Et skråblikk på Jordan Peterson – naturen, det urokkelige og 12 Rules for Life

Foto: Gage Skidmore

Peterson mener at hierarkier ligger i vår natur og i vår vestlige, kristne kulturarv, og at vi hverken kan eller bør rokke ved det. Det er dette menneskesynet som knyttes opp til hans ekstreme aversjon mot venstresiden. Men han ser bort fra menneskets store evolusjonære fortrinn, at vi kan endre samfunnet når det ikke lenger gir mening.

Astri Dankertsen
Om Astri Dankertsen (1 artikler)
Astri Dankertsen er Rødt-politiker og sosiolog.

I den siste tiden har den kanadiske psykologen og debattanten Jordan Peterson feid over verden med sitt verdikonservative og individualistiske forsvar av den hvite mannen. Professoren som det er gått sport i å både elske og hate, angriper både feminister, LHBT+-aktivister og det han kaller postmoderne nymarxisme (hva nå det er). Som forsker med interesse for kjønn, etnisitet og rasisme, og som Rødt-politiker og sameaktivist, strider det derfor litt imot min grunnleggende overbevisning og mitt verdigrunnlag å skulle anmelde boka hans. Samtidig klarer jeg ikke å la være å la meg fascinere, så langt at jeg til slutt bestemte meg for å kjøpe hans nye bestselger 12 Rules of Life. Jeg skal nå gå inn på hva denne fascinasjonen ligger i.

Rak rygg og hummerkjemi
Hvis vi ser på sjangeren boka skriver seg inn i, er den på sett og vis en slags hybrid. Den bærer tydelig preg av å være en selvhjelpsbok, hvor Peterson kommer med klare råd til hvordan man kan få det bedre med seg selv og andre. Boka er inndelt, som også tittelen henspiller på, i 12 deler bestående av like mange råd til hvordan man kan få et bedre liv, hvor Peterson utleder disse prinsippene fra et vidt spekter av kilder fra både biologi, skjønnlitteratur, religion, myter, klinisk erfaring og erfaringer fra eget liv. Kapitler som «Stand up straight with your shoulders back», «Set your house in perfect order before you criticize the world» og «Assume that the person you are listening to might know something you don’t» er også isolert sett gode råd som mange, inkludert Petersons fanskare, kunne hatt godt av å følge.

Teoretisk sett er Peterson temmelig eklektisk. Mye av argumentasjonen er hentet fra naturvitenskap og psykologi. Her er nok Petersons vektlegging av hummerens hierarkiske måte å leve på, og dets relevans for oss mennesker, mest kjent.

«A lobster loser’s brain chemistry differs importantly from that of a lobster winner», skriver Peterson og sikter til serotonin- og octopamin-nivået i hjernen. En hummer med høye nivåer av serotonin og lave nivåer av octopamin, vil strekke seg ut og slåss lenger og hardere. Det kan derfor synes som om Peterson her argumenterer for at folk med dårlig selvtillit også bør få litt antidepressiva. Peterson kobler hummereksempelet sammen med den såkalte Facial feedback-hypotesen, altså at hjernen legger merke til hva ansiktsmuskulaturen gjør, og at dette påvirker våre emosjoner. Det er dette som danner grunnlaget for Petersons første grunnregel om at folk må rette seg opp i ryggen. Isolert sett er dette eksempelet interessant nok i seg selv – det er mange som kunne hatt nytte av bedre selvtillit.

Gud og det kollektivt underbevisste
Peterson kan ved første øyekast kan fremstå som en positivist som angriper det han kaller «postmoderne neomarxister» for å være politisk korrekte og ikke forholde seg til fakta. Det kan derfor være litt forvirrende at en av Petersons store idoler er psykoanalytikeren Carl Gustav Jung. Jung er mest kjent for sine teorier om personlighetstyper og drømmesymboler, de såkalte arketypene, noe som har gjort ham godt likt i populærpsykologien, new age-bevegelsen og selvhjelpslitteraturen. Jung hadde også stor interesse for det paranormale og okkulte, og mente at mennesket hadde et grunnleggende behov for spirituell og religiøs mening i livet. Jung var en teoretiker som fokuserte på de dypereliggende kollektive mønstrene i kulturen og er særlig kjent for begrepet
det kollektivt underbevisste, altså den kulturelle og sivilisatoriske innflytelse som vi er underlagt, enten vi vil eller ikke.

Man skulle tro at en som Peterson, som ellers virker å være mest opptatt av naturvitenskapelige fakta, skulle rynke på nesen av de ganske kontroversielle teoriene til Jung, men den gang ei. Jungs teorier danner grunnlaget for mye av det petersonske univers, som bygger på en antagelse om at Bibelen, på godt og vondt, danner grunnlaget for hele vår vestlige sivilisasjon, om vi ønsker det eller ei. Her er det jo verdt å merke seg at Peterson også er personlig kristen, noe som kan være forklaringen på hans behov for å forstå menneskelig aktivitet fra et spirituelt ståsted.

