I Frankrike var 11. mars, syvårsdagen for ulykken med nedsmelting av atomreaktorene i Fukushima, starten på en 50 dagers aksjonsuke mot atomkraft. Den går fram til 26. april, dagen for Tsjernobyluykken. Naoto Kan, som var statsminister i Japan da Fukushimaulykken inntraff, gikk av, og har siden blitt en aktiv atomkraftmotstander. Han er i Frankrike denne uken, og skal dele erfaringene med de enorme problemene man står overfor i Fukushima både med den franske nasjonalforsamlingen, anti-atomkraftbevegelsen og Europaparlamentet.
Ulykken ble i 2011 klassifisert på nivå 7, det høyeste på den internasjonale skalaen. Det vil si at den har utstrakte konsekvenser for helse og miljø. Da ble den rangert etter Tsjernobyl, men den pågår fortsatt. Noen vil også si at den er eller kan bli enda mer alvorlig.
Atomkraft og atomavfall
Verdens rundt 400 atomkraftreaktorer produserer radioaktiv stråling som er farlig for helse og miljø, ikke bare ved ulykker, men ved løpende drift. Det finnes i dag ikke sikre løsninger for lagring av det farligste radioaktive avfallet, som brukt brensel. Det beste stoffet for å lage atomvåpen, plutonium, produseres løpende i de sivile reaktorene. Uten avvikling av sivil atomkraft blir vi ikke kvitt atomvåpnene.
Sivil atomkraft og atomvåpen
FN-traktaten om forbud mot atomvåpen fra i fjor er viktig, men bidrar dessverre til å legitimere den sivile atomkraften. Avtalen framhever de tilsluttede statenes rett til å utvikle forskning, produksjon og fredelig bruk av atomenergi. Men den tar ikke inn over seg at den samme ekspertisen og forskningen blir brukt for å utvikle atomvåpen. Eller at det i sivile reaktorer løpende produseres plutonium, et fissilt materiale, godt egnet for å produsere atomvåpen. Høyanriket uran kan også benyttes til å produsere atomvåpen.
Anrikingsprosessen er i prinsippet den samme som ved sivil energiproduksjon. I realiteten er det tette bånd mellom de to produksjonssystemene. Ikkespredningsavtalen fra 1970 lider av mye av de samme svakhetene. Den inneholder riktig nok kontrolltiltak for å hindre ulovlige atomvåpen- og teknologi. Men de utøves av International Atomic Energy Agency (IAEA), som samtidig er promotør for atomkraft. Mange mener avtalen nærmest har en troverdighetskrise.
Sivil atomkraft er også i seg selv et dyrt høyrisikoprosjekt. Uran som utvinnes fra gruver, med tilhørende radioaktivt avfall, er sentralt i produksjonen. Utslipp av miljø- og helseskadelig radioaktivt avfall oppstår både ved ulykker og daglig drift. Atomkraftanleggene har begrenset levetid, vanligvis beregnet til 30-40 år, og det er store problemer og kostnader knyttet til nedbygging av anlegg og infrastruktur, opprydding og lagring av avfallet.
Sikre løsninger for lagring finnes ennå ikke
Ingen land har i dag noen sikker løsning for det høyaktive og langlivede radioaktive avfallet. Dette farlige avfallet ligger i alle atomland i mellomlagre. Det befinner seg i nærheten av reaktorene til avkjøling, eller ofte uforsvarleg og tilfeldig i dårlig sikrede bygninger og i gamle gruver. Eller det er på reise mellom de ulike atomanleggene.
Det er enighet om at dypgeologiske løsninger trengs, som skal være sikret i minst 100.000 år, innkapslet i geologisk stabile områder 500-1000 meter under bakken. Det eneste anlegget i verden, som av mange har vært regnet som sikkert, er under bygging i Olkilouto, nord for Åbo. Men er det sikkert nok? Og hvordan skal man merke anlegg slik at det blir forståelig for framtidige generasjoner?
