Trump pisker sine allierte til lydighet og opprustning

Donald Trump. Foto: U.S. Coast Guard

Fjorårets økning i USAs militærbudsjett er større enn Russlands totale militærutgifter. Likevel dominerer en kaldkrigsretorikk og opprustning som kun Trump og USAs våpenselskaper tjener på.

Ivar Espås Vangen
Om Ivar Espås Vangen (39 artikler)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

NATO-toppmøtet blei på mange måter som forventa. Trump pisker sine allierte til å bruke mer ressurser på krigsforberedelser, og ser ut til å kunne lykkes langt på vei.

Likevel er det motstand å skue. Ifølge en ny meningsmåling 1utført av YouGov, framgår det at 42 % av tyskerne ønsker de 35 000 gjenværende amerikanske soldatene ut av landet. 37 % ønsker amerikansk tilstedeværelse i «en eller annen grad», mens resten er usikre. Det er velgerne til venstrepartiet Die Linke og det høyreradikale partiet Alternative für Deutschland, som er mest ivrige etter å få soldatene ut.

Dette er oppsiktsvekkende tall. Helt siden 1945 har utenlandske tropper i en eller annen form befunnet seg i Tyskland. Gjennom den kalde krigen var grensa mellom Vest- og Øst-Tyskland blant verdens mest militariserte i verden. Etter Berlinmurens fall i 1989 trakk Sovjetunionen seg ut av den østlige delen, som etter hvert ble gjenforent med Vest-Tyskland. Amerikanerne på sin side har aldri trukket seg helt ut, og har fram til i dag hatt flere titusen soldater stående på tysk jord. På tross av større protester har også Tyskland de siste årene vært viktig for USAs dronekrigføring i Midtøsten.2

Trump og Tyskland
Tidspunktet dette kom på er svært interessant. Det er ingen hemmelighet at USAs president, Donald Trump ofte har gått svært hardt ut mot Tyskland. På det siste NATO-toppmøtet anklaget han landet for å ha blitt «Russlands fange»,3 med henvisning til Tysklands handel med russisk gass. Trump har dessuten vært svært opptatt av at Tyskland skal øke sine forsvarsbudsjetter opp fra dagens knappe 1 % av BNP, og har nylig også hintet 4 i retning av det kan være aktuelt å trekke ut soldatene USA har plassert i landet.

Tysklands lave forsvarsutgifter skyldes trolig flere faktorer. Landet har både betente erfaringer med militarisme, samt en svært solid økonomi. 1 % av Tysklands samla verdiskapning er mer enn nok til å sikre et av Europas sterkeste militærvesen. I 2017 lå Tyskland stadig som nummer 9. i verden, med et forsvarsbudsjett på helle 41,7 milliarder dollar.5 På tross av at både Merkel og Sosialdemokratene har lovet mer penger til militærvesenet, er det heldigvis lite som tyder på at 2 %-målet vil nås i nærmeste framtid.

Den andre faktoren, som trolig veier minst like tungt, er at Tyskland rett og slett er en god handelspartner med Russland, og ikke deler amerikanske nykonservatives frykt for den angivelige fare i øst. Tysk økonomi, og landet for øvrig, lever godt med å bruke ressursene på annet enn å ukritisk delta i USAs globale innringing av Russland.

Det er ikke dermed sagt at Tyskland er noen upålitelig alliert i NATO-maskineriet. Som nevnt er militærbudsjettene i absolutte tall svært høye, og landet har lagt fra seg sin tidligere prinsipielle ikke-intervensjonisme, og deltok lydig i blant annet Afghanistankrigen. Landet har også deltatt i de større krigsøvelsene i Øst-Europa nær Russlands grenser.6 Motsetningene mellom Tyskland og USA må heller sees på som en typisk uenighet mellom allierte, hvorav partene ikke nødvendigvis føler de har de eksakt samme interessene i ett og alt. Kan hende burde denne mentaliteten også ha streifet våre egne politikere mer enn det hittil har gjort.

En mulig gavepakke til våpenindustrien
Men sett likevel at Trump evner å overtale Tyskland og resten av NATO. Siden 2014 har NATOs medlemsland fastsatt en ambisjon om å bruke 2 % av hvert lands BNP på militærvesenet. Per i dag er det bare 5 av alliansens land som evner dette, nemlig USA, Tyrkia, Hellas, Storbritannia og Estland. Mange av medlemslandene, deriblant Tyskland, er ikke engang i nærheten. Nylig foreslo også Trump at man heller skulle sikte etter å bruke 4 % av BNP på militærvesenet.7 Det vil bety mer enn dobbelt så mye som det allerede overanstrengte og unødvendige målet om 2 %.

