Et drap på sjelen

Illustrasjonsfoto: Margo Wright/U.S. Air Force

Jeg deler historien fordi jeg føler det er viktig å sette søkelys på tematikken og for å bli ferdig med den. Jeg deler fordi jeg vil at menn skal forstå alvoret i hva voldtekt egentlig innebærer.

Valerie Louhibi
Om Valerie Louhibi (7 artikler)
Valerie Louhibi er tidligere samfunnsdebattant, forfatter og mottaker av Fritt Ords honnørpris. Hun er interessert i natur, estetikkens filosofi, film, bøker, foto, ballett og musikk, og blogger på valerielouhibi.com.

Året er 2008. Jeg er 17 år gammel. Jeg hadde nylig flyttet hjemmefra for første gang. Jeg var alene hjemme i kollektivet jeg bodde i. Ensom. Litt redd, alt var nytt for meg. Å bo for seg selv med fremmede. Jeg lengtet etter et hjem, men jeg hadde ikke det på den tiden, så jeg måtte flytte. Det ble aldri noe ordentlig hjem videre. Ikke før mange år senere.

Den dagen gjorde jeg ikke så mye. Det føltes rart å sitte et lite rom med en seng, kommode og en stol. Jeg hadde ingen bokhyller. Noe som var fryktelig tomt. Omgivelsene mine var litt rare. Jeg bodde med sykepleier, en hasjrøyker og en jeg aldri ble særlig kjent med. Det føltes rart å være en 17 år gammel jente i et voksent kollektiv som jeg fikk med hjelp gjennom NAV. Ja, NAV. Det var aldri noen andre enn NAV som kunne hjelpe meg på den tiden. Jeg måtte også hoppe ut av videregående. Jeg som skulle studere filosofi, estetikk eller psykologi. Jeg tok opp noen fag etterhvert, men det har kostet. Både krefter og økonomi. Slik ble det dessverre.

LES OGSÅ av Valerie Louhibi: Minoritetskvinne til salgs

Men den dagen satt jeg lenge alene og funderte over livet. Over hva jeg skulle gjøre videre, om menneskene jeg bodde med og om jeg hadde nok mat. Frem til en venn tok kontakt tidlig på dagen. Datoen er 28. oktober, klokken er tidlig på morningen en kald oktoberdag. Jeg var litt usikker om jeg skulle dra ut for å besøke han og noen venner. De satt oppe og spilte tv-spill. Men jeg kjedet meg grenseløst. Litt som et lite barn som ventet på noe. Jeg måtte gjøre noe med det.

Det går ingen trikk eller t-bane, det er kaldt og fryktelig tidlig. Så desperat var jeg for å gå ut. Jeg holdt ikke ut å bo i det kollektivet. Jeg rusler fra en gate på Majorstuen, rett ved Vibes gate, kan ikke huske hva den heter. Jeg rusler og rusler gatelangs, helt alene, det er mørkt, men jeg er ikke redd. Jeg er ung og fri. Fri fra familien og en kjip barndom. Fri fra kollektivet. Jeg rusler ned mot Frogner, merkelig nok hadde jeg beveget meg ditt uten å vært særlig kjent i området. Jeg rusler ned mot Bygdøy, i området skal min venn bo. Men jeg sliter med å finne frem. Jeg prater i telefonen, jeg går, jeg søker og ser etter gaten han forteller meg om. Jeg finner den ikke. Etterhvert forsøker jeg å se om jeg kan spørre noen om veien.

I en av gatene får jeg øye på en mann. En høy mann av afrikansk opprinnelse. Ikke at det spiller noe til vanlig hvor han kommer fra, men i denne historien gjør det det. Han møter meg et vennlig blikk. Jeg spør om han kan hjelpe meg med veien, han uttrykker at han kan. Jeg har et vagt minne om at han går med posten, men jeg er usikker på om det stemmer.

