Ferie er å gjøre noe helt annet – på besøk hos oktoberbarna

Bilder fra bostedet for flere av oktoberbarna, en hall i Creteil hvor 200 beboere deler på åtte toaletter og dusjer.

Oktoberbarn lever i haller i Paris med elendige sanitærforhold. Norge behandler barn på flukt vilkårlig og inhumant. At de dømmes til ei usikker og utrygg fremtid er en skam.

Anne-Marith Rasmussen
Om Anne-Marith Rasmussen (1 artikler)
Anne-Marith Rasmussen er tidligere representant/verge for enslige mindreårige asylsøkere.

Jeg har akkurat kommet hjem fra ei ferieuke i Paris. Hovedmålet med turen var å besøke vergebarnet mitt som måtte flykte videre til Frankrike da han ikke fikk varig beskyttelse i Norge. Han er et av de såkalte oktoberbarna. Det er mange norsk-afghanere i Frankrike, og mitt vergebarns livssituasjon og historie er ikke unik. Jeg møtte en gjeng med gutter med ulike norske dialekter på mottaket i bydelen Créteil. De lengta alle hjem til Norge.

LES OGSÅ: Utlendingsnemdas upålitelige, lukkede og respektløse behandling av Farida

Regelendringen som kastet barn ut i usikkerhet
Jeg har lyst til å fortelle om besøket på mottaket og forholdene guttene lever under, fordi det er Norge som har sendt disse guttene videre på flukt i Europa. «Oktoberbarna» er de afghanske ungdommene som kom hit like før Norge endra vurderinga av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan og i tillegg fjerna rimelighetsvilkåret. Plutselig var hele Afghanistan regna som trygt, unntatt 2 av 34 provinser, og man skulle ikke lenger følge folkerettens krav om å vurdere rimeligheten av å sende sårbare grupper til internflukt.

Mens nesten alle ungene som kom fra Afghanistan før høsten 2015 fikk bli, fikk de som kom denne høsten, nesten uten unntak, midlertidig opphold fram til de blei 18 år. Det var sjølsagt dypt urettferdig å behandle barn med like fluktgrunner så ulikt. Høsten 2017 ville mange av ungene fylle 18 år, og i månedene før dette flykta mange av dem fra Norge til Frankrike fordi de visste at Frankrike ikke sendte noen tilbake til Kabul. Frankrike lot også være å benytte seg av dublinavtalen som sier at asylsøkere kan sendes tilbake til det første landet de søkte asyl i, fordi de anså norsk praksis for å være urimelig. Men da det kom en strøm av afghanske gutter fra Norge, så Frankrike seg nødt til å benytte seg av dublinavtalen likevel.

LES OGSÅ: Asylaktivist stoppet deportering til Afghanistan — nå sprer drapstruende høyreekstremister hjemmeadressa hennes

Åtte toaletter på 200 personer
De guttene jeg møtte i Créteil hadde dermed kommet for seint både til Norge og Frankrike og var dublinere. Prosedyren er at hvis man ikke blir sendt tilbake til førstelandet i løpet av de første seks månedene, får man rett til å søke asyl i andrelandet. Hvis man ikke møter opp til avtaler hos politiet i denne perioden, utvides dublinperioden fra 6 til 18 måneder. De fleste guttene lot være å møte opp til avtalene fordi de da risikerte å bli sendt tilbake til Norge (les: Kabul). Det å vente 18 måneder før man i det hele tatt kan søke asyl er lenge, særlig for en ungdom. Blant guttene på mottaket gikk praten om når de skulle bli «normale», som i normal asylsøker. Dublinstatusen er ingenmannsland.

Verge med sitt tidligere vergebarn ser ned fra Eiffeltårnet. Begge har fått armbånd med «I lov Paris».

