Civita har hatt som hovedmål i hele sin levetid å skape samhold mellom sentrum-høyre og ytre høyre for å skape et stabilt flertall for en borgerlig regjering i Norge. Dette har de bl.a. gjort gjennom å jobbe aktivt opp mot ungdomspartiene, tilby skolering, kurs etc, men også å jobbe opp mot opinionen. De har f.eks. jevnlig jobbet for å få Fremskrittspartiet til å framstå mer moderat og «annerledes» enn andre lands høyrepopulister. Kronen på verket deres så langt må nok ha vært at Venstre gikk inn i en regjering som samtidig flyttet Sylvi Listhaug til en enda mer framskutt posisjon. Det siste der gjorde heldigvis Rødt og stortingsflertallet noe med. I tillegg har Civita selvsagt til det forutsigbare jevnlig spydd ut tekster hvor venstresiden fremstilles som autoritære på ulike vis.
I tillegg til dette har Civita forsvart seg mot påstander om at de er med og normaliserer høyrepopulismen gjennom utsagn som at «Knapt noen har viet mer tid til å beskrive hvordan høyrepopulismen har blitt den største trusselen mot det liberale demokratiet». Det er da gjerne Civitas hushistoriker Bård Larsen som står for disse advarslene. Til det er det vel to ting å trekke fram. For det første virker det som Civita først begynte å bekymre seg for ytre høyre når en del grupperinger ble tydelig kritiske til frihandel. Da kunne det jo gå ut over interessene til de som finansierer Civita, og ikke bare etniske og seksuelle minoriteter, slik rasismen til ytre høyre gjør. Det forklarer jo også at Frp blir sett på som «greie» – de har jo alltid vært for fri flyt-kapitalismen ved siden av sin fremmedfrykt.
Men det er et annet punkt jeg vil ta opp her. Det er nemlig noe som har slått meg med Bård Larsens kronikker mot ytre høyre. Bård Larsen skriver aldri en kronikk om ytre høyre uten at han kan klistre de autoritære trekkene han kritiserer også til venstresiden i et eller annet avsnitt.
Jeg tenkte derfor å se om det er min selektive hukommelse eller mine fordommer som spiller meg et puss, og ta en gjennomgang, fra de siste og litt tilbake i tid for å se om mitt inntrykk stemte. Det gjorde dessverre det.
(Jeg har selvsagt måttet benytte meg av søkemotorer og selvvalgte strategiske søkeord for å finne disse tekstene, så noen kan ha falt gjennom garnets masker, men dette er mange nok til at det bør gi et tydelig inntrykk.)
——————
La oss se på noen utdrag fra Larsens tekster hvor han tar for seg ytre høyre:
Det amerikanske demokratiet er i fare: 26.08.2018
«De som har levd en stund, husker ytre venstres postulat «saka er viktigere enn sannheta». Når sannhetsbegrepet oppløses, råtner også tilliten som er limet i et demokrati.»
Den farlige flokken: 05.03.2018
«Trusselen kommer fra innsiden, mener han: fra USAs president og fra illiberale politikere både til høyre og venstre i Europa.»
Kampen om historien: 06.02.18
«På den andre ytterkanten av den politiske skalaen finner vi de som bare ser fremover. Forbløffende nok har de et nesten identisk syn på historien som instrumentell. De vi rive ned det som hører fortiden til (sensurere bøker, stoppe kjeften på annerledes tenkende, rive minnesmerker), så fremt det ikke synergerer med et moderne politisk program.
Det de har til felles, både til høyre og venstre, er det konstante nærværet av høylydt og sentimental krenkelse over fortiden.»
Hvorfor er det så mange på høyresiden som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer?:
26.01.18
«Et stykke ut på venstresiden ser miljøkampen til forveksling ut til å ha blitt stedfortrederargumentasjon for å avskaffe liberale prinsipper, kapitalisme og globalisering.»
Vi må skrive om Trump: 05.08.17
«Hos noen på deler av høyresiden, men også deler av venstresiden, står forakten for den liberale globaliseringen (les: elitene) like sterkt som etter valget i november i fjor.
…
På noen amerikanske universiteter og i flere radikale venstremiljøer hersker nå en uttalt autoritær kurs, preget av sensurlyst og gartnerånd. Det skal ryddes i «ugresset».»
