Mangelen på en seriøs opposisjon i Nicaragua

Kvinne holder det nicaraguanske flagget i gateprotest mot regjeringen. Foto: Voice of America

Nicaragua skriker etter dialog og løsningsorienterte aktører etter at protester og myndighetenes reaksjoner har bragt med seg et tresifret antall døde og et land i kaos. Dessverre viser størstedelen av opposisjonen seg ute av stand til legge fram forslag til god sosial politikk eller en demokratisk løsning på landets krise.

Johannes Wilm
Om Johannes Wilm (15 artikler)
Johannes Wilm er doktor i antropologi. Han har gjort reportasjer fra ulike latinamerikanske land om progressive bevegelser og jobber i tillegg med IT.

Nicaragua har på kort tid blitt forvandlet fra å være et land med relativt sett lav kriminalitet, høy vekst, effektive programmer mot ekstrem fattigdom og et politi som var kjent for å være bedre enn nabostatenes til å forhindre konflikter til å være et land nesten helt i oppløsning med meldinger om flere døde nesten hver dag. Etter ukesvis med protestaksjoner mot regjeringen ligger antallet døde på omkring 100 personer i alt på begge sider av konflikten, demonstranter okkuperer de offentlige universiteter og statens institusjoner og rådhus blir brent ned av demonstranter, og det har blitt satt opp veisperringer på alle de store veiene.

Det foregår en propagandakrig om antallet døde. Det er slettes ikke bare opposisjonelle i Nicaragua som prøver å fremstille det som om situasjonen er mer i deres favør enn den egentlig er. Problemet med opposisjonens løgner er at de i mange tilfeller har blitt overtatt 1:1 av vestlige aktivister og journalister uten å bli stilt spørsmål ved.

Å hevde at deler av opposisjonen i Nicaragua lyver en ganske alvorlig anklage i seg selv. Det er ikke slik jeg selv ville formulert det i utgangspunktet også fordi det ikke virker som ord som kan brukes for å løse en krise der frontene har blitt stadig hardere. Påstanden om løgn kommer fra Luis Almagro, generalsekretæren for Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS) etter at OAS har begynt å undersøke hva som faktisk skjer i landet.

Almagro og OAS er ikke noen tradisjonell venn av den nicaraguanske regjeringen eller dets allierte. Bare for et år siden anklaget den nicaraguanske regjeringen ham for å blande seg inn i venezuelansk politikk. Almagro hevder også at Cuba og Venezuela er diktaturer. Men i tilfellet Nicaragua har han vært ganske klart på at Nicaragua ikke er noe diktatur og han sa ganske direkte at noen av representantene for opposisjonen har forsøkt å få ham til å støtte tiltak for å overlevere makten i Nicaragua til dem utenom det demokratiske systemet.

Ingen bestrider at det reelt har dødd mange mennesker i Nicaragua, og at alt for mange har dødd. På et eller annet nivå har noe ikke funket som det burde og de ansvarlige må finnes og det må forhindres at noe liknende skjer igjen i fremtiden. Sandinisistregjeringen ledet av president Daniel Ortega har blant annet gått med på å invitere internasjonale eksperter, organisert av OAS til å komme til landet og undersøke hva som faktisk har funnet sted. I tillegg har regjeringen startet en serie med møter under tittelen “nasjonal dialog” for å diskutere landet fremtid med ulike opposisjonelle grupper som arbeidsgiverorganisasjonen COSEP og den opposisjonelle studentorganisasjonen M19.

Nettopp fordi det som har skjedd og den usikkerheten som landet lever nå er så alvorlig, skulle man håpe på at alle krefter bare konsentrerer seg om å løse situasjonen. Men slik er det dessverre ikke. Flere av deltakerne i den nasjonale dialogen ser på møtene ikke som en mulighet for å bli enige om fremtiden, men istedet som en mulighet for å kvitte seg med president Ortega før hans mandatsperiode utløper i 2021.

