Slaget over potetene

Illustrasjonsfoto: CMY Kane

Kjapt og effektivt stoppa han kjeften hennes. Hodet som smalt bakover og traff vinduskarmen. Stillheten etter et slag, kroppen hennes som segnet sammen og etterlot ei blodrøde stripe som spor etter henne.

Thyra Aisha Græsdal
Om Thyra Aisha Græsdal (2 artikler)
Thyra Aisha Græsdal er menneskerettighetsaktivist, kronisk bidragsyter til PK-babbel og lokalpolitiker for SV.

I oktober er det synlighetsmåned for vold i nære relasjoner. Det er en tilværelse som rammer mange, og stigmaet rundt liv som leves slik over tid er med på å holde folk låst i skadelige forhold. Vi må tørre å snakke om det uten å frykte taperstempler og det som verre er.

Jeg velger å dele noen av mine minnestrenger i denne måneden som er av stor, personlig betydning for meg. Den første er slaget over potetene.

Hun var alltid like overrasket hver gang jeg fortalte at jeg huska den krangelen. Like bestyrtet – «Jammen, du kan jo ikke huske det! Du var jo akkurat fylt tre.»

Og like slukøret måtte hun erkjenne at jeg faktisk husket hver bidige detalj fra hendelsen, når jeg detaljert beskrev alt.

LES OGSÅ: Venn, samboer, mishandler, voldtektsmann

Treåringen som satt på kjøkkengulvet, kroppen tett inntil underskapsdøra, ved døråpningen til friheten i stua. Stille, for ikke å være i veien.

Jeg tror jeg lekte med en fargebok jeg hadde fått av onkel Helge. Tegningene fascinerte meg, spesielt et bilde av fyrstikker. På kjøkkenbordet lå fyrstikker, der lå alltid de voksnes røykesaker. Sigaretter, tobakk, rullepapir, Winner Tip, rullemaskin, sigarillos, sigarer, sigarettennere av fjerne opprinnelser, og fyrstikker.

Den oransje tuppen smakte best. Var den sort, så smakte den ikke godt lenger.

I paralellverdenen til treåringen på kjøkkengulvet stod en mann og en kvinne og snakket om poteter og gulrøtter. Treåringen lyttet ikke så nøye til å begynne med, mange av ordene de voksne brukte var foreløpig bare velkomne abstrakter og spekulasjoner.

Kolonihage.

Treåringens hjerne fablet rundt ordet som ennå ikke hadde betydning.
Kolonialhandel? Kolonialhandel var butikken.
Kolonihage?
Hagen til butikken?

Dyrket min farmor grønnsaker i hagen til butikken, så nå måtte vi kjøpe poteter og gulerøtter fra kolonihagen?

Stemmene steg og ble sintere. Dette visste treåringen noe om, og trykket seg enda tettere mot skapdørene.

LES OGSÅ: Ikke en kvinne mindre — la Lucia Pérez være den siste

Jeg husker det.
Hvordan hun prøvde å si at vi ikke hadde noe sted å gjøre av hundre kilo poteter og tredve kilo gulerøtter. At vi bare var en liten familie.

Hvordan han brølte: «Det er moren min! Jeg kjøper så jævla mange poteter jeg vil av henne!»

Jeg husker hvordan han avbrøt spørsmålet hennes om hvor de skulle gjøre av alt sammen med et slag. Kjapt og effektivt stoppa han kjeften hennes. Hodet som smalt bakover og traff vinduskarmen. Stillheten etter et slag, kroppen som segnet sammen og etterlot ei blodrøde stripe som spor etter henne. Hele veien ned til gulvet hun satt sammensunket på.

Han bannet og forsvant. Bildur utenfor.

Neste minnespor er at jeg sitter utenfor soveromsdøra hennes og leker. Han er fremdeles ute. Hun ligger og hulker høylytt der inne ei god stund. Før hun går og vasker kjøkkenveggen og alt er som vanlig igjen.

Jeg husker hvorfor vi hadde potetbinge i kjelleren, og at hun alltid sendte meg ned i mørket for å hente poteter i en kjele.

Jeg slutta aldri å spørre henne om hvorfor hun gifta seg med ham. Svaret jeg fikk, virka så hinsides selv for et lite barn.
«Jeg trodde han var snill»

Det visste vi jo alle at han ikke var. Det viste jo knyttnevene hans titt og ofte.

LES OGSÅ: Amnesty-rapport: Massiv netthets mot kvinner — krever lovendring

Og jeg husker at jeg alltid spurte:» Men hvorfor skiller du deg ikke!?»

Der fikk jeg aldri svar.

Svaret har jeg lært på egen kropp, gjennom egne dårlige partnervalg og dertil påfølgende opphold på krisesentre.

Man er bundet og fanget på så mange plan at det tar tid å tørre å rive seg løs. Man er så knust som menneske og individ at det krever mye arbeid med seg selv bare for å finne igjen nok selvtillit til å tørre være ulydig. Å tørre være den man en gang var, før personligheten stykkevis og delt ble utradert under fremmed tyranni.

Det er synlighetsmåned for de som ønsker å være usynlige. Synke helt inn i kjøkkenskapsdøra og forsvinne.

Skal vi se dem, så må vi være villig til å høre. Krisesentrene trenger mer av… alt. Vi har ikke plass, vi har ikke penger, vi har ikke tid til å hjelpe folk som er klar for å ta kontroll over eget liv igjen.

Har vi lyst?

Jeg hører stadig oftere folk som ikke har skjønt en dritt men mener de er eksperter si at det er bortkasta penger, fordi offeret iblant returnerer hjem til voldsutøver.

Bedrevitere som ikke har kjent både dødsangst og livsangst samtidig.

Kan vi få en synlighetsmåned hvor folk blir bevisst på hvor lite lett det bare er å gå?

Og at når man går – så skal det være trygge steder å gå til?

Hvordan står det til med krisesenteret i kommunen din?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.