LES OGSÅ: Vi må tale voldtekt i hjel

Vi rusler nedover gaten, retning Drammensveien, der de fleste ambassader ligger. På veien dit snakker jeg med min venn om hvor vi skal gå. Han virket litt usikker på om vi gikk riktig vei. Jeg var ikke redd for å gå alene med denne mannen, men mine intensjoner sa at jeg skulle gå med telefonen foran meg. Vi går og går, jeg blir litt usikker, han jeg går med blir litt usikker. Jeg spør han om han er på riktig spor, han svarer ja. Vi er fortsatt i Drammensveien, jeg stopper opp for å snakke med en venn før vi kommer til en undergang. Jeg kjenner på en ubeskrivelig ubehagelig følelse, men jeg tenker ikke mer på den. Jeg lar mannen foran meg snakke med min venn. Jeg får tilbake telefonen. PANG! Jeg får et slag midt i ansiktet. Telefonen er i bakken. Det blør fra nesen min. Jeg blir lagt i bakken. Han drar meg håret bort til undergrunnen, der ingen kan se oss. Holder hånden foran munnen slik at jeg får pustebesvær. Jeg ser på han.

Svimmel. Tom. Jeg ligger på bakken. Lamslått. Gjør ikke motstand. Jeg blir truet på livet. Ta av klærne eller dø, tenkte jeg. Jeg ville leve. I det øyeblikket jeg ligger i bakken og skal ta av meg jeansen, tenkte jeg på døden. Jeg var nesten sikker på at han skulle ta livet av meg etter han hadde voldtatt meg. Jeg kjenner han komme inni meg, det lukter hud, sperm og grus. Han kveler meg, mens han glir penisen opp og ned. Jeg gråter og gråter, sier stopp. Han ber meg være stille. Et øyeblikk forsøkte jeg å være fornuftig. Jeg sa han kunne få nummeret mitt og så kunne vi ha sex senere. Jeg løy selvfølgelig. Jeg var desperat etter å komme meg vekk. Han kvalte meg litt til. Jeg hadde vondt. Jeg var redd.

Plutselig reiser han seg opp, ser seg frem og tilbake, trekker buksene opp og løper avgårde. Jeg ligger på bakken. Det stinker blod. Jeg ligger der en stund. Lamslått og traumatisert. Hva jeg tenkte, husker jeg ikke. Bare at jeg var i sjokk og i svimmelhet. Jeg reiser meg opp. Går vekk fra undergrunnen. Jeg ser en vei med få biler som kjører forbi. Det er fortsatt tidlig på morningen. Jeg får ikke tak i noen. Det renner fortsatt blod ned fra ansiktet mitt. Plutselig ut av det blå dukker min venn opp. Han ser på meg med en sjokkert mimikk. Hva har skjedd? Jeg gråter og forteller han om hva som har skjedd. Han ringer en kamerat og de begynner å løpet etter jakt etter voldtektsmannen. Voldtektsmannen var han nå. Ikke den fremmede på gaten.

De putter meg etterhvert i en taxi. Jeg var alene. Sjokkert. Ferdig. Sliten. Sjåføren kjører meg til overgrepsmottaket. Det var da jeg forstod hva som hadde skjedd meg meg. Jeg ble ført inn i et rom for undersøkelse. Noen samtaler. Telefon hjem. De var en merkelig tone i den andre enden. Jeg følte på skam og skyld. Hva som skjedde etter det husker jeg ikke. Jeg var et ødelagt mennenske. En drap på sjelen.

LES OGSÅ: Jeg kjenner min voldtektsmann. Han er som alle andre. Han er en i gjengen.

