Funnene indikerer langt på vei at reallønnsveksten i bygge- og anleggsbransjen i Norge ble redusert delvis som et resultat av økt arbeidsinnvandring etter EU-utvidelsen.
EU blir ofte beskyldt for å føre en nyliberal politikk som har uønskede sosiale konsekvenser. En av EUs fire grunnleggende friheter er fri migrasjon – retten til fri bevegelse over landegrensene innad i EU. I den britiske Brexit-debatten uttrykte «Leave»-kampanjen motvilje mot fri migrasjon innad i EU med begrunnelse i at arbeidsinnvandring fra Øst- Europa legger press på britiske lønninger. En vanlig oppfatning er at arbeidsinnvandring legger særlig press på lønningene til de med lav utdanning, og tidligere forskning fra USA bekrefter nettopp en slik sammenheng. I europeisk sammenheng finnes det heller lite forskning på sammenhengen mellom arbeidsinnvandring og lønn. I min masteroppgave har jeg forsøkt å forstå denne sammenhengen ved å undersøke hvordan fri migrasjon har påvirket reallønnsveksten i høy og lav-utdannede sektorer av arbeidsstyrken i både rike og fattige medlemsland. Det overordnede mål har vært å avdekke hvorvidt fri migrasjon bidrar til øke økonomisk ulikhet.
LES OGSÅ: Europeisk arbeidsmarkedsbyrå og EØS-avtalen
Mange lavtlønte arbeidsmigranter
Fra tidligere vet vi at det lavt utdannede segmentet av arbeidsmarkedet tar imot særlig mange arbeidsmigranter, og økt konkurranse om arbeid medfører ofte at lønnsnivået reduseres. Det høyt utdannede segmentet av arbeidsmarkedet tiltrekker seg utenlandsk arbeidskraft i langt mindre grad og opplever derfor ikke press på lønnsnivået som følge av arbeidsinnvandring. Med tanke på at arbeidsinnvandring har ulik effekt på lønnsveksten for arbeidstakere med lav og høy utdanning er det tenkelig at fri arbeidsinnvandring over tid bidrar til å øke økonomiske forskjeller. På grunnlag av funn fra tidligere forskning og trekk ved europeisk migrasjon, var det naturlig å anta at arbeidsinnvandring har samme effekt på lønnsnivå i fattigere og rikere medlemsland. Hovedhypotesen ble derfor at fri arbeidsinnvandring EU-landene imellom bidrar til å øke økonomiske forskjeller både i rike og fattigere medlemsland.
For å teste hypotesen undersøkte jeg lønnsveksten i en høy og en lavutdannet sektor av arbeidsmarkedet i fire forskjellige land i EUs indre marked over en periode på 15 til 25 år. Norge (som forplikter seg til å godta fri migrasjon gjennom EØS-avtalen) og Tyskland representerte de rikere land, Polen og Tsjekkia de fattigere landene. Ideen var at hypotesen kunne verifiseres eller forkastes etter hvorvidt reallønnsveksten sank i den lavutdannede sektoren av arbeidsmarkedet etter innlemmelsen av ti østeuropeiske land i unionen i 2004, fordi arbeidsmigrasjon innad i EU økte markant som følge av utvidelsen. Jeg inkluderte en høyutdannet sektor med den hensikt å undersøke hvorvidt arbeidsinnvandring i tillegg til å ha en negativ effekt på lavt utdannedes lønnsvekst også har en positiv effekt på høyt utdannedes lønnsvekst.
LES OGSÅ: En folkebevegelse mot Europas Forente Stater
Norsk byggebransje påvirket
Det sterkeste funnet i studien er helt klart hvordan reallønnsveksten i den norske bygge- og anleggsbransjen har blitt påvirket av økt arbeidsinnvandring fra Europa. Reallønnsveksten i sektoren ble vesentlig svekket i årene etter EU-utvidelsen i 2004 sammenlignet med den foregående perioden (1997-2004). Nedgangen i reallønnsveksten skyldes hovedsakelig finanskrisen som rammet bygge- og anleggsnæringen spesielt hardt i kjølvannet av 2008. Likevel ser det ut til at økningen i arbeidsinnvandring til sektoren bidro til å forsterke den negative effekten av finanskrisen. Tall fra SSB støtter denne tolkningen; i perioden 2008-2015 økte antallet ansatte i næringen med østeuropeisk bakgrunn fra 3,2 til 12.9 prosent. I den samme perioden opplevde næringen større arbeidsledighet enn det nasjonale gjennomsnittet. Arbeidsgivere i næringen ser ut til å ha foretrukket billigere arbeidskraft fra Øst-Europa i en økonomisk tøff periode, noe som har bidratt til en nedgang i lønnsnivået. Med bakgrunn i disse opplysningene kan man konkludere med at økningen i antallet østeuropeiske arbeidere i næringen bidro til å senke reallønnsveksten i bygge- og anleggsbransjen. Det finnes ikke belegg for å fastslå at økningen i reallønnsveksten i finanssektoren etter 2004 kan tilskrives økningen i arbeidsinnvandring til Norge.
