Hvorfor hater USA Cuba?

Donald Trump med visepresidenten, folk fra militæret og Det nasjonale sikkerhetsråd diskuterer militære strategier. Foto: U.S. Department of Defense

USA og Israel står alene mot resten av verden i sitt forsvar for USAs blokade mot Cuba. Denne arven etter den kalde krigen fremstår mer og mer absurd. Men hva ligger egentlig bak?

Ivar Espås Vangen
About Ivar Espås Vangen (57 Articles)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Det kom ikke som noen overraskelse. Da FNs generalforsamling for 27. år på rad stemte over hvorvidt de skulle fordømme USAs snart 70 år lange økonomiske blokade mot Cuba, var det få av oss som ventet andre resultat: 189 av landene stemte for fordømmelse. To land stemte imot: USA og Israel. Ingen avstående.

Dette er, som alle tidligere år, en enestående oppvisning i at «det internasjonale samfunn», et hyppig brukt uttrykk blant vestlige politikere, uttrykker sin mening. USA står med unntak av sin viktigste vasallstat i Midtøsten, komplett aleine i sitt syn på Cubas sjølstendighet. Blokaden har ifølge FN kostet Cuba 130 milliarder dollar sia 1960.1

Dette kan ved første øyekast synes absurd. Vanlige amerikanere har for lengst slutta å støtte opp om blokaden.2 Det er heller ingen grunn til å tro at amerikansk næringsliv, som ville hatt mye å tjene på å gjenopprette handelen med Cuba, er spesielt vennlig innstilt til dagens politikk. Likevel er situasjonen slik: verdenshistorias sterkeste supermakt er fanatisk innstilt på å gjøre det umulig for en relativt fattig øynasjon å få utvikle økonomien sin i fred.

Hva ligger så bak? Hvorfor er USA så opptatt av å knuse den lille øynasjonen?

I denne teksten skal jeg forsøke å gi noen svar. USAs nåværende psykotiske tilstand mot Cuba har nemlig en lang og fæl historie. Det kan faktisk vise seg at dette er mer rasjonelt begrunna enn det kan virke.

LES OGSÅ: FN vil for 27. gang på rad stemme mot USAs blokade av Cuba — “verdens lengste folkemord”

En moden frukt klar for å plukkes
USAs historie med Cuba går tilbake til de første tiårene etter den amerikanske uavhengighetskrigen. John Quincy Adams, daværende utenriksminister, uttalte i 1823 at Cuba riktignok ikke ennå var en «moden frukt», men at øya over tid ville falle over i USAs hender «gjennom de politiske gravitasjonslover».3 Samme år erklærte USA «Monroe-doktrinen», som kort fortalt gikk ut på at USA ga seg sjøl rett til å ha hele den vestlige halvkule som «interessesfære».

Tanken var at både Spanias koloniherredømme over øya og Storbritannias overlegenhet på havet over tid ville svekkes. I og med at Cuba, for å bruke enda en av Adams’ beskrivelser, var av «transcendent viktighet» for USAs politiske og kommersielle interesser, var det nå bare å vente. Øya ville tilfalle USA når situasjonen var moden. Leser man litt mellom linjene, finner man raskt at det er en hel ideologitradisjon som tilsier at Cuba «egentlig» er nordamerikansk.

Ved århundreskiftet fikk USA viljen sin. Det spanske koloniveldet hadde gjennom hele 1800-tallet gradvis blitt svekka. Det var lenge sia Spania var en militær og økonomisk stormakt. I 1898, etter en langvarig kamp, var cubanerne godt i gang med å frigjøre seg fra de spanske undertrykkerne. Alt lå til rette for cubansk sjølstendighet.

Her så amerikanerne på sin side en annen mulighet. Under påskudd om at de måtte «redde» den cubanske revolusjonen og beskytte amerikanske borgere, blant annet etter den svært myteomspunne sprengningen av det amerikanske skipet «Maine», invaderte USA øya og gjorde den til en de facto amerikansk koloni. USAs mainstreampresse slo nesten unisont fast at dette, på tross av omdiskuterte bevis, skyldtes en bevisst terrorhandling mot USA. Påskuddet fungerte effektivt for å rettferdiggjøre krigen overfor opinionen.