Guttene jeg møtte var heldige siden de bodde på mottak og ikke på gata. Men det var langt fra noe luksusliv. Hver uke fikk de utlevert ei blokk med sju bonger á seks euro som de kun kunne bruke i matbutikker. Standarden på mottaket var sjokkerende dårlig. Det var satt opp en slags brakkeby inne i en gammel posthall, og de 200 mennene som bodde der hadde åtte toaletter og dusjer på deling. Mottaket hadde kun fire sosialarbeidere som skulle bistå 50 beboere hver.

LES OGSÅ: Regjeringa vil ta i bruk unntakslov for krigssituasjon mot flyktninger

Samhold på utsida av samfunnet
Hva gjør man når man er ungdom uten tilbud om skolegang eller aktivitet på dagtid, og kanskje viktigst av alt: når man ikke har penger? Jeg har inntrykk av at man sover mye. Man drikker te, lager mat sammen, og man må organisere mye for å få til lite – som å aktivere et SIM-kort. På gode dager spiller man kanskje cricket eller bader. Angsten for framtida, savnet etter familien og de traumatiske opplevelsene man bærer med seg, må undertrykkes. Mange gikk på antidepressiva og sovepiller. Et stort lyspunkt var samholdet blant guttene. De eide mye på deling. To gutter jeg møtte delte til og med briller. Til eidfeiringa samla de inn en bong fra hver gutt og laga festmåltid i parken. Det rørte meg dypt å se hvordan de tok vare på hverandre. Men det gjør meg uendelig sinna og trist å tenke på at disse guttene kunne vært i Norge nå, gått på skole og hatt et ungdomsliv med omsorgspersoner rundt seg. Isteden har Norge behandla dem så dårlig at de har måttet fortsette flukten og leve helt på utsida av det franske samfunnet.

Nå har noen av disse guttene mulighet til å få behandla asylsøknaden sin på nytt i Norge. Stortingsflertallet kunne ikke stå inne for uretten mot oktoberbarna. De trumfa Listhaug og krevde at noen av sakene skulle behandles på nytt etter nye kriterier. Men det var bare de som hadde blitt henvist til internflukt i tidligere vedtak dette skulle gjelde for. UDI fikk inn nesten 500 søknader fra oktoberbarn som oppholdt seg både i Norge og i andre deler av Europa, men bare 142 av disse fylte vilkåra. Til nå har om lag halvparten av de 142 fått behandla søknaden sin på nytt, og de fleste får oppholdstillatelse, men ikke alle. Guttene som ikke oppholder seg i Norge, må komme hit for å avgi fingeravtrykk for at søknaden skal ferdigbehandles. Jeg er usikker på om guttene i Frankrike stoler nok på UDI til å komme tilbake.

Fremdeles uten rimelighetsvilkår
Det er en skam at ikke stortingsflertallet sørga for en annen og mer rettferdig behandling av foreldreløse barn på flukt. Hvorfor blei ikke rimelighetsvilkåret innført igjen når stortingsflertallet ønska en ny behandling av oktoberbarnas saker? «Sårbarhetskriteriene» som de innførte isteden er ulne, og det er vanskelig å vite hvordan de vil slå ut i enkeltsaker. Hvorfor gjorde de ikke grep som sørga for at flere oktoberbarn kunne få muligheten til opphold? Kan det være at viljen til å ordne opp ikke var så stor likevel?

Det er ikke bare politikerne som har ansvar for oktoberbarnas skjebne. NOAS, Redd Barna og FO ga høsten 2017 ut en rapport som viste at UDI gjør svært mangelfulle vurderinger av barnets beste. I rapporten gjennomgås 50 asylsaker til enslige mindreårige med midlertidig opphold. I de fleste sakene er ikke hensynet til barnets beste nevnt, selv om UDI etter barnekonvensjonen og norsk lov er forpliktet til å vektlegge dette. Praksisen skal nå være skjerpa, men det er for seint for oktoberbarna. Det at Norge har behandla – og behandler-  barn på flukt så vilkårlig og inhumant, er ei stor skam. Jeg kunne så inderlig ønske at guttene på Créteil mottak kunne blitt med meg hjem fra Paris, til ei trygg framtid i Norge.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

15 kommentarer på Ferie er å gjøre noe helt annet – på besøk hos oktoberbarna

  1. Du bruker betegnelsen barn helt bevisst, i håp om å fremstille disse som totalt verge- og forsvarsløse.
    Du kan ikke engang innrømme overfor deg selv dette dreier seg om, i beste fall ungdommer.
    – men det er klart, bruken av ordet ungdom vil ta bort mye av patosen du prøver frembringe.
    Kan du ikke heller dra den helt ut og kalle dem diebarn?