Han slår i boka fast at: «we cannot invent our own values, because we cannot merely impose what we believe on our souls» og kritiserer her antagelsen fra Friedrich Nietzsche, som han ellers synes å være inspirert av, om at mennesket etter Guds død kan finne opp sine egne verdier. «Beviset» som Peterson trekker frem, er at det var etter Guds død at både nazismen og kommunismens brutale regimer dukket opp, hvilket synliggjør Petersons ideologiske kamp mot kollektivisme og totalitarisme.

Petersons individualisme synes derfor å være grunnet i et litt motsetningsfylt og temmelig irrasjonelt ideologisk univers, siden han samtidig slår fast at vi ikke kan velge, og at vi, enten vi vil det eller ikke, ubevisst er underlagt de sivilisatoriske og religiøse prinsipper vi er sosialisert inn i, og at dette er noe som er knyttet opp til hele vårt biologiske grunnlag. Han står for en form for individualisme som samtidig er uløselig knyttet til et menneskesyn hvor vi, enten vi vil det eller ikke, er fanget i et vestlig, kristent verdisyn.

Terapauten
Da jeg begynte å lese Petersons bok, satt jeg paradoksalt nok på flyet på vei hjem fra Prince George i Northern British Columbia i Canada, Jordan Petersons hjemland, hvor jeg hadde vært en ukes tid i forbindelse med jobb. Til tross for at Canada er et av verdens mest velstående og industrialiserte land, er det også et av de OECD-landene med høyest andel fattige, hvor særlig rusmisbrukere, psykiatriske pasienter, funksjonshemmede, enslige, eldre og urfolk er grupper som kommer særlig dårlig ut på statistikken.

Hans tilsynelatende omsorg for mange av de marginaliserte mennene han anekdotisk forteller om, som ofte sliter med rus og psykiske problemer, er derfor ved første øyekast sympatisk. For å sitere Peterson selv:

«We deserve some respect. You deserve some respect. You are important to other people, as much as to yourself. You have some vital role to play in the unfolding destiny of the world. You are, therefore, morally obliged to take care of yourself”.

Her ser vi tydelig at terapeuten Peterson kommer frem. Denne typen retoriske virkemidler kan være noe av forklaringen på hvorfor Peterson er blitt ekstremt populær blant annet hos menn som på forskjellig vis føler seg marginaliserte i samfunnet.

Nødvendigheten av tapere
Samtidig er det i denne sammenhengen verdt å minne om at Peterson i boka argumenterer for at hierarkier i samfunnet ligger både i vår biologiske natur og i vår vestlige, kristne sivilisatoriske kulturarv, og at vi dermed hverken kan eller bør rokke ved det. Det er dette menneskesynet som knyttes opp til Petersons ekstreme aversjon mot venstresiden og kollektiv orientert politikk som er ment å redusere forskjeller i samfunnet. Peterson bruker hummeren som argument for at dyreriket per definisjon er hierarkisk, og at vi lurer oss selv ved å tro noe annet. «Any hierarchy creates winners and losers», hevder Peterson. På sett og vis forteller Peterson folk at om du er en taper, er det din egen feil. Det er derfor både sosialt, moralsk og biologisk feil å gjøre noe med det (muligens med mindre det involverer antidepressiva og terapi hos Peterson selv.)

Peterson gjør i samme håndvending det som av mange i akademia er regnet som kardinalfeilen, nemlig å trekke normative konklusjoner av deskriptive premisser, altså å gå fra «er» til «bør». Selv om mennesket så lenge det har levd, har levd i samfunn hvor det har eksistert hierarkier og maktforhold, er det likevel også, om vi ser historisk på det, et grunnleggende faktum at mennesket også er i stand til å bryte ut av de destruktive sosiale kreftene og danne nye former for samfunn basert på nye og bedre verdier. Og, selv om vi som Peterson trekker frem, er grunnleggende destruktive og underlagt kulturelle strukturer vi kanskje selv ikke er bevisst om en gang, er vi også, slik Peterson også trekker frem, grunnleggende sosiale. Det er nettopp her vårt evolusjonsmessige fortrinn ligger, nemlig vårt biologiske fortrinn når det gjelder å danne komplekse sosiale, symbolske og teknologiske samfunn, samt endre det når de ikke lenger gir mening for oss eller er funksjonelt.

Selv om det kan være vel og bra å gi individene redskaper til å gjøre sine liv bedre, noe Peterson rent faktisk gjør, kan vi ikke se bort fra de samfunnsmessige strukturene i dagens samfunn som gjør at marginaliserte mennesker og mennesker uten mening og tilhørighet i livet sitt, havner der de gjør. Vi må selvsagt være bevisst hvordan vi påvirkes både av vår natur og vår sivilisatoriske arv, men vi må samtidig ikke gi opp å kjempe for et bedre samfunn, basert på bedre verdier enn det vi har i dag.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.