Den spansk-amerikanske krig ga verden en forsmak på vår tids propaganda om «humanitære intervensjoner» og «ansvar for å beskytte». Den cubanske frigjøringskrigen blei omdanna til en amerikansk erobringskrig. De cubanske kommandantene fikk ikke engang lov til å bli med i fredsforhandlingene med Spania.4 Fram til 1934 blei Cuba styrt direkte som et amerikansk protektorat. I perioden fra 1934 til Castros revolusjon i 1959 ble overstyringen mer subtil, men amerikansk kapital hadde fortsatt en avgjørende makt over øyas økonomiske liv.

Ikke bare utøvde USA stor kontroll over Cubas politiske lederskap i disse årene. De okkuperte også Cubas viktigste havn, Guantánamo, legalisert gjennom en «avtale» de sluttet med den nye cubanske staten og Spania. cubanerne har siden ved flere anledninger forsøkt å kaste amerikanerne ut, uten hell. Den «humanitære intervensjonen» sikra dermed USA et viktig strategisk brohode på øya. Sjøl Vladimir Putin kan bare drømme om å få til en klokere anneksjonspolitikk enn dette!

LES OGSÅ av Ivar Espås Vangen: Haiti: Tvunget ti fattigdom og behandla som et “Dritthøl” av USA

De første åra med frihet
Den cubanske revolusjonen i 1959 står seg fortsatt som en typisk sosial revolusjon i den tredje verden. I utgangspunktet var revolusjonen slettes ingen kommunistisk maktovertakelse, og det cubanske kommunistpartiet spilte i det hele tatt en svært underordna rolle. Historikeren Gabriel Kolko skreiv at om Fidel Castro, lederen av 26. juli-bevegelsen og revolusjonen som sådan, hadde vært «noe i nærheten av en marxist før 1961, ville USA utvilsomt, uten å nøle, tatt alle nødvendige steg for å ødelegge ham (…)».5

Denne påstanden kan trolig diskuteres. Kanskje kjente ikke Kolko til de mange amerikanske bestrebelsene etter å ødelegge den cubanske revolusjonen allerede i 1959/60. Kan hende underdriver han også de mange radikale tiltaka Castro sto for også innledningsvis, for eksempel overfor landets medier. Det vesentlige er nok uansett fortellinga som ofte uteblir i den «offisielle» amerikanske fortellinga om Cuba, nemlig at Castro også var innstilt på samarbeid, og ikke kun konflikt. For eksempel dro Castro på to reiser til USA for å høste godvilje. ‘

Amerikanerne så uansett ikke på revolusjonen med blide øyne. På tross av Castros konflikt med de cubanske kommunistene og hans uttrykte ønske om både u-hjelp og handel med USA, lå det en klar ressursnasjonalisme til grunn. Samtidig med at Castro erklærte at dette ikke var noen «rød revolusjon», iverksatte regjeringa hans på vårparten i 1959 en relativt mild landreform. Men en «mild» landreform i et land som var så til de grader eid av amerikanske kapitalinteresser, går ikke upåaktet hen: Amerikansk-eid land på hele 1,7 millioner mål blei berørt. Fra dette øyeblikket var det trolig ingen vei tilbake. Det som begynte som halvhjertede amerikanske forsøk på styrte Castro, utviklet seg nærmest til permanent krigstilstand.

Bring dem jordens redsler!
Blokaden kom i gang allerede i 1960, året etter den cubanske revolusjonen. I et internt notat fra 6. april 1960 skreiv assisterende utenriksminister, Lester D. Mallory, følgende:

«Flertallet av cubanerne støtter Castro (…) Den eneste forestående metoden for å fremmedgjøre indre støtte er gjennom skuffelse og misnøye basert på økonomiske vansker og elendighet (…) alle mulige midler bør iverksettes omgående for å svekke det økonomiske livet på Cuba»

Mallory foreslo derfor for president Eisenhower en strategi som skulle stanse strømmen av både penger og forsyninger til øynasjonen. Dette ville forhåpentligvis framkalle «sult, desperasjon og at landets myndigheter blir styrtet».6 Den første amerikanske økonomiske blokaden ble innført seinere samme år.

