Kokain og kosher – en psykose

Illustrasjonsfoto: Creative common fra Pixabay

Jeg våknet opp i en ukjent seng, tvangsinnlagt. Verden hadde raknet for meg og jeg var en annen i min egen kropp.

Valerie Louhibi
Om Valerie Louhibi (7 artikler)
Valerie Louhibi er tidligere samfunnsdebattant, forfatter og mottaker av Fritt Ords honnørpris. Hun er interessert i natur, estetikkens filosofi, film, bøker, foto, ballett og musikk, og blogger på valerielouhibi.com.

En vinterdag i fjor våknet jeg opp. Oppe i en ukjent seng. Til min store forskrekkelse hadde jeg blitt tvangsinnlagt på Vor Frue Hospital. Det tok lang tid før jeg skjønte hvorfor. Det hele startet med at jeg hadde kommet hjem fra julaften hos to nære venner av meg. Begge er musikere og de hadde stelt i stand mye drikke og and til middag. Vi hadde vært opp hele natten lang. Jeg hadde sovet dårlig dagene før og var sliten etter to år med dramatiske tilstander på privaten.

Ruset på søvnmangel, blind kjærlighet og ustabilitet. Jeg husker ikke alt fra denne tiden, men det begynte med at jeg vandret alene rundt i byen. Drakk kaffe alene, beskyldte servitøren for å ha for forgiftet kaffen min og for å ha drevet et voodoo-rituale i lokalet. Så dro jeg videre til Bislett Bokhandel, der kjøpte jeg meg en bok, men på veien ut ble jeg møtt av en svimmelhet jeg aldri har møtt før. Jeg bestemte meg for å hoppe inn i en taxi og komme meg tilbake til hybelen. Jeg hadde vært innom sentrum og tatt noen bilder av et kulturhus, men jeg husker ikke om det var før eller etter turen min på Bislett.

LES OGSÅ: Psykisk syke må få leve, ikke bare overleve

Jeg hadde vandret alene på egenhånd, mens jeg la ut oppdateringer på Facebook. Jeg hadde også vært innom Cafékontoret i Gamlebyen og sagt til de som jobber der at jeg er sivilpoliti og skal kaste ut folk som driver og ser nettporno i lokalet. Mens jeg var der klagde jeg på en ansatt og ba henne servere meg koshermat. Jeg var tross alt en psykotisk jøde, i hodet mitt. Daglig leder kom etter meg og skrek at jeg ikke hadde noen rett til å klage på hun som jobbet der. Det hadde hun helt rett i, men jeg tror ikke hun skjønte at jeg var psykotisk. Jeg oppførte meg som en skuespiller på et filmsett, alvorlig nok til å kunne spille inn rollen som en sivilpoliti og en jøde. Rett etter jeg dramatikken på Cafékontoret dro jeg innom sushi-restauranten i mitt kjente nabolag på Grønland. Jeg anklagde kvinnen bak disken for forgiftning fordi jeg var jøde. Jeg sa at hun skulle bli anmeldt. Hun ble skremt og kom etter meg. Jeg løp rett til politistasjonen og lot som om jeg var på vei til å anmelde. Jeg gikk aldri inn inngangen til politistasjonen, men dro rett hjem.

Jeg kan huske at jeg var innom flere steder før jeg ble innlagt, men fordi jeg var psykotisk husker jeg ikke alt. Mens jeg var innom flere steder, holdt jeg folk på min Facebook-profil oppdatert om det ene og det andre. Det ble skrevet mye der. Alt fra useriøse og ufine meldinger. Om familie, venner, bekjente, fremmede og om folk verden rundt. Den kvelden fikk jeg tekstmeldinger og telefoner fra familie og venner, men jeg løy om at jeg var på hyttetur og alt gikk bra. Sannheten var at verden raknet for meg.

Jeg var ikke meg selv, jeg var en annen i min egen kropp. Sjelen min var borte. Jeg var forfulgt av “spøkelser” som ville endre på meg. Samme kveld, etter jeg var ute med mine psykotiske rebelske handlinger, dro jeg til leiligheten og fortsatte å oppdatere folk på Facebook. Jeg la til nye folk på vennelisten, skrev om tidligere ekser, kusiner, redaktører og kjentfolk. Jeg oppdaterte facebook hvert femte minutt, tror jeg. Veggen min var skitten av skitne ord. Jeg såret en rekke folk, mens jeg var i denne tilstanden. Men mest av alt meg såret jeg meg selv. Jeg har aldri hatt det så vondt som jeg hadde det den dagen jeg våknet opp og forstod alt hva jeg hadde gjort.

LES OGSÅ av Valerie Louhibi: Minoritetskvinne til salgs

Samme kveld. Jeg oppdaterer profilen min, etterhvert ringer politiet, jeg svarer den ikke. Jeg befinner meg i min lille hybel på Grønland. Fortsatt psykotisk. Politiet dukker etter hvert opp på min dør. De stiller meg noen spørsmål og kjører meg til legevakten. Der blir jeg møtt av leger som lytter til meg, mens jeg pratet sprøyt. Jeg fortalte dem om voodoo, en stalker og at noen var ute etter meg. Jeg løy og sa at jeg hadde ruset meg på kokain og at jeg hadde en kjæreste som heter Pejot og som ventet på meg på Torshov. Jeg løy for å virke forkommen pågrunn av han som “stalket” meg, mens jeg var egentlig forkommen som psykotisk. De testet meg for rus, men fant ingenting. Kokainen var bare løgn. Inne på det lille rommet på Legevakten fikk jeg opp bilder av folk som jeg så på som mine fiender. Jeg ble redd og fortalte legen om det. Jeg trodde de tok meg på alvor, det var tross alt politi utenfor døren til rommet der vi satt. Jeg trodde de var der for beskytte meg fra «fiendene» mine.

