Sosialt blind miljøpolitikk – mat for høyrepopulismen

Teslas biler har fått store avgiftfordeler på det norske markedet, men kan neppe sies å være tilgjengelig for de med lavest inntekt. Foto: Raneko

Miljøbevegelsen og venstresida må koble miljø og klima til arbeid, fordeling og velferd. Uten dette kan seire i miljøkampen slå tilbake som valgsuksess for høyrepopulister i neste valg.

Om Hallvard Birkeland (1 artikler)
Hallvard Birkeland er aktivt medlem av Naturvernforbundet i Bergen.

Høyrepopulismen bygger mye av framgangen sin på at store grupper av folket havner utafor arbeidslivet, blir ramma av kuttpolitikk og økende forskjeller. Samtidig føler store grupper på landsbygda seg marginalisert, og i andre land er det særlig i utkantene høyrepopulistene vinner støtte. Disse gruppene har klima- og miljøpolitikk ganske langt nede på lista over hva de mener er viktig for dem.

Sverigedemokratene og FrP har ganske like formuleringer i programmene om klima: de er for effektive tiltak der de koster minst – altså i andre land. De er imot nasjonale tiltak som bare rammer folk og bedrifter hjemme, men er tilhengere av «internasjonale avtaler» siden klimatrusselen er global.

De er sjølsagt motstandere av høyere drivstoffpriser.

Sverigedemokratene (SD) er også veldig opptatt av levende bygder, og mot tiltak som rammer folk på bygda. På det siste er de på linje med Senterpartiet, og dessuten ikke langt unna Senterpartiets praktiske klimapolitikk (spesielt drivstoffavgifter).

LES OGSÅ: Arbeidsfolks erfaringer trengs i miljø- og klimakampen

Klimapolitikk som komplott mot «folk flest»
40 prosent av folk på bygda trur ikke klimaendringene er menneskeskapte. «Bare» 25% i store byer mener dette (aftenposten). Denne gruppa inneholder visstnok en høy andel menn over 50 – og det er faktisk også en god del av disse som er falt ut av arbeidslivet (men kanskje flere kvinner?). Det er ei kjent sak at folk over 50 er lite attraktive på arbeidsmarkedet – sjøl om vi som kjent skal jobbe til vi er 70. Vi kjenner igjen denne gruppa som godt representert blant trolla i kommentarfelt på nettet. Dette er folk som ikke har tillit til den politiske klassen og den høyt utdanna eliten, og som lett biter på propaganda som at «klimahysteriet» bare er et komplott fra disse elitene for tyne mer skatt ut av «folk flest».

Klassekampen refererte nylig en undersøkelse av lønn og yrke for politikere i SD. Kanskje ikke overraskende var det langt høyere andel av folk med utrygg eller ingen jobb blant disse enn blant andre politikere. Men det mest slående var kanskje at grafen viste at andelen som er utenfor arbeidsmarkedet er nesten like høy blant hele folket som blant SD-politikerne.

LES OGSÅ: Miljø vs vekstøkonomi — skal vi redde kloden må kapitalismen ofres

Klimatiltak svir mer for fattig enn for rik
Miljø- og klimabevegelsen – f.eks. Naturvernforbundet – er i utgangspunktet ikke opptatt av sosial eller geografisk fordeling – miljøbevegelsen erklærer seg som ‘tverrpolitisk’. Men er det et holdbart standpunkt, når behovet blir stadig mer akutt for en klimastrategi som kan få gjennomslag? Heller ikke venstresida har noen miljøpolitikk som i særlig grad inkluderer klasse- og utkanthensyn (med et mulig lite forbehold for Rødt sin motstand mot bompenger, som samtidig kan fortone seg som praktisk anti-klimapolitikk).

Om jeg ikke tar helt feil, så er nær alle klima- og miljøtiltak blinde for sosiale forskjeller. Kan vi fortsette med en slik politikk, når alle miljøtiltak som slår ut i en pris på miljøskadelige produkter/adferd som hovedregel vil ramme hardest de som har minst penger? Folk med god råd kan fortsette som før – de har jo råd til det! De har dessuten ingen problemer med å kjøpe seg en elbil i tillegg til fossilbilen, om de ser at de sparer bompenger på det. Og samtidig se på seg sjøl som langt mer miljøbevisste enn arbeiderklasse- og utkantfolk.