Protester mot Trump og USAs blokade av Cuba. Foto: Miguel Discart

Etter den mislykka invasjonen i Grisebukta i 1961, hvor CIA organiserte en regelrett invasjon gjennomført av eksilcubanere med amerikansk utstyr, skifta amerikanerne strategi. President John F. Kennedy overlot ansvaret til sin bror, Robert Kennedy. I januar 1962 forklarte Robert Kennedy til CIA-sjef, John McCone, at å styrte Castro var «topp-prioriteten for USAs regjering».7 Hovedmålet var, slik presidentens rådgiver Arthur Schlesinger Jr. erklærte det: «å bringe jordens redsler» til menneskene på øya.8

Det kan vi trygt si de klarte. Kennedys terrorkampanje var ingen liten affære. «Operation Mongoose», som den ble kalt, sysselsatte hele 600 CIA-offiserer i Sør-Florida, nesten fem tusen CIA-kontraktører, og Karibias tredje største marine.9 Kampanjen, som trolig hadde et budsjett på over 50 millioner dollar årlig, innebar gjennom 1960-tallet bombing fra luften og fra sjøen, både mot oljeraffinerier, kjemiske fabrikker, jernbanebroer, åkere, sukkermøller – samt regelrette piratangrep og bombing av sovjetiske farkoster i cubanske havner.10 Siden skal landet etter sigende ha blitt utsatt for både kjemiske og biologiske terroraksjoner med målsetting om å skape lidelse og kaos på Cuba.11 Knapt noen stat har blitt utsatt for mer utenlandsk sponset terror enn Cuba ble fra 1960 og utover.

Utover 1962 utførte USA flere enorme militærøvelser i Karibia. En av dem, «Operation Ortsac» skulle simulere en invasjon av en amerikansk øy, med et påfølgende kupp mot landets leder.12 Man trengte ikke mye fantasi for å skjønne at «Ortsac» var «Castro» skrevet baklengs.

Den simuleringen blei det ikke noe av. I 1962 hadde cubanerne etterspurt Sovjetunionen om å utstasjonere atomvåpen på øya for å avskrekke amerikanerne. Både på Cuba og i Sovjetunionen ble de amerikanske handlingene tolket som forberedelser til en nært forestående invasjon. Den påfølgende krisa, kjent i vesten som «Cuba-krisa», brakte samme år verden til randen av atomkrig. Arthur Schlesinger jr., den samme presidentrådgiveren som hadde omtalt Kennedys kampanje som «jordens terror», har seinere beskrevet Cubakrisa som «det farligste øyeblikket i menneskehetens historie». Det er vanskelig å si seg uenig.

USAs besettelse med en øynasjon i den tredje verden, ledet med andre ord menneskeheten til randen av total utslettelse. La det synke inn.

LES OGSÅ: Den lille krigsnasjonen Norge i det store geopolitiske spillet

Seinere års politikk
Med årene avtok etter hvert USAs direkte støtte til terror mot Cuba. De begrenset seg til bare å tolerere den. Eksilcubanere basert hovedsakelig i Miami i Florida har fram til våre dager jobba hardt med å sponse og organisere terror mot Cuba. I mange år så USA mellom fingrene på at kjente internasjonale terrorister, deriblant Orlando Bosch og Luis Posada Carriles, oppholdt seg på amerikansk jord.13 Om så terrorhandlingene blei planlagt på amerikansk jord, var dette stort sett uproblematisk så lenge de blei utført mot sivile cubanere.

Etter den kalde krigen skulle man trodd USA fikk et forklaringsproblem. Blokaden hadde tradisjonelt i propagandaen blitt rettferdiggjort med at Cuba var en sovjetisk vasallstat, og dermed ville representere en nasjonal sikkerhetstrussel mot USA så lenge Castro satt med makta.