Senere på kvelden ble jeg kjørt til Vor Frue på St. Olavsplass. Paragraf tvangsinnleggelse. Der ble jeg første gangen skremt av ansatte på stedet. Jeg trodde de ville meg bare vondt. Men det var først og fremst jeg alene som hadde det vondt. Vondt av følelsen av å ikke forstår hva som foregikk rundt meg. Vondt av alle bildene og tankene som dukket opp. De ansatte prøvde å forstå seg på meg, men jeg var kun opptatt av kosher, voodoo og at det var en feiltagelse av at jeg var der. En av psykologene, som senere dro med meg på Pascal, så jeg på som fiende. Jeg mente hun var antisemittisk og skulle bare tvangsinnlegge meg fordi jeg var jøde i psykotisk tilstand. Jeg var ganske redd og kjeftet på alle, så de måtte tvangsflytte meg inn et rom og gi meg sprøyte med medisin. Zyprexa i sterk dose. Jeg ble traumatisert av redselen under innleggelsen. Jeg slettet noen av innleggene på Facebook, men jeg tipset folk om at jeg var innlagt på Vor Frue. Jeg hadde også fått for meg at jeg var gift med en filosof som jeg ikke kjenner. Han hadde jeg skrevet masse om på Facebook og senere da jeg ble frisk fant jeg meldinger jeg hadde skrevet til han. Det var ikke særlig hyggelig lesning.

Dagene gikk på Vor Frue, jeg har etter hvert slettet alt jeg skrev på profilen min og senere slettet jeg profilen. Jeg ble mer og mer bevist på at jeg hadde blitt psykotisk, og fikk etter hvert lov til å være alene ute på egenhånd. Da fikk jeg lov til å overnatte hos meg selv iblant. De gangene jeg gikk ut, dro jeg alene på bar og konserter, folk møtte meg stort sett med vennlighet, men jeg tror mange var overrasket over å se meg. De ansatte på Vor Frue ante ikke om mine fyllekvelder ute, som jeg bokstavelig talt trengte på den tiden. Alkohol fikk meg til å slappe av og glemme litt av det som hadde skjedd. Men uansett, dagene gikk. Jeg var mye ute, satt ofte på kafe og dro på konserter. Helst alene.

Så kom våren. Jeg ble etter hvert utskrevet. Frisk og fin liksom. Opplagt nok til å forstå hva som hadde skjedd, men deprimert som faen. Jeg hadde hørt at depresjon var vanlig etter psykose, men jeg brydde meg ikke så veldig. Jeg var deprimert, såret og skuffet over meg selv. Skam og angst plaget meg. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre av meg selv. I etterkant sleit jeg litt med selvmordstanker. Jeg ville bare vekk fra alt og alle. Jeg skammet meg veldig. Men mest av alt hadde jeg det vondt. Jeg takket mye nei til ting, som f.eks å finne på noe med venner og bekjente. Jeg ville ikke se noen. Helst hold jeg meg innendørs eller for meg selv, slik den introverten jeg er.

Det som fikk meg ut av disse voldsomme tankene var medisin og en dose rasjonell tenkning. Jeg begynte å lese akademiske artikler og psykoanalyse. I tillegg hadde jeg etterhvert bestemt meg for å ha selvinnsikt. Heldigvis skjedde alt dette før jeg ble innlagt. Jeg hadde noen få spesielle episoder der jeg ble innlagt, men det ga seg etterhvert. I dag er jeg frisk og tilbake til hverdagen. Som skribent og i vanlig jobb. Siri Hustvedt har uttrykket seg om psykose i psykiskhelse.no:

Jeg identifiserer meg med pasientene, enten de har depresjon, schizofreni, bipolar lidelse eller sliter med forskjellige former for avhengighet. Alt dreier seg jo om grader av menneskelige egenskaper.» Bipolar lidelse, for eksempel, kan likne på de opp- og nedturene mange av oss er igjennom, bare at det tas fullstendig ut.

Hustvedt har selv vært innlagt på nevrologisk avdeling på grunn av sterk migrene. Der fikk hun antipsykotiske piller mot migrene, uten at det hjalp skriver psykiskhelse.no:

– Når du er innlagt, tas du ut av den vanlige hverdagen og høflighetsfrasene kan skrelles vekk, sier hun og forteller at hun sjelden opplever like mye intensitet som når hun underviser psykisk syke.
Som regel tar hun utgangspunkt i poesi, der hvert ord har en emosjonell verdi.
– Jeg har noen svært psykotiske personer i klassen min og de skriver overveiende bedre enn de andre. Det klinger rett og slett bedre. Psykoser bringer fram mye verbal energi, ofte veldig ukonvensjonell. Av og til deltar ansatte i undervisningen og deres språk er gjerne forutsigbart og klisjefylt, ler hun. Dette er en jobb hun liker: – Jeg er rett og slett ganske god til dette og blir ikke usikker i møtet med psykisk syke.

Jeg lar meg inspirere av henne. Skriver om psykosen.

I dag vet jeg ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til denne fasen i livet mitt. Glemme eller reflektere, lære eller bare glemme. Det er ingen fasitsvar. Men jeg tror på åpenhet om den slags sykdom, det gjør det lettere å leve med det. Psykose er som rus, man blir avhengig av sine egne tanker. Men man kan få hjelp. Den er nødvendig.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Storbondemongoen

    Et vakkert, personlig vitnesbyrd. Takk.