LES OGSÅ: Bør sosialister støtte KAF?

Et par forslag
Flyavgifter som rammer storforbrukerne: Om miljøbevegelsen og venstresida vil unngå å drive en stor del av folket i armene på klimafornektende høyrepopulister, må vi altså begynne å ta høyde for dette. Vi må ta med en sosial og geografisk komponent i klima- og miljøpolitikken. Konkret, f.eks. for flyavgifter: En flyseteavgift som stiger for hver reise en gjør, og med en lavere sats for folk i Nord-Norge enn i sør, ville først og fremst ramme folk som reiser ofte – som sjølsagt er folk med penger.

Selvfølgelig – Karbonavgift til fordeling (KAF) – men med en justering? Ved siden av stans i oljeleiting og nedtrapping av oljevirksomheten bør en karbonavgift med fordeling til folket ligge i bunn blant miljøbevegelsen og venstresida sine forslag til klimatiltak. KAF er et sosialt rettferdig tiltak, som sørger for at folk med middels og lave inntekter stort sett vil tjene på ordningen — den baserer seg på en flat avgift på karbonprodusenter hvor inntektene går rett til befolkninga. Men forslaget blir angrepet for å være distriktsfiendtlig. Vi bør bare innrømme at det stemmer til en viss grad. Sjøl om folk i omegnskommunene til de store byene kjører mer enn folk i Finnmark, så kommer vi ikke forbi at det er mye dårligere med kollektivtrafikk på bygda.

Omfordelingen i KAF er tydelig, men ikke veldig sterk. Vår B-løsning i diskusjoner bør derfor være at avgiftsmidlene fordeles slik at alle med mindre enn middels inntekter får utbetalt 100%. Folk i grisgrendte strøk bør kanskje få 150%, som kan oppveies av at resten bare får 90%. I et kompromiss kan det bli nødvendig at noen av midlene enten går til grønn infrastruktur (ladestasjoner på bygda) eller til det globale sør. I så fall bør dette tas fra utbetalingen til den rikere delen av folket. Disse vil kanskje ikke legge merke til disse pengene på kontoen uansett.

Bompenger: Fins det muligheter for at bompenger også kan få en sosial komponent? F.eks. høyere priser for bil nummer 2, 3 osv i husholdningen? Lavere priser for folk under en viss inntekt?

Sjølsagt arbeidsplasser: Kanskje like viktig som priseffekten av miljøpolitikk, er at miljøpolitikk ofte rammer arbeidsplasser. Men det er jo uunngåelig: oljeindustrien kan aldri bli miljøvennlig. Heldigvis har vi kampanjen for 100.000 klimajobber. Denne politikken må styrkes, særlig fordi det vil bli stadig vanskeligere å unngå at miljøpolitikken truer arbeidsplasser etter som tida går og det blir stadig mer prekært å få stengt ned oljeproduksjonen.

Direkte reguleringer: Forbud, påbud og miljøstandarder er sjølsagt viktig, og noe både fattig og rik må rette seg etter. Og dessuten åpenbart viktige og nødvendige i klima- og miljøkampen. En ting er at det kan være vanskelig å få gjennomført forbud som biter. En annen at brå reguleringer ofte også rammer hardest de som har lite ressurser til å finansiere omstilling – f.eks. forbud mot gamle fossilbiler. Har du penger nok, vil du neppe få dette problemet – du har allerede en nyere bil. Og det koster deg relativt lite å kjøpe ny elbil.

Klimatrusselen truer flere enn de spesielt interesserte
Miljøbevegelsen (og tildels venstresida) er en bevegelse for spesielt interesserte. Det er overhengende viktig både for miljøbevegelsen og venstresida å koble miljø og klima til mer nære og konkrete interesser for folk flest – dvs arbeid, fordeling og tilgang til velferdsgoder. Uten dette, risikerer vi at eventuelle seire i miljøkampen slår tilbake i form av valgsuksess for høyrepopulister i neste valg.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.