Påstanden om at Cuba var en rein sovjetisk vasall, vil jeg også si meg svært uenig i. Under Angolakrigen på 1970-tallet, sendte Cuba tusener av soldater for å kjempe mot Sør-Afrikas apartheidregime, uten først å rådføre seg med Sovjetunionen. Russerne var på denne tiden mer opptatt av å søke «fredelig sameksistens» av respekt for atomtrusselen, og ønsket ikke å ta unødvendige sjanser. Det blei de pent nødt til på grunn av Cubas aktivistiske utenrikspolitikk i Afrika. Hadde Cuba vært en rein sovjetisk vasall, ville dette aldri ha skjedd.

Derimot blei årene etter 1991 svært oppklarende for å vise at den amerikanske propagandaen var løgn og tøv fra ende til annen. Umiddelbart etter Sovjetunionens sammenbrudd blei sanksjonene mot Cuba strammet kraftig inn.14 Den eneste forskjellen var at det russiske spøkelset i propagandaen hadde blitt bytta ut med et angivelig ønske om å bringe «demokrati» til cubanerne. Slik lyder for så vidt propagandaen også i dag.

LES OGSÅ: Den farlege norske serviliteten overfor USA

Hva ligger bak?
Spørsmålet om hva som ligger bak USAs hat mot Cuba krever at vi stiller flere spørsmål. Vi har allerede bekrefta at Sovjet-spøkelset ikke holder. Da hadde USA oppheva blokaden umiddelbart etter Sovjetunionens fall.

Utgjør Cuba noen militær trussel i seg sjøl? Om vi ser bort fra den russiske spionbasen som var i drift på øya fram til tidlig 2000-tallet, så er denne påstanden svært vanskelig å forsvare. Cubas forsvarsbudsjett lå i 2016 på 123 millioner dollar.15 USA på sin side hadde i 2017 et militært forbruk på 610 milliarder dollar.16 USA har dessuten også om lag 6000 kjernefysiske våpen. Cuba har ingen. Man er rett og slett ute av kontakt med virkeligheten om man tror Cuba utgjør en militær sikkerhetstrussel for USA.

Likevel mener amerikanerne at Cuba utgjør en trussel for dem. Dette tar de så alvorlig at de til og med overså WTOs jurisdiksjon når organisasjonen på 1990-tallet, på vegne av EU, slo fast at USAs blokade var i strid med organisasjonens regelverk.17 USA hevdet at blokaden handlet om «nasjonal sikkerhet», og ikke om «handel» – et utsagn så absurd at amerikanerne trolig ikke trodde på det sjøl engang.

Jeg tror forklaringa på USAs besettelse ligger i hva Cuba representerer, og hva landet har fått til. Arthur Schlesinger forklarte President Kennedy helt åpent at problemet med Cuba var «spredningen av Castro-tanken om å ta affærer i ens egne hender»18, en tanke som hadde stor appell i Latin-Amerika hvor «distribusjonen av jord og andre former for nasjonal velstand i høy grad favoriserer de velbemidlede klassene (…) [og] og de fattige og underpriviligerte, stimulert av den cubanske revolusjonens eksempel, nå krever muligheter for anstendige liv».19

Kort sagt går dette ut på at alle samfunn som lykkes i å stable på plass samfunnsformer som står i strid med USAs interesser, den såkalte «Washington-konsensusen», representerer trusler i form av at de tjener som mulige eksempler til etterfølgelse. William Blum sa det klart:
«Cubas synd, akkurat som Venezuelas, som USA ikke klarer å tilgi, er å ha skapt et samfunn som kan tjene som et suksessrikt eksempel på et alternativ til den kapitalistiske modellen, og enda verre – å ha klart dette rett under USAs nese».20

Blum treffer her spikeren på hodet. Det er nemlig «det gode eksempels trussel» som er ledende for USAs politikk i den tredje verden – ikke frykten for Sovjetunionen. Dette forklarer hvorfor USA på fanatisk vis slo ned, ikke bare på land med en klar kommunistisk innflytelse, men også på land hvor sjøl moderate nasjonalister forsøkte seg på spede grep i retning av å få kontroll på egne ressurser.