Det klassiske diktaturet er på vei ut. Donald Trump er på vei inn: 25.01.2017
««Den reelt eksisterende sosialismen» er et kjent begrep fra den kalde krigen. Opprinnelig brukt av Sovjetunionen og deres vasallstater, med det formål å forklare verden at kommunisme ikke blir til over natten.
Selv om det var en lang vei å gå til Utopia, var de sosialistiske landene «sosialisme her og nå», og arbeiderbevegelsen var forpliktet til å gi sin tilslutning til denne. Kommunister og en del venstreradikale adopterte termen i sin politiske retorikk, gjerne omtalt som «hovedmotsetningen». De så systemenes svakheter, men kampsonen var satt:
I valget mellom kapitalisme og «den internasjonale arbeiderfronten mot kapitalen», slik Sosialistisk Venstrepartis Dag Seierstad formulerte det i et studiehefte i 1975.»
Spent på hva vi har i vente fra høyrenasjonalistiske populister? Da bør du følge nøye med på utviklingen i Polen: 15. nov. 2016
«Vi lever i en sint tid, hvor misnøyens kanonader rettes mot selve liberaldemokratiet, båret frem av globale konspirasjonsideer og elendighetsbeskrivelser, der Trump og Putin fremstår som redningsmenn.
Det hele filtrert gjennom illiberale høyre – og venstrepopulistiske narrativ, der det politiske sentrum fremstilles som ekstremt og det autoritære som motgift.»
———-
Selv når Bård Larsen skriver eksplisitt om ytre høyre, bruker han altså gjennomgående kronikkene og artiklene sine til å også knytte den politiske venstresida til de autoritære trekkene han tross alt ser på sin egen politiske fløy. Mens de tradisjonelle konservative kreftenes manglende politiske oppgjør med ytre høyre (med unntak av et og annet «jeg ville ikke brukt akkurat de ordene»), forbigås i betydelig mer stillhet. Enhver historisk erfaring viser oss derimot at det er nettopp når det bygges allianser mellom ytre høyre og mer tradisjonelle konservative at ytre høyre kommer til makt. Det er da det blir farlig.
Forklaringen på denne strategien til Bård Larsen kan vi kanskje finne i de mer eksplisitte tekstene hans som her:
Det liberale komplottet: 03.06.18
Her er selve ingressen «Ikke sjelden sammenfaller høyre- og venstresiden i det som blir omtalt som hesteskoen.»
Formålet til Larsen (og Civita) virker å være å erstatte dagens dominerende politiske motsetningspar «høyre vs. venstre» basert på økonomisk politikk, med et hvor Civita som befinner seg på en ytterfløy i den økonomiske politikken her kan finne seg i en sentrumsposisjon hvor ytterpunkter – for å bruke Trumps ord – «on both sides» egentlig er felles om autoritære og demokratifiendtlige ideer.
Dette verdensbildet som Civita forsøker å bygge vil jo slå godt ut for Civita, men det vil være en katastrofe for verden. For det første fordi det ikke er sant. Forskning på ytre høyre og ytre venstre viser at det er helt ulike psykologiske profiler som trekkes til de to retningene (men det er likt hos f.eks. ytre høyre og islamister). Vi ser også en radikalisering på ytre høyre som det overhode ikke er tilsvarende tegn til på venstresida (Syriza er ikke Gyllent Daggry, Corbyn er ikke Nigel Farage eller Tommy Robinson, Sanders er ikke Trump osv.). Så både i det indre (mentale) og i det ytre, er det ingen faktiske fellestrekk. Bare retoriske konstruksjoner basert på anekdotiske eksempler.
Konsekvensen kan bli det vi ser i Frankrike nå. Macrons popularitet er i fritt fall.
Det som virkelig kan gi Europas Le Pen’er vann på mølla er mer av den samme politikken som ødela PS, og som Macron solgte inn med litt glitter på. Hollande ble valgt inn på et oppgjør med kuttpolitikken og markedsliberalismen til EU, men han endte opp i motsatt retning. Den retningen fortsetter Macron. Det er Civitas ønskedrøm, og Marine Le Pens. Men det bør være et mareritt for enhver som ønsker et Europa som ikke henfaller til barbari.