    • AvatarAnne-Marith Rasmussen // 2018-08-07 kl 21:24 //

      Etter loven regnes man som barn fram til man er 18 år, så i denne sammenhengen er det den rette juridiske termen.

      • Vel, nå forsvant disse «barna» fra Norge da de fylte 18, alt etter deres egne opplysninger til norske myndigheter, så du kan nå trygt bruke betegnelsen menn på disse afghanere, men det sitter vel litt langt inne for deg, ikke sant?

        • AvatarAnne-Marith Rasmussen // 2018-08-07 kl 22:38 //

          Når jeg var i Paris møtte jeg oktoberbarn som enda ikke er 18 år, men du har helt rett i at flere av dem nå har blitt over 18. Det som er et viktig poeng for meg i denne sammenhengen, er hvordan Norge behandla disse barna når de etter loven enda var barn. I den nye behandlingen av sakene som UDI driver med akkurat nå, skal de også behandles som barn, fordi de var barn på vedtakstidspunktet.

      • Disse «barna» fylte 18 år og hadde ikke lenger midlertidig beskyttelse i Norge på sin ugrunnede asylsøknad. Dr er nå voksne og må ta vare på seg selv.

    • Hun bruker bevisst ordet barn om personer som ved testing har blitt avdekket til å være i alderen 19-39 år. Det slik feilinformasjon somer årssken til den negative trenden som hsr bredt seg i Norge. Det blir ingen god debatt når debatten baserer seg på usannheter. De som taper på det, er dem som virkelig trenger vår beskyttelse.

      • AvatarAnne-Marith Rasmussen // 2018-08-09 kl 16:41 //

        Det er nedfelt i barnekonvensjonen og barneloven at alle under 18 år er barn, og utgangspunktet for diskusjonene om «oktoberbarna», er den uretten som ble begått mot dem mens de enda var barn. Alle de jeg omtaler, var under 18 år på vedtakstidspunktet. Også er det slik at alle barn blir voksne på et tidspunkt, det sier seg selv, men vi diskuterer altså måten de ble behandlet på mens de var barn. Norge har lenge vært det strengeste landet i Europa i forhold til (enslige mindreårige) asylsøkere fra Afghanistan, så når du avfeier dette som bare en følelsesladet debatt, er det vanskelig å ta deg helt seriøst. Mange av afghanerne som flykta videre fra Norge til andre land i Europa, ble gitt opphold der, selv om de i prinsippet kunne blitt sendt tilbake til Norge. Dette ble gjort fordi land som Frankrike, Tyskland og Spania mente at den norske praksisen med å sende mindreårige til Kabul, var inhuman og urimelig.

        • Nabolandet Pakistan, returnerte 500.000 flyktninger til Afgahnistan. Når nabolandet vurderer at de kan returneres, Landinfo og andre instanser norske myndighet bruket, ksn vrl Norge ogdå returnere ugrunnede «flyktninger» som har fortalt at de er under 18 år. «Barnet» som ble «pusset opp» av NRK, lik programmet «Bli 10 år yngre» for å bli brukt dom «vitne» på innhuman behandling, var vel et skoleeksempel på bedrageri mot norske skattebetalere.

