Giskes fall er en seier for metoo og flere seire vil komme

Trond Giske itnervjues i Stortingets vandrehall. Foto: Bernt Søvinsen

Giske-saken er ikke et punktum for metoo. Snarere tvert i mot er det et kroneksempel på at metoo fungerer. Flere vil falle i 2018.

Natalie Roshauw
Om Natalie Roshauw (1 artikler)
Natalie Roshauw har studert statsvitenskap, samfunnsøkonomi og har bachelorgrad i helseledelse og helseøkonomi. Hun er opptatt av helsepolitikk og kvinnekamp.

Jeg føler en trang til å skrive litt om Giske-saken som har irritert meg i det siste. La meg begynne med å si at reaksjonene og kommentarene om saken har vært delte, så det har ikke bare vært «pro» Giske, men jeg er overrasket over kritikken av metoo-kampanjen og den kritikken Giske får.

Punkt 1: Jeg har til gode å se noen skrive eller høre si noe vondt om Giskes familie eller nærmeste. Ingen er vel i tvil om at de gjennomgår et sant helvete. Kritikken, journalisitikken eller omtalen har sånn sett ikke vært mannevond, og det skulle bare mangle.

Punkt 2: Giske har holdt på med sin adferd i årevis. Det er ikke et engangstilfelle som klønete, dritings eldre AUFer på sommerleir mot en yngre AUFer. Dette ser ut til å være modus operandi for ham.

LES OGSÅ: Giske er ferdig og godt er det — nå venster vi på høyresida

Punkt 3: Trangen en del folk har til å peke i andre retninger enn på Giske selv. «Hvorfor stanset ingen ham?» «Hvorfor sa ingen ifra tidligere?» Til det kan det sies at Raymond Johansen i 2011 lekset Giske opp etter upassende adferd mot en AUFer. I 2015 – før Giske ble valgt som nestleder – konfronterte valgkomiteen Giske med ryktene, og spurte ham rett ut om det lå noe i dem. Giske avviste det blankt. Enten løy han, eller så er han totalt blottet for selvinnsikt. Bare å velge preferanse her.

Punkt 4: Kjetil Rolness skrev i går om Giske-saken. Han startet sin kommentar slik: «Moralsk harme er den nye valutaen i medieøkonomien. Og shaming er den nye folkesporten i sosiale medier: Noen har sagt og gjort noe galt!» Rolness mener alkoholen er den store elefanten i Giske-saken. Han mener at det er alkoholkulturen i Arbeiderpartiet som har skylden for det som har skjedd, og mener det bør innføres nulltoleranse for fyll på partiarrangementer, og etterspør Gahr Støre som festbrems. Ikke det at jeg selv mener at det bør serveres alkohol i enhver anledning, eller at jeg syns det er akseptabelt med drita fulle voksenmennesker på arrangementer der det er ungdom, men nok en gang pekes det på andre faktorer, og skylden legges på noe annet enn Giske selv.

Punkt 5: Fanny Duckert. Først, lille julaften i Dagbladet, kritiserte hun medietrykket i seg selv, og etterspurte både varsomhet og kritisk journalistikk. I Aftenposten 5. januar (oppdatert 6. januar) mener hun at fokuset på Giske gjør at andre slipper unna. Min sobre kommentar til dette er at mediene har vært så varsomme som de kan være. Han er nestleder i Norges største parti – et parti som selv i sin største krise på lang, lang tid oppnår i underkant av 25% av velgerne på målinger. Og det i et land der ni partier er representert i parlamentet. Saken kan rett og slett ikke omtales i små notiser eller mer varsomt enn den gjøres nå. Som kommentar til det Duckert sier i Aftenposten: HÆ? Syns hun Giske også bør slippe unna? Og tror hun nødvendigvis at fokus på Giske-saken — et knalleksempel på at varsling (til slutt) fungerer — skulle sette en stopper for å ta andre med tilsvarende adferd? Jeg begriper ikke urimeligheten i det. Jeg virkelig begriper det ikke.

LES OGSÅ: Den klasseløse feminismens historie

Punkt 6: Hanne Kristin Rhode var på lørdag ute og mente at saken hadde gått for langt. Det er nok nå. Flokkmentalitet og heksejakt. Giske-saken var med på å undergrave hele metoo-kampanjen. Hun mener mediene heller bør gå tilbake til generell likestillingsdebatt «der kvinner ikke skal være redd for seksuell trakassering». Varsling av slik adferd begått av en konkret person som er en maktens klatremus er altså heksejakt. Ja ja. Hvor langt kan man egentlig komme i likestillingsdebatten og i likestillingen dersom man blir anklaget for å drive heksejakt, ødelegge karriere, og/eller ødelegge en persons gode navn og rykte med en gang man varsler om slikt? Skal debatten være til pynt? Skal den være til vår kollektive, gode samvittighets skyld? Eller skal den ha en praktisk slagside?

Punkt 7: Utsagn «Det er viktig å få løst denne saken så fort som mulig sånn at vi kan komme tilbake til politikken.» Dette er politikk. Hvordan kvinner (og menn) behandles er politikk.

Punkt 8: Påstanden om at dette egentlig handler om maktkamp, og at varslene som tikker inn bare er fabrikkerte innspill i en overordnet politisk konflikt. Anklagene om at Hadia Tajik er den som har opptrådd ufint i prosessen, og opphenget i at hun kalte seg jurist. Krav (fra enkelte) om at hun skal gå av — i hvert fall dersom Giske må gå av — det må tross alt være balanse mellom venstre- og høyresiden i ledelsen av Arbeiderpartiet. Til det vil jeg si: Nei. Dette er ikke en ligning som skal løses ved at Xer og Yer fjernes fra hver side av brøken for å rydde opp og skape balanse. Her er det én person som har gjort noe som diskvalifiserer fra å ha tillitsverv. Han kastes ikke fordi han er EU-motstander.

Giske-saken er ikke et punktum for metoo. Snarere tvert i mot er det et kroneksempel på at metoo fungerer, og at det hjelper å mobilisere og varsle. Flere vil falle i 2018.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.