Kurdisk frigjøringskamp i Syria – mer enn bare Assad og USA

De kvinnelige soldatene i YPJ/SDF har blitt et symbol på den den demokratiske og feministiske kampen som kjempes ut i fra Rojava i Nord-Syria. Foto: Kurdish YPG Fighters

Pål Steigan ser på USA som okkupant og Syria som okkupert som den altoverskuende motsetninga. Et slikt utgangspunkt gjør solidaritetsarbeid med regionens store demokratiske håp umulig.

Svein Olsen
Om Svein Olsen (2 artikler)
Solidaritetsarbeider i Midt-Østen gjennom de fire siste tiåra, kommunestyrerepresentant i Vågan og Bodø (RV og Rødt) de samme tiåra, landsstyremedlem i solidaritetsorganisasjonene «Palestinakomiteen» og «Solidaritet med Kurdistan».

Gjennom sommer og seinsommer har jeg fra øyekroken registrert at det pågår en viktig debatt om kurdisk frigjøringskamp i Syria. En debatt som jo har åpenbare konsekvenser for en mangeårig solidaritetsarbeider, som meg sjøl, og for solidaritetsarbeid generelt, ikke bare i Syria, men i heile Midt-Østen.

LES OGSÅ: Fred og frihet for Syria?

Hovedmotsetninga
Utgangspunktet for denne epistel er fleire innlegg fra Steigan i Klassekampen. Det er nødvendig å utfordre hans ganske skråsikre konklusjoner og analyser. Kort oppsummert ser Steigans synspunkt, fra mitt ståsted, slik ut: Den offensive supermakta USA okkuperer i dag Syria, hovedmotsigelsen (den viktigste motsetninga, heretter kalt hovedmotsetninga) går derfor mellom okkupanten (USA) og den syriske stat representert ved Assad-regimet. Alt annet må underlegges denne kampen, heilt uavhengig av andre motsetninger, historie og regimets politikk overfor egen befolkning. Det er mulig jeg her gjør samme feilen som Steigan, forenkler og mister retninga. I så fall er jeg åpen for korreksjoner. Men jeg oppfatter altså Steigans analyse og konklusjon som skråsikker, mekanisk og statisk.

Etter fire tiårs erfaring fra solidaritetsarbeid og reiser i Midt-Østen (Palestina og Kurdistan) er erfaringa mi at litt ydmykhet i konklusjoner og analyser (i den rekkefølgen) er lurt. Motsetningene skifter heile tida, fra sted til sted og fra land til land. Det er dynamisk og dynamitt. Uten grundig kunnskap om den lange historia og dagens lokale forhold tryner en solidaritetsarbeider. For frigjøringsbevegelser er det et svært vanskelig landskap å manøvrere i, politisk og militært. Jeg finner imidlertid ikke mye ydmykhet hos Steigan, hverken forbehold, spørsmål eller åpning for alternativer. Tvert imot, på nettstedet steigan.no finner vi alt som trengs av kilder for å konkludere, ifølge han sjøl! Mon det?

LES OGSÅ: Tyrkias invasjon fører Syria inn i ny fase

Flere med stormaktsambisjoner
Etter Steigans meining har USA styrka seg som supermakt og okkuperer store deler av Syria. Det første er det stor uenighet om i de fleste leire. Sjøl meiner jeg det meste tyder på det motsatte. Når USA ikke er inne i Syria med titusener bakkestyrker så er det et uttrykk for det (sammenlign Irak). USAs økonomi tåler det ikke. USA tåler det heller ikke politisk. Trump er stor i kjeften, men sliter med oppfølginga. Samme årsak. Det andre, USA som en av okkupantene i dagens Syria, er det liten uenighet om, men det gjør ikke motsetninga mellom regimet til Assad og USA til hovedmotsetninga. Det er nå svært liten uenighet om at helvetet i Syria er en stedfortrederkrig på et annet lands territorium. Med mange aktører. Vår NATO-allierte Tyrkia er en av dem, og okkuperer nå deler av Syria. Steigan nevner ikke dette.

