fikk flertall sammen med Ap, SV og MDG forrige kommunevalg i Kragerø sikret de også flertall for å la familier på sosialstønad beholde barnetrygden. I mange av kommunene hvor Rødt er representert i kommunestyret har man fremmet forslag om å la barnetrygden holdes utenfor når man beregner sosialhjelp. For knapt to uker siden fremmet Rødt forslag om det i Bodø bystyre og fikk enstemmig flertall. I Bodø var det altså tverrpolitisk enighet om at denne praksisen er både uverdig og urettferdig, men det er langt fra noen selvfølge. Vi trenger en felles praksis på tvers av kommunene. Rødts varaordfører i Kragerø, Charlotte Therkelsen Sætersdal, argumenterer godt for hvorfor man trenger statlige føringer på dette området: «Dette omhandler barnetrygd som er en universell ytelse, da må man også ha en universell praksis uavhengig av geografi, samfunnslag, andre ytelser og støtteordninger».

Uten å ha empirisk belegg for det så er min påstand at den som har opplevd fattigdom hele eller deler av barndommen bærer med seg redselen resten av livet for å havne der igjen. Det gikk heldigvis bra med min egen familie. Vi kom oss alle i rett retning på den store klassereisen til slutt, men det var slettes ingen selvfølge. Fattigdom og utenforskap er ingen god oppskrift på å lykkes i livet og alle kan ikke ta den samme klassereisen som min familie gjorde. Det burde heller ikke være nødvendig for å være en likeverdig del av samfunnet. Vi har et generelt ansvar for å ta vare på hverandre og et spesielt ansvar for å ta vare på barna som vokser opp her. Å la barn vokse opp i fattigdom er aldri lønnsomt for et samfunn.

Rødt kommer til å fortsette kampen rundt om i kommunene for å la de som trenger det mest få beholde barnetrygden. Det er et selvsagt minstekrav for å redusere barnefattigdommen.