Funnene i Norge gjenspeiles ikke i Tyskland, hvor reallønnsveksten økte i den tyske bygge- og anleggsbransjen og sank i finanssektoren etter 2004 sammenlignet med perioden før EU-utvidelsen. I den forbindelse er det viktig å påpeke at metoden er forbundet med noe usikkerhet fordi den ikke kan kontrollere for alle faktorer som kan tenkes å påvirkes lønnsvekst. Videre bør det nevnes at selv om bygge- og anleggsbransjen og finansnæringen er representative case, gir de ikke perfekt informasjon om hvordan de lavt og høyt utdannede segmentene av arbeidsmarkedet reagerer på økt arbeidsinnvandring. Det må også påberegnes at resultatene mest sannsynlig påvirkes av forhold som er spesifikke for hvert enkelt medlemsland og derfor ikke fanges opp i analysen. Med disse betraktningene i mente kan man tenke at mangelen på funn i samsvar med hypotesen i Tyskland ikke undergraver resultatene avdekket i Norge. Avsløringen av at økt arbeidsinnvandring førte til en nedgang i reallønnsveksten i den norske bygge- og anleggsbransjen kan derfor sees på som en indikasjon på at fri arbeidsinnvandring kan bidra til å øke økonomisk ulikhet i rikere medlemsland.
Uklart i øst
Funnene gjort i forbindelse med de fattigere medlemslandene er preget av noe mer usikkerhet enn resultatene i Norge. Analyse av reallønnsvekst i sammenheng med migrasjonsdata fører med seg en mistanke om at nedgangen i reallønnsveksten i den tsjekkiske bygge- og anleggsbransjen mellom 2010 og 2015 er et forsinket resultat av finanskrisens inntog og en massiv økning i innvandring i perioden 2006 til 2009. I dette tilfelle er det imidlertid vanskeligere å fastslå økt arbeidsinnvandring som en utslagsgivende faktor fordi statistikk på innvandreres ansettelsesforhold i Tsjekkia ikke er å oppdrive. Dette gjør det vanskeligere å isolere effekten av arbeidsinnvandring på reallønnsvekst og med sikkerhet hevde at arbeidsinnvandring bidrar til å øke økonomiske forskjeller i fattigere medlemsland. Lignende effekter ble ikke funnet i Polen, her vil jeg igjen påpeke at begrensninger knyttet til metoden og bruken av bygge- og anleggsbransjen og finanssektoren som representative case for det lavt og høyt utdannede segmentet av arbeidsmarkedet kan komme til å tilsløre reelle effekter.
Funnene fra Norge indikerer langt på vei at reallønnsveksten i bygge- og anleggsbransjen ble redusert delvis som et resultat av økt arbeidsinnvandring etter EU-utvidelsen. Ut i fra dette funnet bør man neppe trekke bastante konklusjoner. Dog kan det se ut til at resultatene indikerer at fri arbeidsmigrasjon kan bidra til økt økonomisk ulikhet i rikere medlemsland gjennom en reduksjon i reallønnsveksten i det lavt utdannede segmentet av arbeidsstyrken. Resultatene knyttet til de fattigere medlemslandene er forbundet med noe mer usikkerhet og det er derfor ikke riktig å treffe konkrete slutninger. For å bedre forstå virkningen av fri migrasjon på lønnsnivå og videre konsekvenser for økonomisk ulikhet håper jeg å se mer forskning på dette temaet.
Er dette jeg alltid har trodd.
For kapitalistene er høy innvandring god butikk! For arbeiderne blir det dårligere forhandlingsmakt og svakere lønn. Den høye immigrasjonen fra Midt-Østen og Afrika vil bidra til ytterligere press på velferdsstat og lønninger.
Radikal Portal burde ha flere artikler som ser på denne type utfordringer.
