Me snakkar ikkje om det heile tida

Rasisme, elefanten i rommet. Foto: John Duffy

Rasisme er dumt. Det er noko som var i Amerika i gamle dagar. Ikkje no. Det er ikkje rasisme i Noreg no. Berre snakk. Syting. Frå dei som ikkje toler noko. Dei som finn opp ting. Men då eg var ein og tjue år, då fann eg ut kva rasisme var.

Kjersti Opstad
Om Kjersti Opstad (35 artikler)
Kjersti Opstad er cand.mag. og karriereveileder. Hun har jobbet med integrering, sosialt arbeid og undervisning.

Me snakkar ikkje om det heile tida. Oftast berre heng det der i lufta som Max Hermansens digre elefantballong. Dei hatar muslimar i Norge no. Dei veit kven dei er og kva dei er og dei vil sende dei heimatt. Heile forbanna tida. Og afrikanarar, apekattar, negrar. Dei høyrer ikkje heime her dei heller. I vår fauna. Ikkje eg heller. Ikkje no lenger. Eg er øydelagt no. Det er visstnok ei synd og ei skam, for eg var visst både fin nok og smart nok og hyggeleg nok om eg berre ikkje hadde rota meg borti desse afrikanarane. Negrane. Apekattane. Muslimane. Eg er ei landsvikande, musloman, halalhore som burde skamklippast slik dei gjorde med sånne som meg. I 1945. Men me snakkar ikkje om det. Me snakkar nesten aldri om det.

Det spelar inga rolle kva dei andre gjer, seier han åt son sin. Du kan ikkje gjera det. Du kan ikkje benda reglane. Du må fylge dei. Dobbelt. Du er svart. Dei vil sjå deg. Alltid. Du er synleg. Alltid. Du kan ikkje sparka fotball på leikeplassen etter tidsgrensa. Du kan ikkje kasta papiret på fortauet. Du kan ikkje berre gå rundt i vegen utan mål og meining. Henge, saman med dei andre. Du er svart. Dei vil sjå deg. Dei vil sjå deg fyrst. Dei vil sjå deg i midten. Dei vil sjå deg sist. Dei vil sjå deg heile tida. Du kan ikkje gå ut utan legitimasjon. Du må pugga fødselsnummeret ditt. Du er svart. Det spelar inga rolle at dei andre ikkje må. Du er svart. Du er mann. Du må. Me snakkar om det berre når me må. Ikkje ellers. Ellers er me stille. Går omvegar og bøyer oss ned under elefanten. Som om den ikkje ein gong var der. Humrar høfleg åt negervitsar.

LES OGSÅ av Kjersti Opstad: Det livsfarlige hatet

Det er ikkje rasisme i Noreg. Det har kvite menn som likar svarte damer, musikarar, skode- og fotballspelarar bestemt. Rasisme er dumt. Det er noko som var i Amerika i gamle dagar. Ikkje no. Det er ikkje rasisme i Noreg no. Berre snakk. Syting. Frå dei som ikkje toler noko. Dei som finn opp ting. Dei som ikkje veit kva dei snakkar om fordi dei er svarte og ergo nærtakande og alle veit at det finst ein neger som heiter Johnny i Indre Østfold ein stad og han bryr seg ikkje om nokon kallar han neger, berre dei gjev han nok heimbrent og held han med selskap ei stund. Han er jovial, han Johnny. Han lagar ikkje problem og kallar folk for dette verste ein kan seie til nokon: – rasist. Det er ikkje rasisme i Noreg. Berre folk som snakkar om det heile tida.

Omslaget til Camara Lundestad Joof bok Eg snakkar om det heile tida.

Camara Lundestad Joof er ein av dei som snakkar om det. I sin nye bok “Eg snakkar om det heile tida”. Kroppen min ynskjer å brenne denne boka. Cellene mine vil rive den i fillebitar og trampe på den. Eg hatar denne boka. Eg har aldri før hata ei bok. Verkleg og inderleg hata ei bok. Me snakkar ikkje om det heile tida. Me snakkar om det berre når me må. Om me skulle snakke om det heile tida så hadde me drukna. Sunke til botn med munnane våre opne. Svelgd heile bassenget av ord og haldningar som me lev i. Kvar dag. Me snakkar ikkje om det. Me dukkar under. Me går rundt. Elefanten. Og når no Camara Christina Lundestad Joof kjem inn i stua vår og snakkar om det heile tida, så gjer det vondt. Eg vil ikkje at ho skal snakke om det heile tida. Ikkje når det ho seier er minner me deler på, eg, familien min og ho.