Løsningen burde være enkel. Et av de tydeligste fellestrekkene for de som stemmer på ytre høyre er at de har en frykt for tap av sosial status. Slik sett er det nok ikke overraskende at litt eldre hvite menn er overrepresenterte – de har jo hatt en relativt sett høyere sosial status.
For at ikke frykten skal ta overhånd, er en politikk som skaper økonomisk og sosial trygghet for innbyggerne nøkkelen. En tradisjonell venstresidepolitikk med andre ord. Men det kan aldri Civita støtte. Det er jo dette de får betalt for å bekjempe. Så da må de vel henfalle til retorisk unnalureri.
Artikkelen ble først publisert på venstresida.net.
Politikk kan analyseres på mange måter. Det er enkelt å bruke geometriske figurer for å illustrere. Både høyre-venstre-aksen og den nye grønne politiske trekant kan forklare/gi en bedre forståelse av de ulike konfliktlinjer , men også interessefellesskap.
Jeg vil mener at i dag er høyre-venstreaksen moden for justering. Man tar rett og slett linja og bøyer endene mot hverandre slik at ringen sluttes. 5 på 12 møtes populistene i ytterste venstre og ytterste høyre i sitt angrep på det liberale demokrati og menneskerettighetene.
Ja, jeg er sosial-liberaler. Idet politiske sentrum – der de beste poltiiske løsninger utvikles.
Jeg er ikke ideolog.
Jeg er på den pragmatiske L-siden.
Jeg er på Løsnings-siden.
Mange er på tåkelegger-siden.
Mange er på bruktbilselger skravlepreik siden og skravleselger-teknikk siden.
Jeg skal ikke delta på geometriske figurer siden.
Jeg vil ha ekte, konkrete løsninger.
Jeg er for kunnskaper til barn og ungdom. Da er jeg for dette i praksis og med konkrete skole-løsninger.
Jeg er for velferd til folket.
Da er jeg også for inntekter og verdiskaping til landet.
Jeg er for de praktiske løsningene samme hvor mange som bruker tiden på geometriske figurer.
Men jeg støtter selvsagt at du er kritisk til senzur ved hjelp av overforenklet inndeling i bare H og V.
For det er senzur og senzurisme med overforenklinger.
Det jeg skriver om senzurismen og om tåkepreik er åpent for alle på min såkalte hjemmeside eller mine notater.
Jeg er ikke liberaler, og jeg er ikke konservativ, og jeg er ikke radikal, og jeg er ikke på H-siden, og jeg er ikke på V-siden.
Jeg er på parti med løsninger og kunnskaper.
Jeg støtter velferdsstaten.
Jeg støtter sannhet og fakta.
Mange nok er på jukse-siden og på tåkepreik-siden.
Mange nok bløffer med grønnvasker-preik.
Jeg har lyst til å utfordre artikkelforfatteren med følgende spørsmål:
Kan det hende at mange av dem som støtter FrP/H-alternativet i norsk politikk i dag ønsker en politikk der individet i større grad blir ansvarliggjort og nyttiggjort? At summen av alle ulikheter og talenter bidrar til fremtidens bedrifter? At selv fattige mennesker stemmer FrP kan bety at det i stor grad skranter på integritet ute på venstresiden i politikken? Et siste spørsmål kommer i bunnen av denne kommentaren.
Jeg kan forøvrig selv tenke meg å stemme blått i neste omgang, men aldri av frykt for statustap.
Om vi skal makte å holde velferdsstaten i samme tilstand som siste 30 år kreves det flere mennesker i næringer som henter friske penger til disposisjon på statsbudsjettets utgiftsside. Dette kan kun skje gjennom økt sysselsetting i privat sektor. Brundtland skjønte dette allerede på slutten av syttitallet.
Slik jeg oppfatter høyresiden i norsk politikk – hvis vi ser vekk fra FrP sitt fantasibudsjett av et pengesløseri fra den tiden de satt i opposisjon – så er nøkternhet og ansvarliggjøring gjennomgående. Ja med unntak av tullingene i FpU er det heller ingen ønsker om å avskaffe offentlig sektor, men leve videre parallelt med privat eierskap og samarbeide gjennom velfunderte offentlig-private prosjekter.