Almagro har sagt åpent sagt at han støtter nyvalg, men opposisjonen mener likevel at han samarbeider med Ortega, og OAS-presidenten anklager deler av opposisjonen for å søke makten med udemokratiske metoder. I tillegg har opposisjonen har blant annet foreslått å forandre konstitusjonen på en måte som skal gjøre det umulig for Ortega å stille opp i tilfelle av nyvalg. Ortega ble valgt i 2016 med 72% for tredje gang på rad i valg der valgobservatører for OAS var tilstede. Lokalvalget november 2017 vant FSLN med 73% som OAS igjen observerte. OAS publiserte en rapport etter valget som konkluderte med en rapport som viste «viktige fremskritt» og «svakheter som er typiske for alle valgprosesser» som «ikke [har] påvirket folkets vilje vesentlig».

Demokratiet i Nicaragua er nok ikke verdens mest utviklede, men en god del av ansvaret for det har opposisjonen som ofte og gjerne sier at de er mot Ortega, men som ikke kommer med politiske visjoner for landet. Det er mulig at FSLN i løpet av et halvt år har gått fra 73% av stemmene til under halvparten på grunn av urolighetene, men det virker søkt å være skråsikker på forhånd om det.

Det er ofte vanskelig å få vite hva som faktisk er sant av det man hører i Nicaragua med mindre man sjekker hver eneste detalj selv. Nicaragua har opp igjennom historien opplevd en del utenlandske intervensjoner, også før 1980-tallet. Åpenbart er det slik at en del av opposisjonen tenker at veien for dem å få makten handler om at man får folk i utlandet til å tro bestemte ting om hva som skjer i Nicaragua. Så de kommuniserer i all hovedsak mot utlandet til folk som har enda mindre peiling på hva som egentlig skjer i landet, med håp om at utenlandske tropper eller utenlandsk innblanding i Nicaragua på en eller annen måte vil skyve dem selv inn i regjeringskontorene.

Tre jenter fra studentopposisjonensbevegelsen M19 dro fornylig på reise gjennom Europa, deriblant Danmark og Sverige. I Lund presenterte de bl.a. dødstall der de døde på regjeringssiden ble nevnt sammen med alle andre som “døde under protestene”. Senere forklarte en av de tre først at der var etisk forskjell på de døde på de to ulike sider i og med at det er moralsk forskjell avhengig av hva man kjemper for. Senere fortalte de at Ortega også er ansvarlig for de som dør blant regjeringstilhengerne.

Presentasjonen i Lund fant sted i lokalene til Svenska Kvinnors Vänsterförbund og i Stockholm var det Latinamerikagruppene Sverige som sto for arrangementet. Som besøkende hos venstresiden var noen av de første anklagene som ble nevnt mot Ortega at regjeringen var “kapitalistisk og fascistisk” og det ble nevnt at “arbeiderklassen i Nicaragua har ikke noen stemme”. I Nicaragua selv har ikke venstrebevegelser markert seg spesielt i protestene eller venstrekritikk av den nicaraguanske regjeringen vært å spore. At Ortega har samarbeidet med høyresiden nevnes konstant som kritikk, men at de som eventuelt kunne være venstreopposisjon i Nicaragua i realiteten samarbeider med andre deler av høyresiden og kirken nevnes nesten aldri.

Alle som har vært studentdemonstranter har nok på et eller annet tidspunkt gitt presentasjoner som ikke riktig var gjennomtenkte eller relativt naive. Det er delvis en læreprosess å forstå dynamikken og hvordan man presenterer for å informere mer enn propagandere. Men hvorfor sender man da slike representanter til Europa? Og hvorfor kopierer erfarne europeiske aktivister slike forklaringer?

For å forstå den europeiske venstresidens fascinasjon med Nicaragua og forholdet den nicaraguanske opposisjonen har med europeiske medier og venstreintellektuelle, må man gå nok gå tilbake til revolusjonsårene.