«Funnene i Norge gjenspeiles ikke i Tyskland, hvor reallønnsveksten økte i den tyske bygge- og anleggsbransjen og sank i finanssektoren etter 2004» Tallene fra EUs desidert største økonomi tyder jo på det motsatte.
Såvidt meg bekjent er det ingenting som tyder på at den typen innvandring du tar opp her bidrar til et negativt press på norske lønninger. Selv om det ikke påpekes i artikkelen handler en stor del av arbeidsinnvandringa i Schengen-området om midlertidige stillinger. De som flytter på seg for å jobbe blir er dermed ikke bare midlertidige i jobben, men også på stedet de skal jobbe og bo. Det som er aller viktigst for å unngå forskjeller og en relativt lavere lønnsnivå for vanlige arbeidsfolk er at fagbevegelsen er sterk. Undersøkelser Fafo har gjort viser at organisasjonsgraden i Norge ikke avhenger av fødeland eller statsborgerskap. Den avhenger derimot kraftig av midlertidighet og hvorvidt man er fastboende på stedet man jobber.
Det er mange land i verden hvor fagforeninger ikke fungerer optimalt, eller til og med hvor de er ulovlige. Holdninger til det å organisere seg er naturligvis noe folk tar med seg, men dette læres bort veldig fort.
Forrige landsmøte for Venstre (om jeg minnes riktig) så foreslo Unge Venstre at flytkninger (tror jeg det var) skulle betales mindre enn andre folk en periode etter at de var innvilget asyl. Det er definitivt et tiltak som vil føre til et negativt press på norske lønninger, men da er det innfrt av politikere som bruker en svak gruppe for å gjøre en tjeneste til sine sponsorer i næringslivet, ikke innvandringen i seg selv som har ført til slike forhold.
Mitt poeng er bare at økt tilbud gir lavere forhandlingsmakt og press på lønninger. Når de som kommer til landet kun får arbeid i yrker der det ikke er spesielle krav til kvalifikasjoner (pga de ikke kan norsk og engelsk, og ikke forstår norsk kultur) ender de med å konkurrere med andre i lavtlønnsyrker.
Det er vel noe sånt som to tredjedeler av den norske befolkninga som er uten høyere utdanning så forskjellen vil være forsvinnende liten. Språk- og kulturforståelse vil i de fleste tilfeller komme etter hvert.
Tilbud- etterspørselanalysen holder til en viss grad mål, men når det kommer til den type midlertidig arbeidsinnvandring vi har fått gjennom Schengen ser vi det at tilbudet av arbeidskraft har økt kraftig samtidig som den generelle etterspørselen ikke har økt like mye. Det er en stor del av forklaringa til misforholdet. Når folk blir fastboende utgjør de en del av det markedet de flytter inn i.
Som andre markeder kan også arbeidsmarkedet reguleres, noe det også gjøres i Norge med ganske stor suksess vil jeg si. Den viktigste faktoren i dette er imidlertid fagbevegelsen. Sittende regjering gjør sitt yperste for å undegrave fagbegelsen, øke midlertidighet og i tillegg svekke de statlige organene for kontroll av arbeidsmarkeder, noe som gjør at arbeidslivskriminaliteten får fortsette. Innvandringa er for dem en avledning og en syndebukk.
Stort sett enig med Joakim at mer kaos gjør det vanskeligere å organisere, og mindre organisering kan ha innflytelse på løsninger så lenge det er overtilbud på arbeidskraft. Men jeg tror det blir feil å prøve å komme med enkle løsninger som at Schengen-migrasjonen er et problem. Løsningen på arbeidskraftoverskudet er egentlig bare at man må senke arbeidstiden globalt sett. Det finnes ingen særnorsk løsning p det. Det eneste man oppnår er at venstresiden i Norge blir mer og mer isolert og bare ender med å bestå av et lite antall (blenda-hvite) vennegjenger uten noen særlig forbindelse til de som egentlig er arbeiderklasse i landet.
Løsningen må derfor være mer internasjonal organisering. Det faktum at man i Norge åpenbart i lang tid ikke hadde fått med seg at man bare med to landes avstand (Tyskland) har hatt innskrenkninger for vikarbyråer som er kompatible med EU-regelverket i flere årtier viser jo at det er en lang vei å gå. Tyskland bruker det latinske skrifttegn og et germansk språk og det er ikke mer enn en båttur unna Norge. Hvis man ikke engang klarer følge med i Tyskland – hvordan skal det så gå med resten av verden?
Et EU, uten faste felles parametre for måling av effekter. Det gjør ikke jobben til politikere med stor fantasi noe vanskelig akkurat.