Dagbladet skriver i en artikkel datert 14. oktober 2010: En 27 år gammel afrikaner er dømt til forvaring med en tidsramme på sju år og minstetid på fem år etter flere voldtekter i Oslo.
Dommen falt i Oslo tingrett torsdag ettermiddag.
I tillegg til forvaring er mannen også dømt til å betale erstatning og oppreisning til de fire kvinnene på totalt cirka 1,3 millioner kroner.
Mannens forsvarer Maria Bergram Aas ba retten om ikke å dømme ham til forvaring, men bare til vanlig fengselsstraff, skriver Nettavisen.
Under rettssaken erkjente mannen å ha voldtatt fire kvinner i Oslo. Flere av kvinnene sa i retten at de fryktet for sine liv da mannen slo til.
Et av ofrene ble voldtatt på Vår frelsers gravlund i januar 2008​ da hun var på vei hjem. En annen kvinne ble voldtatt natt til 28. oktober 2007 i et smug i Oslo sentrum. En måned seinere, natt til søndag 28. november, voldtok han en kvinne ved en undergang under Drammensveien på Frogner i Oslo. Kvinnen ble slått i ansiktet, dratt i håret og holdt foran nese og munn. Da mannen truet med å drepe kvinnen, sluttet hun å gjøre motstand.
Natt til lørdag 16. februar 2008 voldtok han en kvinne i en leilighet i Kirkeveien på Blindern. En stund etter disse voldtektene reiste mannen til Finland. Der ble han pågrepet for ytterligere en voldtekt, samt et voldtektsforsøk.

Det var denne mannen. I rettsaken var jeg den eneste kvinnen som ba han om bli igjen når jeg skulle forklare meg. Den dagen følte jeg meg ferdig med saken. I 2012 tvitret jeg:

«Jeg var et offer for en overfallsvoldtekt i 2008. Men man kan ikke være et offer hele livet. Aksjon mot voldtekt nå.»

Jeg fikk pris, holdt foredrag rundt omkring i landet og journalisten som lagde saken om meg gjorde meg til en rikskjendis. Hun ble nominert til Gullpennen for saken om meg. Men jeg angrer litt på det i etterkant. Det ble mye styr rundt det å være et offer for voldtekt, media ville ikke selger saker som handlet om at jeg hadde kommet meg videre. De ringte meg hver gang noen hadde blitt utsatt for det samme. Til slutt endte jeg opp med å ikke ta den. Jeg var drittlei.

Det er viktig å snakke om voldtekt, men å fremstille kvinner som utleverer en historie for et offer er feil retning å gå. I dag angrer på at jeg ble kjendis på å fortelle om voldtekt, derfor skriver jeg historien for meg selv, i en spalteplass, uten et journalistisk blikk. Jeg angrer fordi det var ikke riktig av meg å bli kjendis og politiker ut i fra en slik historie. Jeg angrer fordi jeg ble en kjendis. Jeg angrer fordi jeg ble en brukt stemme som skulle snakke for alle. Jeg er bare en av mange. Radikalt mener jeg i dag at man ikke skal selge slike saker for en billig penge, og det ble det. I dag er jeg mest opptatt av jeg lever, har det bra, kommet meg videre, har vært i forhold, hatt sex og ikke redd for å bli voldtatt igjen. Jeg er opptatt av at jeg er mer enn bare denne historien. Den er ikke min identitet, det var en situasjon. En opplevelse som man ikke glemmer, men som man kan komme sterkere ut av.

Jeg deler historien fordi jeg føler det er viktig å sette søkelys på tematikken og for å bli ferdig med den. Jeg deler fordi jeg vil at menn skal forstå alvoret i hva voldtekt egentlig innebærer. Slik som Leila Slimani uttryker seg her (oversatt fra fransk):

En gris, er du født som en gris?

Gå nedover gaten, ta t-banen på kvelden, ha på høye hæler, miniskjørt og lav hals. Danse alene midt i nattklubben. Bruke sminke som krigsmaling, og ta en drosje småfull. Ligge i gresset halvt naken. Fotturer, ta nattbussen. Reise alene. Drikke alene på en terrasse. Løpe på en tom bane. Vente på en benk. Flørte med en mann, ombestemme meg og forlate ham. Bli med i mengden i en forstadstog. Arbeide på kveldstid, amme barnet mitt i offentligheten. Be om en lønnsøkning.

I disse livets øyeblikk, daglig og konvensjonelt, krever jeg retten til ikke å bli plaget. Retten til å ikke engang å tenke på det. Jeg forlanger en frihet der ingen kan kommentere min holdning, mine klær, min vandring, min rumpes form, størrelsen på mine bryster. Jeg hevder min rett til å være alene, rolig, rett til å tre frem uten å være redd. Jeg vil ikke bare ha indre fred. Jeg vil ha min frihet til å være ute, i en verden som også er litt min.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.