Den sandinistiske revolusjonen på 1980-tallet
Sandinistene var en broket blanding av ulike venstre- og sentrumskrefter som klarte å fjerne diktatoren Anastasio Somoza ved hjelp av en væpnet revolusjon i 1979. Revolusjonen i Nicaragua blir ofte sett på som den siste progressive væpnede revolusjonen. Sandinistene og deres Frente Sandinista de Liberación Nacional (FSLN) styrte reelt sett frem til 1990 og klarte å gjennomføre en del oppsiktsvekkende sosiale programmer i begynnelsen av tiåret som for eksempel å lære folk på landsbygda å lese og skrive. Denne kombinasjonen av omstendigheter gjorde nok at sandinistene fikk en fanskare blant vesteuropeiske kommunister og revolusjonære sosialister.

Det mange nok overså var at landet samarbeidet med alt fra østeuropeiske sosialistregimer til vesteuropeiske sosialdemokratier, men den politikken partiet gjennomførte var i realiteten ikke mer radikal enn politikken til sistnevnte. Landet eksproprierte i mange år ikke de store eiendommene ut over det som diktatorfamilien hadde eid. Vel forsøkte man å styre utenrikshandelen mer sentralt, men også det har jo vært del av sosialdemokratisk politikk en gang i tiden.

Landet hadde ikke noen super-demokratisk og transparent politikkstil på det tidspunktet. Gjennom hele tiåret var det ni “comandantes” som hadde blitt innsatt på slutten av 1970-tallet og styrte FSLN-partiet. I årene 1979-1985 styrte man landet gjennom en komite der også den anti-somocistiske høyresiden hadde sine deltakere. Disse var imidlertid i mindretall derfor kan det sies at det var sandinistene som styrte i realiteten.

De sosiale reformene begrenset seg betydelig etter at det utbrøt krig mot “contras”. Disse militsgruppene ble finansiert fra utlandet, men de bestod i all hovedsak av nicaraguanere som av ulike årsaker var mot regjeringen. En av de viktigste kritikkpunktene mot sandinistene dengang var at de ikke virkelig var kristne, eller i hvert fall ikke gikk i kirke.

Den andre sjansen
Etter 17 år i opposisjon ga velgerne FSLN i 2007 enda en sjanse til å regjere landet. Man skulle ikke begå de samme feilene som på 1980-tallet og prøvde å inkludere store deler av resten av befolkningen. Ortega og hans kone Murillo fikk kirken involvert, man samarbeidet med næringslivet gjennom et forum for arbeidsgivere, man satt fokus på kooperativer som man ga bedre betingelser og man prøvde å samarbeide med ulike andre politiske grupper fra sak til sak. Bla annet samarbeidet man med daværende president, den liberale Arnoldo Alemán, i 1998 vedrørende noen konstitusjonelle reformer, og i perioden 2001-2005 gikk FSLN til valg en rekke ganger i allianse med den sandinistiske utbrytergruppen MRS.

Ved valget i 2006 valgte MRS å gå ut av alliansen, og FSLN vant presidentvalget med 38 prosent, men hadde kun et mindretall av parlamentsmedlemmene. Kort tid senere begynte spesielt MRS med en lang kampanje mot FSLN-styret, som ble beskyldt for diktatur og det som verre er nærmest fra dag én. På en eller annen måte virker det som om de hadde glemt at de nettopp hadde vært i allianse med FSLN i fire år, og i stedet spredde de i internasjonale nyheter at landet blir styrt av en pakt mellom Daniel Ortega og Arnoldo Alemán helt siden 1998. Å sjekke hvem som var i allianse sammen med hvem et par år tidligere eller hvem som faktisk stemte sammen ved avstemningene i den nicaraguanske nasjonalforsamlingen var selvsagt altfor komplisert for internasjonale journalister, så pressemeldingene fra MRS ble gjengitt ukritisk i diverse internasjonale medier.