For ordens skyld kan det nevnes at Russland, landet som males opp som selve årsaken til den enorme opprustningen, rustet ned med 20 % fra 2016 til 2017.8 Kremlin har også uttalt at landet vil bli nødt til å kutte forsvarsbudsjettene fra dagens 4,3 % til 3 % av BNP i løpet av de neste fem årene. Allerede i 2016, altså da NATOs opprusting så vidt hadde begynt, var Russlands forsvarsutgifter på knapt 8 % av NATOs.9 Perspektivet blir enda mer absurd når vi tar inn over oss at Trump-administrasjonens økninger i militærbudsjettene for 2018 aleine er på 61 milliarder dollar, og dermed jevnstort med Russlands total.10 Selv NATO uten USA har tre ganger så høyt forbruk som Russland. Om man bare prøver å se litt forby krigshysteriet i tabloidmediene, vil man raskt se det perverse i rustningsfanatismen.

Hvem er det som tjener mest på dette? Det vil sjølsagt være våpenprodusentene som får kontraktene fra alle statene som vil bruke titalls milliarder skattekroner på krigsmateriell. NATO-landa har i stor grad standardisert militært utstyr, og mesteparten av dette produseres stadig i USA. Per i dag står USA for ca. 35 % av verdens samla våpeneksport, og det er ingen tvil om at Donald Trump veit hvor mye makt våpenindustrien har. I fjor signerte han våpenavtaler med Saudi-Arabia til en verdi på over 100 milliarder dollar.11 Dette, sammen med egne økninger i forsvarsbudsjettene og det faktum at han kan klare å piske NATO til å nærmest doble sitt militære forbruk, vil kunne bli en gavepakke til våpenindustrien vi ikke har sett maken til siden den kalde krigen.

For Trump er dette en vinn-vinn-situasjon. Når amerikansk våpenindustri går godt, vil også økonomien som sådan kunne gå godt – og spesielt om produksjonen går til eksport finansiert av andre lands skattebetalere, og ikke bare amerikanske. Dette vil love godt for neste presidentvalg. Dessuten er det Europa, og ikke USA, som må betale prisen – både i form av å kaste bort mer penger på krigsforberedelser, men også i form av dårligere relasjoner med et mektig naboland, som både er et viktig marked og energieksportør.

La oss merke oss hva President Dwight D. Eisenhower sa i sin avskjedstale som amerikansk president for over 50 år siden:

Yet, we must not fail to comprehend its grave implications. Our toil, resources, and livelihood are all involved. So is the very structure of our society. In the councils of government, we must guard against the acquisition of unwarranted influence, whether sought or unsought, by the military-industrial complex.

Donald Trump har spilt kortene sine godt. Om en hodeløs rustningskampanje i NATO blir utslagsgivende for å skape en ny boom i amerikansk våpenindustri, kan Trump ende med å huskes som mannen som både utmanøvrerte sine allierte, og samtidig reddet sitt eget lands økonomi. Spørsmålet er om vi europeere orker å gjennomskue det som foregår.

5 Norges Fredslag, 2018, «Militært forbruk og global våpenflyt – aktuelle trender i internasjonal våpenhandel». Kan lastes ned http://fredslaget.no/nyheter/2018/ny-rapport-om-internasjonalt-milit%C3%A6rt-forbruk-og-global-v%C3%A5penflyt-2018

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Knut Konsulent

    Godt reflektert.

    Jeg låner den.

  • Jeg mener at det viktigste er å vurdere norsk sikkerhet og norsk arbeid for fred her i vår del av verden.
    Norsk utenrikspolitikk og politikken for Svalbard og basepolitikken er nå veldig vekslende og ustabil.
    Kjøpet av flytypen F-35 er en veldig dyr måte å redusere sikkerheten og fredsmulighetene for NoregNorge.
    Jeg ser at såkalte meningsmålinger antyder at omtrent halve folket vil kaste norsk basepolitikk i søpla hvis regjeringen føler for den impulsen og tror at stemmer kan samles da.
    Kynisk norsk ekstrempopulisme og kunnskapshat er farlig.