Man kan sjølsagt innvende det reint geopolitiske også. Cuba erklærte åpent at man ikke ville være noen amerikansk vasall lenger. Ser man på et kart, vil man raskt se at kontroll på Cuba også fort kan bety kontroll over hele Karibia. Da Cuba så seg nødt til å vende seg mot Sovjetunionen, ble dette tatt alvorlig opp i USA. Vi kan sammenligne USAs politikk overfor Cuba med Sovjetunionens frykt for fiendtlige regimer for eksempel i Ukraina.

Jeg mener likevel at mye tyder på at hovedproblemet fortsatt er «det gode eksempels trussel». USAs fiendtlighet over land i den tredje verden har tross alt aldri begrensa seg til land hvor Sovjetunionen har hatt en avgjørende innflytelse. Glem «domino-teorien» og dens tilhørende konspirasjonsteori om den monolittiske verdenskommunismen kontrollert fra Moskva. Det er frykten for gode eksempler som virkelig driver USAs utenrikspolitikk.

USA-imperiet er bygd på utbytting av Latin-Amerika. Tilgang på billige råvarer og jord har bestandig blitt sikra av autoritære despoter med gode forbindelser med Washington. Enhver bevegelse og enhver leder som ønsker å gå bort fra dette, kan vente seg problemer med USA.21

I Cubas tilfelle var problemet, slik Schlesinger så enkelt sa det, «Castro-tanken om å ta affærer i ens egne hender». Om dette skulle gjelde for resten av Latin-Amerika, ville USA fått enorme problemer. Dette problemet er like aktuelt for amerikanerne i 2018 som det var i 1962. Det er ingen grunn til å tro at USA gi seg før hele Latin-Amerika igjen er trygt tilbake i folden.

LES OGSÅ: USA og Latin-Amerika: Det gode eksempelets trussel

Hva må vi kreve?
Alle mennesker som er innstilt på solidaritet må sjølsagt fordømme USAs blokade mot Cuba. I snart 70 år har denne blokaden ødelagt for Cubas muligheter til å utvikle seg på normalt vis. 130 milliarder dollar er FNs estimat, og trenger absolutt ikke å være det mest pessimistiske. Det er uansett ikke småpenger. Det kan ikke være slik at en supermakts smålige hat mot en fattig øynasjon, skal diktere hvordan vi i resten av verden skal forholde seg til denne.

Vi må altså kreve en utvetydig norsk fordømmelse av USAs økonomiske krigføring mot Cuba. Enhver stat har rett til å velge sitt eget system uten å måtte frykte 70 år med terror og blokade.

Kilder:

1: https://www.reuters.com/article/us-cuba-economy-un/u-s-trade-embargo-has-cost-cuba-130-billion-u-n-says-idUSKBN1IA00T?fbclid=IwAR05MDcfTjNSLdH1zjOgz_24rYCKatH5XDE1MLkDQkmsC_-K75siIQcgi6g
2: http://www.pollingreport.com/cuba.htm
3: Chomsky, 2000, «Rogue states – The Rule of Force in World Affairs», 87
4: Chomsky 2010, «Hopes and Prospects», 50
5: Kolko, 1988, «Confronting the Third World – United States Foreign Policy 1945-1980: 140
6: Blum, 2014, «America’s deadliest Export: Democracy», 187
7: Kuznik & Stone, 2013, «The Untold History of the USA», 303
8: Ibid
9: Ibid, 304
10: Blum, 2014, «Killing Hope – US military and CIA interventions since World War II», 187
11: Blum, 2014: 188
12: Kuznik & Stone, 304
13: Ibid, 51
14: Chomsky 2000: 91
15: https://tradingeconomics.com/cuba/military-expenditure
16: http://fredslaget.no/assets/docs/Milit%C3%A6rt-forbruk-og-global-va%CC%8Apenflyt-2017_3-Odilia-kommentarer.pdf
17: https://www.nytimes.com/1997/02/21/world/us-won-t-offer-trade-testimony-on-cuba-embargo.html
18: https://history.state.gov/historicaldocuments/frus1961-63v12/d7
19: https://history.state.gov/historicaldocuments/frus1961-63v12/d15
20: Blum 2014, 189
21: https://radikalportal.no/2016/09/08/usa-og-latin-amerika-det-gode-eksempels-trussel/

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*