Det er helt sant at FSLN hadde vært med til å stemme for et totalforbud mot abort, og det er vi nok mange på den europeiske venstrefløyen som ikke liker og som man til MRS sitt forsvar må si at de stemte mot forbudet. Men det som også er sant er at FSLN på det tidspunktet ikke hadde stemmene for å forhindre forbudet fra å bli vedtatt, og at det faktisk eksisterer stor folkelig oppslutning blant befolkningen som har blitt stadig mer religiøs siden 1990. Et annet aspekt er at abort før bare var lovlig i de tilfeller der morens liv sto på spill. Etter at det ble forbudt med abort vedtok man en regelendring for sykehus som gjorde at det skulle redde pasientens liv, selv om dette ville bryte loven.

Ortega-regjeringen foreslo endringer i deltakelsen av styringen av landet. Frem til 2011 hadde FSLN som sagt kun et mindretall i landets parlament. Et første forsøk var å innføre såkalte “Råd for Folkemakt” (Consejos de Poder Ciudadano, CPC) der folk lokalt skulle kunne organisere seg og det hele skulle ha en struktur som gikk helt opp til det nasjonale nivå. Den offisielle målsettingen var å få aspekter av “direkte demokrati” med inn i landets styring. Forslaget ble møtt med fundamental motstand fra opposisjonens parlamentsmedlemmer som hevdet at nå skulle FSLN gå tilbake til 1980-tallet. Til slutt ble det ikke noe av å gjøre den slags komiteer del av statens strukturer. De ble i stedet organisert under presidentenposten og det ble gjort tydelig at ikke de skulle ha noe innvirkning. Sikkert fantes det også lokalt sandinister som ikke var veldig interessert i å ha opposisjonelle med i deres lokale råd, men kombinasjonen av boikott fra partilederne og det at rådene ikke riktig fikk noe å skulle ha sagt var nok det som hovedsakelig har vært ansvarlig for at konseptet ikke funket.

I 2008 blokkerte opposisjonen, inkludert det partiet som FSLN angivelig skulle ha en pakt med, i en periode alle avstemningene og landet ble regjert ved hjelp av presidentdekreter. Til slutt ble Arnoldo Alemán, som på daværende tidspunkt var satt under husarrest på grunn av korrupsjonsanklager, satt fri, og hans parti opphevet blokaden i nasjonalforsamlingen.

Privatisering av sandinismen
Mye kan kritiseres under den sandinistiske regjeringen. Blant annet har statens institusjoner i stor grad blitt erstattet med sandinistiske strukturer med uklare kontrollforhold. Et komplisert setup med oljen som har kommet fra Venezuela gjennom en kontrakt med FSLN-partiet (i stedet for den nicaraguanske staten) har betydd at sandinistene har hatt tilgang til penger til å investere i infrastruktur. Forklaringen på denne spesielle pengestrømmen fra FSLNs side har vært at total-boikotten blant opposisjonspartiene kombinert med restriksjoner fra internasjonale organisasjoner om hvor mye landet får legge i infrastruktur gjør at dette har vært eneste måte å gjøre det på for partiet. Kritikerne sier med rette at opplegget og mangel på transparens åpner for alle mulige former for korrupsjon. Men en alternativ løsning virker det ikke som om noen har funnet heller.

Fundamental kritikk fra begge sider – samtidig
Kritikken spesielt fra de tidligere partikamerater i MRS har kommet konstant. Interessant nok er det en blanding av at både FSLN ikke lenger er det de var på 1980-tallet og samtidig at de fortsatt handler som om de levde på 1980-tallet og oppfører seg som om CIA ligger bak enhver stein. 1980-tallet som skulle ha vært en periode med noen sosiale reformer og som endte med å bli et tiår der utviklingen stort sett gikk tapt i borgerkrig, sult og elendighet ender med å bli beskrevet som en rosenrøde termer og alt regjeringen får til nå i form av fattigdomsbekjempelse og utdannelsen fremstilles som tragisk, falsk og problematisk.