Eg var ein og tjue år, eg. Då eg fann ut kva rasisme var. Eg hadde fått meg ein ny kjæreste, ein medstudent eg hadde kjent ei stund, og alt alle spurte meg om var om størrelsen på kjønnsorganet hans. Eg hadde ikkje orda då. Eg forstod ikkje kva stormen som møtte meg var. Eg trudde me var like. At me berre var folk. Eg var ikkje klar over at eg var eit folk si kvinne, at eg kunne verte øydelagt. Eg var ein og tjue år. Eg trudde eg var mi eiga. At eg var fri. Eg trudde rasisme var noko som fanst i gamle dagar. I Amerika ein plass. Å snakke om det gjer vondt. Riv hjarte ut av kroppen på meg og trampar på det med skitne fjøsstøvlar. Det var bror min det skjedde med. Bror min. Dotra mi. Mannen min. Sønene hans. Venane mine. Meg sjølv. Sjølv om eg framleis er ein av dei, dei kvite, om eg berre hugsar på at eg må gå ut åleine. Om eg vil vera det. Fordi eg valde som eg gjorde så er eg også “dei andre”. Eg er det berre ikkje heile tida. Om berre ikkje Camara Lundestad Joof måtte snakke om det heile forbanna tida. Det vert so verkeleg når ho snakkar om det. Som om det var ein realitet. Noko som hende i verkelegheita. Som om det verste ein kunne gjere i landet vårt ikkje var å kalla nokon for rasist.

LES OGSÅ: Ytringsfrihetsfundamentalismen som innskrenker ytringsrommet

Lundestad Joof er sinna. Ho er framleis ei ung kvinne, men ho har tatt alle kampane. Vore diplomaten. Pedagogen. Den unnvikande. Den illsinte. Fleire gonger når eg les teksten hennar ristar eg i gråt. Over mødre og onklar som tek kampen, så ho kan gå ut og ta ei pause. Frå den evigvarande negerdebatten. Det gjer meir inntrykk når ho mottar støtte, når nokon andre tek kampen, enn når ho aleine må snakke om det heile tida. Eg treng dei gode historiane. Lyspunkta. Ikkje alle. På langt nær. Ikkje alle.

Eg synes fleire skal lese denne boka. Eg synes de skuldar oss såpass. De skuldar oss å forsøke å forstå. Kjenne på smerten han kjenner den vesle guten eg ein gong fann på eit badegolv. Han som hadde vorte jaga rundt i eit klasserom og kalla for apekatt og som no blødde fra armane sine. Han ville vaske hudfarga av seg. Me skuldar Camara Lundestad Joof det også. Me treng å forstå korleis det kjennes ut i hjartet til ei ung jente når dei hentar tau fordi ho er brun. Sjølv har eg aldri møtt ein afrikanar i Noreg som ikkje kan fortelle om episoder, augneblikk, ord, handlingar som dei må bære på fordi dei har afrikanske aner. Det var ikkje berre Benjamin. Det er de alle. Me berre snakkar ikkje om det. Det gjer for vondt til at me kan snakke om det.

Camara Lundestad Joofs bok “Eg snakkar om det heile tida”, kom ut på forlaget Samlaget tidlegare i sommar. Eg anbefaler at du les den. Eg synes det er ditt ansvar å lese den. Å ta eit steg inn mot å byrje å forstå kva det egentlig dreiar seg om, dette med rasisme.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

15 kommentarer på Me snakkar ikkje om det heile tida

  1. Avatarlovåundre // 2018-09-17 kl 11:30 //

    «….,og alt alle spurte meg om var om størrelsen på kjønnsorganet hans.»
    Så nå er altså det også rasisme.
    Hva blir det neste?
    Spørre om hvor kjæresten opprinnelig kommer fra…?

