Teksten ble først lagt ut på facebook og publiseres anonymt etter forfatterens ønske.
Jeg ber mine venner som vil dele dette her om anonym deling, ettersom jeg leverer noe av det vondeste i mitt liv som ikke engang mine nærmeste til nå har hørt om. Det vil si at jeg ikke ønsker å bli tagget i slike tråd heller.
Å bli nesten henrettet i Iran, skjer på forskjellige måter. Det har vært tilfeller av forsøk på å henge folk, der de til og med har fått løkken rundt nakken, bind for øynene for i siste liten å bli benådet fordi familien har klart å samle penger å betale de etterlatte. Dette skjer i straffesaker og det finnes mange eksempler på det. Hvordan det mennesket kan leve med skrekken i etterkant er det nok ingen iranske myndigheter som vier en eneste tanke.
Å bli nesten henrettet i de mørkeste årene på 80-tallet, også egenopplevd og bevitnet i flere omganger, var å bli tatt ut på en måte som alle medfanger visste at det var slutten for de som ble tatt til de revolusjonære domstolene sent på kvelden. Midt på natta kom vaktene, med dekket ansikt og bevæpnet, skrev et nummer på brystkassa til fangen og formidlet det måtte gjøres for å kjenne den henrettede etter at de var ferdig med å maltraktere deres ansikt i kuleregnet, leste fra Koranen og bedyret over fangen: be din siste bønn, for nå skal du snart møte din skaper. Deretter lo de godt og trakk tilbake utsagnet ved å minne på: din stakkars jævel, du tror jo ikke på noe Gud, så den eneste du møter nå er din grusomme død og djevelen i bunnen av helvetet.
Når “forspillet” var over, ble fangene, hver for seg tatt ned til samme sal, blindet ved hjelp av tykke bind foran øynene, der de hørte mange stemmer, lesing av straffevers fra Koranen og beskjed til eksekusjons-teamet at de skulle klargjøre seg. Under den dødelige stillheten, kunne man høre anstrengt pust fra de man følte stod i dødsrekken sammen med en, før man hørte at det lades om, for å så å høre kuleregnet som treffer rundt en. Ja rundt en!
Hvem som faktisk ble drept rundt de skrekkslagne medfangene og hvilke skrik var de ekte, er per idag ikke noe jeg kan svare på, men der må antas for at så var tilfelle noen ganger.
Formålet? Jo, det var å knekke fangen, terrorisere og vise at der fort kunne bli alvor av dette, drive med så mye psykisk press slik at eventuelle velbevarte hemmeligheter kom frem som følge av ønske om ikke å bli drept.
Dét er nesten å bli henrettet! Og dét er det som man påstår nå jenta er utsatt for, og det av norsk presse og media!
Jeg driter loddrett i hva Sandberg “måtte ha ment”, men valgt feil ord. Konsekvensen for meg, og sikkert mange andre, er den samme ved å gjenoppleve de minnene, og forstå at de vet pokker i vold ingenting om hva de snakker om, og hvilket regime de har begitt seg med.
Noen påstår at han mente ” karakterdrap”. Det kan så hende. Karakterdrap for en iraner er derimot noe helt annet. Det er å bevitne at de mest uskyldige folk som våger seg på å motstå regimet, blir beskyldt for spionasje, fyll og hor og bli hengt ut offentlig og av propagandapparatet i statlig regi, for så å bli presset og truet til ved video intervju å vedgå at de bare har vært vanlige kriminelle med skumle og kriminelle hensikter mot den hellige revolusjonen. Disse ofrene vet godt at de ingenting galt har gjort, men selv etter løslatelsen har mistet ansikt i samfunnet og klarer aldri å gå tilbake til samme respekt og anseelse hos folk flest. Det er karakterdrap for iranere flest, spør dere meg og der tror jeg ikke den nevnte jenta har noen ganger vært i nærheten av, noensinne, og heldigvis for henne.
Velg ordene med omhu venner, da de kan gjøre mye større skade enn hva som i villeste fantasi kan forestilles. Neste gang du prøver å forstå hvorfor iranere bli så i harnisk av slikt, husk hva jeg har formidlet her, og bruk det gjerne i argumenter du skal fremlegge i diskusjonen, bare som ren saksopplysning og med håp om at noen endelig klarer å ta innover seg hvorfor en minister, uavhengig av navn og partitilhørighet, aldri skal begi seg med noe som kan forstås, tolkes eller relateres til det helvetes regimet i Iran!
Dette er en svært viktig tekst. Ros til Radikal Portal for å bringe den ut.
Disse torturmetodene er forøvrig også i bruk i Syria, der Assad-regimet har lært mye “teknikker” fra iranske læremestre. De er vel neppe alene om å bruke slike metoder der heller.