Tyrkia (Erdogan) har åpenbare stormaktsambisjoner, som Saudi-Arabia, i området, og opererer uavhengig av USA. Begge disse regimene opererer nå i det politiske og militære rommet USAs relative tilbakegang har skapt. Det er mulig USA ser seg tjent med noen av aktørene, men åpenbart ikke alle, og de ser ikke engang ut til å kunne kontrollere «sine egne» (jamfør dagens konflikter med Tyrkia). Steigan nevner heller ikke Russlands motiver for deltakelse, enn så lenge på Assads side, som invitert gjest. Hvorfor ikke? Kludrer det til analysen? Hva med Iran og Israel? Kontrollerer Trump Netanyahu, eller er det omvendt? Her er det mange motsetninger, og ikke helt greit å lande hovedmotsetninga.

LES OGSÅ: Støtt kampen for et demokratisk føderalt Syria

Kurdiskleda frigjøringsbevegelse
Oppe i alt dette har den kurdiskleda frigjørings-alliansen i Syria (SDF) vanskelige kår, og manøvreringsrommet ser trangt ut. Ingen av de andre aktørene ser ut til å ville ha et uavhengig og demokratisk Syria! Heller ikke Assad vil overleve, som enehersker, om SDFs prosjekt (se nedenfor) virkeliggjøres.

Det som i dag måtte være igjen av et rettferdig, demokratisk fundert opprør (2011) mot Assad-regimet er for det meste usynlig, men når de sekteriske kamphandlingene innimellom tar en pause, kommer det igjen ut på gatene. Og: mellom 1/3 og 1/4 av landet er kontrollert av SDF-alliansen med kurdiske PYD som drivkraft. Drivkraft militært, og ikke minst politisk. Med et program for et fremtidig Syria der alle etniske, religiøse og kulturelle grupper skal ha de samme rettigheter. Disse rettighetene skal også gjelde kvinnfolka, og de er i dag sentrale i ledelsen, både politisk og militært. Det kan faktisk se ut til at kvinnfolka er hoveddrivkrafta i dette frigjøringsprosjektet, og svært mange av denne halvdelen av befolkninga har skjønt akkurat det. Det Steigan ser ut til å ikke ha fått med seg er at PYD/PKK har jobba, blant vanlige kvinnfolk og mannfolk, for dette politiske prosjektet i tiår. Med ei utålelig undertrykking av kvinner og kurdisk (og andre minoriteters) identitet, i alle landa i området, som utgangspunkt.

Politisk er dette prosjektet i prinsippet det samme som ei enstatsløsning i dagens Palestina, med like rettigheter for alle innbyggere; jøder, kristne, muslimer, drusere, samaritaner, sekulære + + +. Et system som etter mi meining vil være ei nødvendig forutsetning for fred i Midt-Østen. Alternativet er enorme folkeforflyttinger for å skape etnisk og religiøst reine stater, med ufattelige lidelser for menneskene som resultat.

Da regimet til Assad måtte trekke seg ut av de kurdiske områdene i 2012, var det politiske grunnlaget allerede lagt for den maktovertakinga som kurdiske PYD, i allianse med andre minoriteter, kunne gjennomføre. Det ville, etter mi meining, vært å svikte befolkninga å ikke gjøre det!

På dette tidspunktet var ikke IS en realitet i Syria, sjøl om det fantes andre terrorgrupper. Det var nok av kriminelle og sekteriske grupper med våpen som ville rykka inn. Og Tyrkias hær sto allerede da klar på grensa. Da IS blei sterke nok til å gå inn i Syria og også angreip PYD, var det sjølsagt at det frigjorte området (Rojava) måtte forsvares. Eller har Steigan et anna standpunkt? At USA så seg nødt til å støtte forsvarskampen mot IS kan vel vanskelig være et argument mot dette.

LES OGSÅ: Ved å beodre bombing av Syria gikk Trump fra upålitelig klovn til troverdigheten selv

Allianser med stormakter
Jeg sto sjøl utafor byen Kobane i oktober 2014, da det meste tyda på at IS skulle avslutte dette demokratiske prosjektet i Rojava, ved å erobre byen. Jeg var motstander av USAs bombing i Midt-Østen. Jeg så den første bomba treffe ei av IS sine tank-stillinger, og kunne de følgende dagene se hvordan forsvarerne, kvinner (YPJ) og menn (YPG) kunne etablere effektiv motstand, og Kobane blei etterhvert IS` Stalingrad. Jeg skifta meining om bombing, bombing i frontlinja! I åra etterpå er IS så godt som nedkjempa, militært. Uten alliansen mellom SDF/PYD/YPG/YPJ og USA ville dette sannsynligvis ikke vært mulig. Jeg oppfatta at dette var en taktisk nødvendig allianse i 2014.