Ser vi eksempelvis på infrastrukturbransjene har denne typen løsninger fungert utmerket. Og skal noen ha ros for at Norge er en av de beste nasjonene i verden innen EKOM skal vi takke den nylig avgåtte samferdselsministeren fra FrP. Samme gjelder oppryddingen av etterslepet på veiene. Ingen har vært tydeligere på å løfte frem yrkesskolene og fagbrevene heller. En nødvendig avakademisering av høyskolene har begynt, ikke som i at vi skal ha færre ingeniører og intellektuelle, men oppnå bærekraftige tilbudsstrukturer i skolen. Linjer og fag skal være til for nasjonen, ikke den enkelte skoles indre liv.
Den viktigste faktoren i nasjonen Norge i dag er gjennomsnittsbedriften. Den har omlag 7 ansatte og drives stort sett gjennom en flat struktur med høy individuell kompetanse. Konkurranse er drivende for nyskapning, og nyskapning er selve eksistensgrunnlaget.
Rasering av privat sektor vil bety rasering av sosial trygghet. Dette må samtlige ta inn over seg og forstå før de buser ut med mørkerøde kamprop. Her tenker jeg hverken på rasisme- eller innvandringsslagord, men nødvendig økonomisk forståelse.
Når Bård Larsen i sin kronikk eksemplifiserer sosialismen gjennom Venezuelas undergang peker han på en elefant Ronny Kjeldsberg ikke makter å reflektere over i sitt tilsvar. Og det på tross av at knapt noe land i verden har mer korrupsjon og økonomisk ulikhet enn nettopp dette landet.
Hva gikk egentlig galt i Venezuela, Kjeldsberg?
Dette var et sprikende innlegg uten så mye rød tråd, men jeg skal kommentere noen enkeltpunkter.
Frykt er tett koblet opp til å stemme på ytre høyre, og det finnes det en lang rekke studier på, du kan lete de opp sjøl om du ikke tror meg.
Om en bedrift er styrt av kommersielle kapitalinteresser, eller er styrt mer demokratisk (samvirke o.l.) er ikke det som bestemmer hvor mye verdier som skapes – det er det det faktiske arbeidet de som jobber der gjør. Å gjøre spørsmålet om verdiskapning til noe som omhandler offentlig/privat blir dermed misvisende. Et privat sykehjem skaper ikke større verdier enn et offentlig.
De virkelige pengeslukene for statsbudsjettet kommer derimot fra
skatteflyktningene og bedriftene som sender verdenshandelen via
skatteparadis. Om man vil øke inntektssida, er det bare å sørge for at
de velstående faktisk må betale sin del av kaka. Det er jo det motsatte
av hva dagens regjering gjør.
Og avakdemisering av høgskolene? Her du ikke fått med deg at de er blitt universiteter over en lav sko de siste årene? Som en som har jobbet på en ingeniørutdanning i 15 år kan jeg fortelle deg at virkeligheten er sånn ca det motsatte av hva du hevder her.
Det evige skrekkeksemplet Venezuela var et av en rekke land i Latin-Amerika som fikk sosialistiske regjeringer rundt årtusenskiftet (hvorfor nevnes ingen av de andre – er det fordi f.eks. kuppet i Honduras, eller det parlamentariske kuppet i Brasil ikke gjør seg så godt inn i høyresidas fortelling?). I de første ti årene viste landet at en planmessig styring av ressurser for å skape bedre helse og utdanning til alle løftet landet veldig raskt på en rekke sosiale indikatorer. De gjorde derimot i hvert fall to store og grove feil. 1. De diversifiserte ikke økonomien slik at de hadde noen bein å stå på når oljeprisen kollapset. 2. Alt for mye hang på Chavez personlige polularitet. De evnet ikke å bygge solide demokratiske institusjoner. Når Maduro så tok over er det jo blitt en katastrofe. Han respekterer ikke valgtap (noe Chavez tross alt gjorde) og evner ikke å løse de økonomiske problemene heller. Så har selvsagt heller ikke høyresida i Venezuela med kuppforsøk og sabotasje bidratt noe konstruktivt, men det fratar ikke posisjonen noe ansvar.
Men jeg står ikke til ansvar for hva alle rundt i verden som noengang har kalt seg sosialist har gjort eller gjør, så det er egentlig ganske irrelevant.
Og ingenting av det du skriver her handler egentlig om det som var poenget i artikkelen.