I Sverige har kjernekraftindustrien (Svensk Kärnbränslehandtering AB (SKB)) søkt om å etablere tilsvarende anlegg i Forsmark (med et innkapslingsanlegg ved Oskarshamn). Det er både folkelig og ekspertmotstand mot planene, og meningene er delte om sikkerheten. Den såkalte «Mark- och Miljödomstolen», som er en av instansene i saksbehandlingen, har i sin uttalelse nylig etterlyst dokumentasjon for at kapslene er holdbare på lang sikt. SKB skal levere inn supplerende materiale i løpet av året. Regjeringen bestemmer til slutt, men det er usikkert hva som skjer når — blant annet fordi det er Riksdagsvalg i Sverige i år. Miljøministeren har uttalt i media at det kommer til å ta flere år før det blir tatt noen beslutning. Byggestart kan ligge mange år fram i tid, og åpning for mottak enda lenger.
Arven fra Manhattanprosjektet i USA
I USA var det minst 17 sentrale anlegg med forskning, utvikling, produksjon og lagring av atomvåpen under den kalde krigen. Landet ble fra 1950-tallet en stor atombombefabrikk med urangruvedrift, anrikingsanlegg, brenselsfabrikker, atomkraftverk, anlegg for våpenproduksjonen og for gjenvinning av avfall. Noen nye anlegg ble bygget da, andre stammet fra Manhattan-prosjektet under annen verdenskrig. Prosjektet omfattet hundrevis av små og store anlegg i USA, Canada og Storbritannia, anlagt under stort tidspress og uten hensyn til helse, miljø og sikkerhet.
Etter den kalde krigen har det foregått nedbygging, opprydding og forsøk på sikring av det historiske avfallet, men problemene med det er store. Spesielt kan nevnes det nedlagte anlegget Hanford i staten Washington, som produserte plutonium til de fleste amerikanske atombombene. Hanford sies å være det mest forurensede stedet i den vestlige verden. Opprydding har foregått i mange år, men det er fortsatt lekkasjer og ulykker der. Arbeidet som gjenstår bare for dette anlegget, er beregnet å koste over 100 milliarder dollar.
Det finnes bare ett (sentralt) sluttlagringssted for mellomaktivt atomavfall (behov for lagring i tusenvis av år) og transuraner som plutonium (behov for tilnærmet evig lagring), WIPP (Waste Isolation Pilot Plant). Det er imidlertid kun for avfall etter atomvåpenproduksjon, ikke for sivile anlegg. Det var flere ulykker ved anlegget for noen år siden, som da ble stengt en periode. Løsningen ved anlegget regnes fortsatt som usikkert.
USA har dessuten 99 sivile atomkraftreaktorer (per 2017). Det finnes ingen sikker løsning for lagring av avfallet. Noe sentralt anlegg for det langlivede og høyaktive avfallet finnes ikke. Ved Yucca Mountain i Nevada ble et slikt forsøkt etablert for flere år siden, men arbeidet ble stoppet etter lokale- og ekspertprotester. Nå er arbeid i gang med å få det etablert, og det mobiliseres igjen til motstand. Imens hoper avfallet seg opp rundt om i landet.
Arven fra den kalde krigen i Russland
Under den kalde krigen brukte Sovjetunionen enorme ressurser på å ta igjen det amerikanske forspranget fra Manhattanprosjektet. Rundt 40 hemmelige «atombyer» ble etablert uten hensyn til miljø og sikkerhet. Avfall fra eksempelvis de mange atomubåtene i nord, som lenge hadde vært oppbevart i tanker, ble dumpet i Andreyevabukta, som inneholder den største mengden brukt atombrensel i verden. Arbeidet med å sikre avfallet tok fatt relativt nylig. Det transporteres nå til et gjenvinningsanlegg i Mayak, sør i Uralfjellene. Men dette regnes av mange som det mest radioaktivt forurensede området i verden. Noen sikker løsning er det ikke, heller ikke for avfall fra de 35 sivile atomkraftreaktorene i Russland.
Nedbygging og sikring av avfall
I det offentlige ordskiftet om forbud mot atomvåpen er sammenhengen mellom atomvåpenproduksjonen og sivil atomkraft sjelden framme. Det samme gjelder de store problemene med farlig radioaktivt avfall fra både sivil atomenergi og atomvåpenproduksjon. Men uten avvikling av sivil atomkraft blir vi ikke kvitt atomvåpnene. Anleggene må bygges ned, og løsninger på sikring av det miljø- og helseskadelige radioaktive avfallet må finnes.