Jeg ser ikke at alliansen i åra etterpå har skifta karakter. Den kan sjølsagt gjøre det, det finnes ingen garantier her, men den er uttrykk for svært vanskelige levekår for det politiske prosjektet i nord-Syria. Et prosjekt som ikke har en kurdisk stat som mål, og som har tilhengere i de fleste av folkegruppene i området. Alliansen er også et uttrykk for de store utfordringene frigjøringskamp i dagens Midt-Østen står i (sammenlign Palestina).

Framtidshåp
Jeg ser på dette politiske prosjektets fortsatte eksistens, i dag utvida til det meste av Syria nord for Eufrat, som det eineste vettuge utgangspunkt for å stable på beina et fredelig Syria uavhengig av USA, Russland og regionale regimer med stormakts-ambisjoner. Her fins ingen quick-fix, men skal det bli en realitet trenger det vår solidaritet. Og skal den taktiske alliansen forbli taktisk trenger prosjektet vår solidaritet. De har de fleste odds mot seg! Steigan er kanskje ikke viktig i dette perspektivet, men hans standpunkt kan få stor negativ betydning for solidaritets- og fredsarbeidet i Norge.

Dette håpefulle eksperimentet, midt i et krigshelvete, er etter mi meining også nødvendig som et synlig, virkeliggjort forsøk på demokrati, i kontrast til IS og andre fascistiske terrorgruppers opptreden og praksis. Ikke minst gjelder dette synet og praksisen knytta til kvinnfolkas rolle. Kvinnene har parallelle organisasjoner på nesten alle nivå. Det er opplagt ikke fullkomment. Men det er synlig spesielt for befolkninga i Syria. Ei anna fremtid trer frem på arenaen. Det er derfor å håpe at det står sterkt nok til at forhandlinger med regimet fører frem, og sterkt nok til at enhetsfronten mot okkupantene blir prega av dette og ikke av Assad.

LES OGSÅ: Politiker fra Sverigedemokraterna benekter at det er krig i Syria_ — Det finnes ingen flyktninger

Arroganse
Til slutt en kommentar til Steigans analysemetode(r). Å vurdere frigjøringskamp i Midt-Østen i lys av nasjonalstats-situasjonen i dagens Vest-Europa fører galt av sted. Det finnes ikke en eneste etnisk, religiøs eller kulturell homogen statsenhet i dagens Midt-Østen (mulig unntak for Oman), og de fleste grensene mellom landa er fastsatt med utgangspunkt i skiftende kolonimakters (våre) interesser. Å forlange at undertrykte minoriteter (de to største er kurderne og palestinerne) skal vente med å slåss for verdige livsbetingelser til «uavhengige» nasjonalstater er etablert er faktisk ganske arrogant. Jeg oppfatter at det er det Steigan ber kurderne og andre minoriteter i Syria (og i resten av området) om.

Heilt til slutt(!) en kommentar med ståsted Nord-Norge. I sitt innlegg i Klassekampen 27. juli beskriver Steigan nazi-okkupasjonen av Norge som «en spasertur i parken sammenlikna med det USA og deres allierte har påført det syriske folket …». Det er ikke vanskelig å være enig om prisen folkene i Syria betaler. Men om Steigan hadde stilt opp i ruinene i Kirkenes eller Hammerfest i mai -45, foran de tusener av finnmarkinger som trossa tvangsevakueringa og overlevde en vinter i en nedbrent og utbomba landsdel, samtidig som de slåss mot okkupanten, med utsagnet: «- en tur i parken», hadde han omsorgsfullt blitt plassert i nærmeste snøskavl, som den arrogante og kunnskapslause personen han hadde fremstått som. I samme tradisjon som den offisielle norske krigshistoria. Med ei historiefortelling som usynliggjør lidelsene og motstandskampen til store deler av den nordnorske befolkninga (nordmenn, kvener og samer).

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.