          • AvatarAnne-Marith Rasmussen // 2018-08-09 kl 19:32 //

            Hvis du tror at det er vurdering av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan som får Pakistan til å sende afghanske flyktninger tilbake, anbefaler jeg deg å lese deg litt opp. Feks her:
            https://www.nrk.no/urix/afghanske-flyktninger-brukes-som-maktmiddel-i-politisk-spill-1.13895934
            Jeg ville ellers gjerne hatt innsyn i UDIs lesning og vurdering av Landinfos rapporter, og det har jeg til felles med flere partier på Stortinget (men dessverre ikke flertallet). Jeg er bekymra over FN-rapportene fra Afghanistan og synes det er vanskelig å forstå at UDI i 2016 plutselig vurderte bare 2 av 34 provinser som utrygge. Det er særlig bekymringsfullt at ny sikkerhetsvurdering kommer akkurat når det kommer mange flyktninger. Mistanken om at det er innvandringsregulerende hensyn og ikke vurdering av sikkerhet i hjemlandet som ligger til grunn, er stor.

            Ellers er det vanskelig å diskutere fastsetting av alder ut fra hva du mener du har sett på tv. Det jeg kan forsikre deg om, er at UDI ikke gir status «barn» uten alderstest, der de er i tvil om alder. I mange tilfeller er det så åpenbart at flyktningen er under 18, at alderstest ikke er nødvendig. Også kan vi selvsagt diskutere om de testmetodene UDI benytter seg av er akseptable, men det får vi ta en annen gang.

          • Ja, er det ikke irriterende at myndighetenes grundige undersøkelser ikke passer med din oppfatning, og da mener du alle andre alle tar feil?

  2. AvatarSigne Lohmann-Lafrenz // 2018-08-07 kl 22:24 //

    Takk for historien. Viktig å beskrive dette!

  3. Det er skammelig at Norge oppmuntrer foreldre i fattige land til å sende sine barn alene og vergeløse, ut på en livsfarlig ferd til vestlige land.

    Den eneste måten å få slutt på denne skammelige handelen med uskyldige barn er at vestlige land som Norge sender barna direkte hjem til sine foreldre igjen.

    – Og hva med de som ikke har foreldre, kan man kanskje innvende?

    Jo de har sin utvidede storfamilie, sin klan, å komme tilbake til, slik alle afghanere har.

    Sverige åpnet for å ta imot disse «asylbarna», og etterhvert kom det titalls tusen per år. (66% av disse viste seg i etterkant å ha vært over 18 år.)

    En absurd situasjon. Alle verdens fattige sender sine barn alene til vesten, noe som påfører barna store traumer, kultursjokk, løsrivelse fra sin familie, sin kultur, sitt hjemland, sitt språk, og så blir de boende i en blokk i utkanten av en småby i et vestlig land sammen med andre tilsidesatte individer i denne verden.

    Det ender alt for ofte i psykiske problemer, kriminalitet, religiøs radikalisering og hat mot det samfunnet og de menneskene som tok dem imot.

    Men dette er altså «human politikk» – en politikk som ikke gavner foreldrene, ikke barna, og ikke det samfunnet som er mottaker.

    Alle taper!

    Men det affiserer ikke den politiske venstresida, hvor sinnelag og følelser alltid går foran konsekvenser og logikk.

    • Avatarsoriella // 2018-08-11 kl 05:39 //

      Så kom det en kommentar her som også jeg kunne «like», tenkte jeg – helt til jeg leste generaliseringen i siste setning. Hansen kjenner kanskje ikke så mange på den politiske venstresida, og vet derfor ikke om motstanden både mot den initielle USA-invasjonen i Afghanistan og mot Norges militære engasjement i særdeleshet?

      Uten Afghanistan-krigen og Norges rolle i den – hadde vi da opplevd den reine «luftbro» av unge afghanske gutter hit?

      I motstanden mot angrepskrig er det ingen konflikt mellom følelser og fornuft. Men noen er det nok, som tjener på at denne galskapen får fortsette – med alle sine konsekvenser.
      https://en.wikipedia.org/wiki/War_in_Afghanistan_(2001%E2%80%93present)

Kommentarfeltet er lukket.