Golden Dawn Girls er et skjellsettende innblikk i det politiske skrekkscenariet som for øyeblikket spiller seg ut i Hellas. Dokumentarfilmskaper Håvard Bustnes har vært og sett den greske gjendiktningen av den samme tragedien som utspilte seg i Tyskland på 30-tallet: fascismens inntog.
Den nynazistiske bevegelsen Gyllent Daggry hoppet fra under 0,5 prosent til 7 prosent oppslutning etter finanskrisen, og er idag det tredje største partiet i det greske parlamentet. At fascismen trives godt i krisetider er intet nytt, men det forblir en gåte hvordan folket og medieapparatet i Hellas kunne tillate denne kreftsvulsten å vokse til slike dimensjoner.
LES OGSÅ: Fascismens framvekst i Europa: — Et resultat av elitenes politikk
All PR er god PR
Gyllent Daggry er besatt av den samme konspiratoriske tankegangen som preger alle høyeekstreme bevegelser, en virkelighetsoppfatning gjennomsyret av paranoia. Du har hørt det før – media styres av en kulturradikal, venstrevridd, jødisk elite. De slår ned journalister, men det er media som er ute etter å ta dem. En gjeng av 40 partimedlemmer myrder en rapper, men dette skyldes bare en «misforståelse». Klippene som viser dem gå til fysisk angrep på motdebattanter og innvandrere er bare løgner.
Partiets evne til å peke på en sau og kalle den en ulv er noe George Orwell kalte double think. Den som sitter med definisjonsmakten, styrer sannheten. Da har man anledning til å slå en kvinne i ansiktet på direktesendt TV samtidig som man påstår at man er imot vold.
Selv om den gyldne daggryen er flinke til å gi seg selv negativ dekning, finnes det også et mer flatterende bilde av dem. I et klipp fra gresk TV sitter en av lederne og gir leksjoner om forskjellen på ham selv og en rasist, hvilket består i at han kun mener at raser ikke må blandes, mens rasister er voldelige. At flere i partiet har sonet fengsel for hatvold blir ikke nevnt i denne sendingen, og dermed finnes det kanskje dem som synes han argumenterer rimelig. En av dem er programlederen selv, som nikker, smiler og gir bekreftende «Aha» mens han belærer henne om hvor uskyldig ideologien hans er. Hun er mer opptatt av å finne ut om han er singel.
Dette er ikke Black Mirror, dette er gresk TV-journalistikk – i tilfelle du lurte på hvordan partiet fikk 17 mandater ved forrige valg, til tross for at majoriteten av partiledelsen satt i fengsel.
LES OGSÅ: Fattige må betale for ny gjeldsavtale mellom EU og Hellas
Konformitet for enhver pris
Ethvert partimedlem som tør å stille foran kameraet til den norske dokumentarfilmskaperen fastsetter umiddelbart hvor opptatt de er av å bli fremstilt som «normale mennesker». Media har «forvrengt» dem i åresvis, mens i sannhet er de jo egentlig helt ordinære folk. Offerrolle-mentaliteten, og demoniseringen av pressen, kan gi nordmenn en deja vu-opplevelse med tanke på høyrepopulistene i vår egen regjering, som vinner frem med samme retorikk.
Prioriteringen av normalitet, som også uttrykkes i frykten for det unormale, sier mye om deres avhengighet av sosiale konstruksjoner og konservative verdisett. Et av problemene med en slik normal-definisjon er jo at den kun rommer deg hvis du er en kombinasjon av ciskjønnet, heterofil, hvit, sosialkonservativ og ytre høyre-sympatisør – noe de fleste i verden ikke er.
Samtidig må det sies at denne normalen utkrystalliserer seg i en besynderlig personlighet hos datteren til partiets grunnlegger. Ourania Michalokiakou studerer psykologi, liker brettspill, hører på metal, leser Freud og Nietszche og er lidenskapelig opptatt av dyr. Det høres nesten ut som en beskrivelse av en tilfeldig Blindern-student, bare at vedkommende digger Hitler istedet for Audun Lysbakken. Hadde det ikke vært for faktumet at Ourania mener at folkemord er et politisk alternativ, ville hun nærmest fremstått som sjarmerende. «Jeg liker å spille brettspill, ikke å drepe folk og drikke blodet deres. Beklager, men det er sannheten bak myten om oss ondskapsfulle fascister!» forteller hun til kamera, med et smil. Hun bryr seg ikke om å bli kalt nazi, for da kaller hun dem bare «Stalin bitch» tilbake. Slik løser man dét problemet.
LES OGSÅ: Valg i Hellas: Demokratiet den største taperen
En gresk tragedie
Dramaet som utspiller seg i dagens Hellas ville gitt Sofokles og Evripides gåsehud. Men det er også en klassisk case-study av det tilbakevendende krisefenomenet som kalles fascisme, og burde fått mer kritisk oppmerksomhet i resten av verden – i håp om at vi kan lære av grekernes feil, slik de ser ut til å ha glemt hva som skjedde i Europa for drøyt 80 år siden. For når logoen din er en lett omarbeidet versjon av svastikaen, og plattformen din er selvproklamert «sosialnasjonalistisk» (sic), er det en smule tåpelig å påstå at man er opptatt av gresk kulturarv – og helt latterlig å bli fornærmet når noen kaller deg nynazist.
Golden Dawn Girls vises 7. og 8. mars på Human internasjonale filmfestival i Oslo. Regissør Håvard Bustnes er festivalgjest og deltar i paneldebatt om høyreekstremisme etter visningen 8. mars
2017, Norge, 92 min
Regi: Håvard Bustnes
Produsert av Christian Falch, UpNorth Film