Hvis man derimot ser på utfall — rundt 10 år med sandinistregjering på 1980-tallet og omtrent samme antall år nå — så er det vanskelig å konkludere med noe annet enn at situasjonen for folk flest, spesielt de fattigste delen av befolkningen er mye bedre nå enn dengang. Motargumentet er da at det ikke finnes krig nå (inntil videre) og det er jo sant, men en del av forklaringen på at det ikke er krig er nettopp at man har søkt å samarbeide med representanter for store deler av befolkningen, deriblant kirkene og arbeidsgiverforeningen.

Kompromissløsningen som funket… eller kanskje ikke likevel
Forsøket med samarbeid og kompromisser så ut til å lykkes på tross av en nesten fundamental opposisjon i parlamentet. Ved valgene i 2011 og 2016 vant Ortega og sandinistene med komfortable flertall. Samarbeidet med de store aktørene i samfunnet så ut til å fungere og elleve år med fred og sosiale fremskritt så ut til å bli varig, selv om krisen i Venezuela betød at landet ikke lengre kunne regne med hjelp derfra.

Men så skjedde det likevel – pensjonskassen INSS var ved å løpe tørr for penger og noe måtte gjøres. Arbeidsgiverforeningen bestemte seg da for at de ikke ville forhandle bare om det med mindre man også samtidig så på en mer allmenn skattereform. Til slutt bestemte regjeringen at de ville gjennomføre reformen på egenhånd. Reformen ville bety at pensjonister skulle få 5% mindre utbetalinger og at disse i stedet skulle gå til helsesystemet, arbeidstakere skulle betale 7% istedetfor 6,25% til pensjonskassen og arbeidsgivere 22,5% istedetfor 19%. Kanskje viktigst av alt var at et tak for innbetalinger ble fjernet, mens utbetalingene ble begrenset til USD 1500 per måned.

Som venstreside kunne man kanskje tenkt seg å protestere mot lavere utbetalinger eller høyere innbetalinger for arbeidstakere. Carlos Fonseca Terán, sannsynligvis den ledende FSLN-sandinist som har vært mest ute og kommentert på Facebook siden urolighetene startet, spurte i sitt siste innlegg: “Det kunne være interessant å høre fra de opposisjonelle som i begynnelsen sa at de ville ‘forsvare folket’ hvis vi kom med et forslag om å la bare store selskaper betaler hele ekstrakostnaden av pensjonsreformen.”

Om Fonseca Terán ville ha et flertall blant sandinistene for et slikt forslag vites ikke, men om det ville finnes opposisjonsgrupper som ville gå med på det er enda mer uklart. Interessant nok har de protester som virkelig har fått oppmerksomhet er protestene fra arbeidsgiverorganisasjonens side.

Også kirken, som Ortega-regjeringen har brukt mye tid på å akseptere sandinistene med regjeringsmakt, har i stadig større grad støttet protestene og Ortegas avgang.

Uansett hvem som til slutt viser seg å stå bak de mange mord som landet har opplevd nå, så er det i hvert fall synlig at regjeringen Ortega har gjort tre feilberegninger:

  • Politiets berømte ikke-voldsstrategier har åpenbart ikke fungert.
  • Det samarbeidet med ulike business-grupper, kirke, osv. var åpenbart ikke noen garanti for at ikke disse likevel skulle prøve å kvitte seg med regjeringen når de fikk anledning til å gjøre det.
  • Det skjer mange overfall og mord og drap på gatene i Nicaragua nå. Opposisjonen beskriver dem som affiliert med regjeringen og vice versa. Men bare det faktum at det finnes ganske mange i Nicaragua som er villige å være kriminelle mot betaling viser jo at også elleve år med sandinismo ikke har klart å fjerne prekariatet.
Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.