Giske-saken er ikke et punktum for metoo. Snarere tvert i mot er det et kroneksempel på at metoo fungerer. Flere vil falle i 2018.
Jeg føler en trang til å skrive litt om Giske-saken som har irritert meg i det siste. La meg begynne med å si at reaksjonene og kommentarene om saken har vært delte, så det har ikke bare vært «pro» Giske, men jeg er overrasket over kritikken av metoo-kampanjen og den kritikken Giske får.
Punkt 1: Jeg har til gode å se noen skrive eller høre si noe vondt om Giskes familie eller nærmeste. Ingen er vel i tvil om at de gjennomgår et sant helvete. Kritikken, journalisitikken eller omtalen har sånn sett ikke vært mannevond, og det skulle bare mangle.
Punkt 2: Giske har holdt på med sin adferd i årevis. Det er ikke et engangstilfelle som klønete, dritings eldre AUFer på sommerleir mot en yngre AUFer. Dette ser ut til å være modus operandi for ham.
LES OGSÅ: Giske er ferdig og godt er det — nå venster vi på høyresida
Punkt 3: Trangen en del folk har til å peke i andre retninger enn på Giske selv. «Hvorfor stanset ingen ham?» «Hvorfor sa ingen ifra tidligere?» Til det kan det sies at Raymond Johansen i 2011 lekset Giske opp etter upassende adferd mot en AUFer. I 2015 – før Giske ble valgt som nestleder – konfronterte valgkomiteen Giske med ryktene, og spurte ham rett ut om det lå noe i dem. Giske avviste det blankt. Enten løy han, eller så er han totalt blottet for selvinnsikt. Bare å velge preferanse her.
Punkt 4: Kjetil Rolness skrev i går om Giske-saken. Han startet sin kommentar slik: «Moralsk harme er den nye valutaen i medieøkonomien. Og shaming er den nye folkesporten i sosiale medier: Noen har sagt og gjort noe galt!» Rolness mener alkoholen er den store elefanten i Giske-saken. Han mener at det er alkoholkulturen i Arbeiderpartiet som har skylden for det som har skjedd, og mener det bør innføres nulltoleranse for fyll på partiarrangementer, og etterspør Gahr Støre som festbrems. Ikke det at jeg selv mener at det bør serveres alkohol i enhver anledning, eller at jeg syns det er akseptabelt med drita fulle voksenmennesker på arrangementer der det er ungdom, men nok en gang pekes det på andre faktorer, og skylden legges på noe annet enn Giske selv.
Punkt 5: Fanny Duckert. Først, lille julaften i Dagbladet, kritiserte hun medietrykket i seg selv, og etterspurte både varsomhet og kritisk journalistikk. I Aftenposten 5. januar (oppdatert 6. januar) mener hun at fokuset på Giske gjør at andre slipper unna. Min sobre kommentar til dette er at mediene har vært så varsomme som de kan være. Han er nestleder i Norges største parti – et parti som selv i sin største krise på lang, lang tid oppnår i underkant av 25% av velgerne på målinger. Og det i et land der ni partier er representert i parlamentet. Saken kan rett og slett ikke omtales i små notiser eller mer varsomt enn den gjøres nå. Som kommentar til det Duckert sier i Aftenposten: HÆ? Syns hun Giske også bør slippe unna? Og tror hun nødvendigvis at fokus på Giske-saken — et knalleksempel på at varsling (til slutt) fungerer — skulle sette en stopper for å ta andre med tilsvarende adferd? Jeg begriper ikke urimeligheten i det. