Syria-scenarioet klarner

Tyrkia framstår stadig klarere som en frittstående okkupant i Syria. Her fra et møte mellom Tyrkias og USAs forsvarsministre om regionale sikkerhetsspørsmål. Foto: U.S. Department of Defence

Den siste tids bevegelser i de tyrkisk-okkuperte områdene av Syria understreker at det reduksjonistiske bildet av Syria-krigen som bare en krig mellom regimeskifte-leiren anført av USA og en forsvarskrig fra Assad-regjeringen støttet av Russland og Iran rakner.

Arnljot Ask
Om Arnljot Ask (4 artikler)
Arnljot Ask er fredsaktivist, styremedlem i Solidaritet med Kurdistan og medlem av internasjonalt utvalg i Rødt.

For et par måneder siden, i artikkelen «Fred og frihet for Syria?» (1.august) skrev jeg på denne portalen: «Krigen i Syria er nå inne i en ny fase. Noen håper og mener dette er sluttfasen, men siden dette er en krig på flere plan vil det kreve flere kompromisser for at en fredsløsning skal bli varig».

Vi sto da foran en varsla syrisk-russisk offensiv mot Idlib, hvor de fleste væpna opprørerne mot den syriske regjeringen, som ikke var nedkjempet, var sendt. I tillegg befant 2-3 millioner sivile seg der, hvor kanskje flertallet ikke akkurat var vennlig innstilte til Assad.

Jeg kommenterte da dette med at

«Det finnes demokratiske krefter i dette konglomeratet, som vil fortsette sin virksomhet hvis de tyrkisk-allierte jihadistene blir bombet ut av Idlib og det blir inngått en fredsavtale hvor de ikke blir inkludert. En varig fredsløsning kan ikke oppnås gjennom en kirkegårdsfred».

Heldigvis ble dette stormløpet avblåst, i det minste utsatt, da Russland vektlegger allianseforholdet med Tyrkia over det å skulle tilfredsstille alle Assad sine ønsker. I tillegg var de klar over at en massiv bombekampanje også ville gi USA og EU et påskudd til å blande seg sterkere inn igjen.

LES OGSÅ Arnljot Asks tekst: Fred og frihet for Syria?

En tyrkisk-russisk avtale?
Assad presser fortsatt på for at Idlib må legges inn under hans kontroll. Men det mest sannsynlige forløpet vil være at Russland fortsatt vil prioritere Tyrkias behov, og at de Tyrkia-støttede opprørerne vil trekkes nord for den «nedeskaleringssonen» som er opprettet. Det vil innebære en foreløpig styrking av Tyrkias innflytelse i de nordlige deler av Idlib, hvor de allerede har betydelig innslag av tyrkiske soldater. Det vil også forsterke krigen mot kurderne i Afrin og befeste de okkuperte områdene i nord mellom Afrin og Eufrat hvor det er en arabisk majoritetsbefolkning.

Vi står derfor ikke foran en snarlig, varig fredsløsning i Idlib, Afrin og de øvrige tyrkisk-okkuperte områdene. Men det som skjer her understreker at det reduksjonistiske bildet av Syria-krigen som bare en krig mellom regimeskifte-leiren anført av USA og en forsvarskrig fra Assad-regjeringen støttet av Russland og Iran rakner. Krigen foregår på tre nivåer, som jeg utdypet i 1. august-artikkelen. Og, «de mektigste stormaktene vil fortsatt være «garantister» for en våpenhvile, og Tyrkia under det nåværende regimet snarere har ambisjoner om å forsterke enn å avslutte sin okkupantrolle i Syria». Det siste her peker på at hva som kommer til å skje innenrikspolitisk i Tyrkia også hører med til krigsløpet i Syria videre. Og det gjelder ikke bare for Nordvest-Syria.

LES OGSÅ Pål Steigans tekst: USA er okkupant i Syria og hovedansvarlig for krigen som har påført landet enorme lidelser

Ikke så enkelt som Steigan vil ha det til
Denne klargjøringen av krigsbildet er vanskelig å ta inn over seg av de som har forfektet det forenklede bildet av krigen. Som når Pål Steigan (PS) dundrer i vei med et slakt av Svein Olsen (SO) her på portalen og på sin egen nyhetsside, når han rokker ved PS sin analyse. SO svarer vel for seg sjøl, hvis han finner det formålstjenlig. Jeg skal nøye meg med å kommentere slengeren som PS har til intervjuet med Eldar Xelil, en av medlederne for Nord-Syria-føderasjonen, som Peter M. Johansen (PMJ) nettopp hadde i Klassekampen. Fordi det illustrerer forenklingen av krigsbildet i det andre området i Syria, Nordøst, som Assad gjerne vil ha full kontroll over, men ikke har muligheter til å realisere.

Når PMJ siterer kurderlederen på at USA kom til området gjennom krigen mot IS, og at SDF (de militære styrkene til Nord-Syria-føderasjonen) ikke kan kommandere USA ut igjen, slår PS til med å proklamere dette som bevis på at det er USA som styrer og rår i denne delen av Syria. Det er merkelig at en materialist som PS driver med slike semantiske øvelser for å avgjøre hvem som har den territorielle kontrollen i Nord-Syria (som er avgjørende for om USA er en okkupantmakt der). Må vi ikke da se på de faktiske forholdene på bakken? Og når PS fnyser av at det spiller noen rolle hvem som organiserer folket som bor der, så lenge USA har makta i lufta og er våpenleverandør, avfeier han også lærdommene fra alle kriger for frigjøring, om at en må bygge en folkelig maktbase for å vinne fram.

LES OGSÅ Svein Olsens tekst: Kurdisk frigjøringskamp — mer enn bare Assad og USA

SDFs begrensninger
Og når det gjelder utsagnet fra Xelil, er det ikke mest rimelig å tolke det som at SDF ikke har muligheter, eller tenker på, å åpne en ny front når Tyrkia higer etter å slippe inn og utfallet av forhandlingene med Damaskus-regjeringen ennå er usikkert? Og IS fortsatt opererer i visse lommer i området. Men PS tar jo ikke utgangspunkt i helheten i intervjuet, men tolker ett sitat inn i sin kontekst, som når Fanden leser Bibelen.

USA må sjølsagt ut av dette området — også nede ved Jordan-grensen hvor de norske soldatene var før de ble flytta lengre nord og inn i Irak — før Syria oppnår sin uavhengighet. Men verken SDF, den syriske regjeringshæren eller Russland kan jage dem ut her og nå. Russland og USA er fortsatt hovedaktørene på det globale nivået denne krigen foregår på. Og begge maktene gjør taktiske allianser med de regionale aktørene som er involvert. Nå har Russland hovedansvaret for at Tyrkia har sluppet så tungt inn, som også fører til at Nord-Syria-føderasjonen blir mindre i stand til å utfordre USA. Vilkårene for å få ut intervensjonister som USA og Tyrkia ville bedres om de syriske aktørene: Damaskus-regimet, Nord-Syria-føderasjonen og sunnimiljøer i Idlib og andre steder som har lagt ned den væpna kampen mot Damaskus, kommer fram til en politisk fredsavtale. Syriske aktører som vil fortsette borgerkrigen vil forlenge krigen og innblandingen fra fremmede makter.

Det positive ved situasjonen nå er at jihadistene er på vikende front over hele linjen, unntatt der de samarbeider med Tyrkia.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Roald Aune

    Syria er en udelelig suveren stat som har en regjering som definerer hva som er i landets interesse. Selvsagt vil Idlib frigjøres, det er bare lirking mellom aktører med forskjellige interesser som pågår nå. Det befinner seg for øvrig i høyden 1 million sivile der, ikke 2-3 som Ask skriver. Å bli enige om en slags fredsplan med salafistene i Idlib som Ask ser for seg er umulig, på sikt skal Idlib igjen styres fra Damaskus selvsagt Det verste i Asks artikkel er at han avfeier USA sin garanti for den kurdiske enklaven i Syria som en slags våpenbeskyttelse som er av liten verdi, det er folket som skal seire.

    I 2011 var det 8% kurdere i Syria, som er økt gjennom krigen med tilsig fra Tyrkia, og disse har med amerikansk beskyttelse nå kontroll i et område som utgjør over 30% av landet med Syrias største olje og gass-forekomster. I tillegg har vi fått vite at kurderne i nord-øst har drevet med etnisk rensing. Kurderne raner til seg landområder i Syria med amerikansk støtte som de er helt avhengig av. Et kurdisk selvstyrt område i nord-øst Syria er utenkelig klemt mellom Ankara og Damaskus i det lange løp.

    Kurderne, som har en særs skitten historie i områdene, de sto bak det massive folkemordet av armenere, skal ikke ha noen selvbestemmelsesrett i Syria til det er deres totale mangel på hensyn til andre grupper for avgjørende.

  • Lab Roy

    Hele Midt-Østen ligner på Balkan hvor det er uklare grenser mellom folkegruppene og hvor bla kurderne ikke har noe eget land. Grensene i området kunne ha vært bedre trukket opp i sin tid, men Frankrike og Storbritannia som fatsatte grensene ønsket ikke å ha stabile regimer i området. Man må regne med at en nyoppdeling av området vil resulterei et blodbad (og vil medføre storstilt innblanding fra eksterne og regionale stormakter) før nye og mer stabile grenser har blitt trukket opp. Spørsmålet er hva man foretrekker: status quo eller blodbad.

    USA truet (i praksis) med bombing av Syria hvis Assad militært gikk inn i Idlib provinsen. Men ved å slippe til Tyrkia i Idlib provinsen ble det straks vanskeligere for USA å utføre slik bombing under påskudd av gassangrep fra Assad. Mulig at det hele ender med at Idlib og de turkmenere som bor her innlemmes i Tyrkia.