    • AvatarKjersti Opstad // 2018-09-17 kl 11:36 //

      Du anser det som normal vanlig praksis i Norge at om noen får seg ny hvit kjæreste så kommer et 20 talls fremmede og spør om størrelsen på hans kjønnsorgan?

      • Avatarbørre arnold // 2018-09-17 kl 11:44 //

        Dette skyldes vel heller stereotypiske holdninger (godt hjulpet av pornoindustrien) enn rasisme i seg selv.

        • AvatarKjersti Opstad // 2018-09-17 kl 11:48 //

          nei, faktisk ikke. Forestillingen om afrikaneres kjønnsorganer stammer fra gamle rasistiske forestillinger hvor man bla via seksuelle forestillinger forsøkte å skape og spre myten om at de var mer dyr enn mennesker. Årsaken til at nordmenn idag har de forestillingene handler altså om at man i tidligere tider med vitende vilje ønsket å dehumanisere afrikanere. Dette stammer altså fra en vaskekte rasistisk forestilling. Intet annet.

      • Avatarlovåundre // 2018-09-17 kl 15:50 //

        Det anser jeg ikke som normal praksis i det hele tatt at det spørsmålet skulle komme om man fikk hvit kjæreste.
        Folk har vel den oppfatningen at afrikanere er større nedentil og da forekommer vel det spørsmålet oftere, særlig blant venninner antar jeg.
        Av og til kan det nok være litt uhøflig og utidig å spørre om,
        men rasistisk er det ikke, etter min mening.

        • AvatarKjersti Opstad // 2018-09-17 kl 16:55 //

          Blant venninner av meg? Kan du utdype den kommentaren?

          Forestillingen om afrikanere «nedentil» kommer fra et bevisst ønske om å knytte dem nærmere dyreverden og slik skille dem fra de siviliserte hvite menneskene. Dehumanisering var et viktig ledd i å muliggjøre den rasistiske historien vi, om du vil eller ikke, rent faktisk har vært en del av. Det er akkurat med det som det er med tegningene av afrikanere som aper. Ikke sannhet, men et ledd i en dehumanisering. Myter skapt for å kunne bedrive umenneskelige gjerninger.

          Dehumanisering er en viktig bestanddel i rasisme. Det har du sett i antisemittismen, i hatet mot romfolk og også i beskrivelsene av afrikanere som mer dyr enn mennesker. Og det er skremmende at mennesker i 2018 ikke er mer opplyst enn som så.

  2. Det besta er å halda seg undan elden, så ein brennest sjeldan.

    • AvatarKjersti Opstad // 2018-09-18 kl 09:48 //

      … sånn som i 1945? På Hovedøya?

      • Ikkje slik, men at ein held seg borte frå sjelamakt og ikkje vert ein del av det sjølv.

        • AvatarKjersti Opstad // 2018-09-18 kl 18:50 //

          sjelamakt? og ikke være en del av hva? Nå snakker du i gåter. Hva er det som er så vanskelig å si rett ut?

          • Det er makt som korrumperer, og sjelelig makt mer enn teknisk makt. Hvem man er, korrumperer ikke. Altså det er best å være seg selv.

            Gamle tenkere som CS Lewis, Martin Luther, Christopher Lee, Sokrates m.m. kan være givende å lese og høre innspill fra, og da gjøre at man ser andre måter å tenke på. F. eks. å tro andre tenker som en selv, oppnår man ofte bare selvrettferdighetsgjørelse av.

          • AvatarKjersti Opstad // 2018-09-18 kl 20:05 //

            ja ha? Og relevansen til ilden og brenninga som du altså begynte dette her med er? Beklager, jeg er mer glad i gamle tenkere enn de fleste jeg altså, men dette her Wild. Det er bare sjellaust tåkeprat.

          • Jaja, alt handler om makt.

          • AvatarKjersti Opstad // 2018-09-18 kl 20:43 //

            Og ja, og det er selvfølgelig helt i din makt å la være å svare, men da tenker jeg at vi sier at du sa det det fremstår som du sier der jeg. Og så får det stå helt for din egen regning. Avkledd som det nå er. Og så avslutter vi der.

          • Noe makt vil jeg ikke ha, og å gjøre noen noe vondt, vil jeg absolutt ikke. Det er best å holde seg unna maktbegjær.

Kommentarfeltet er lukket.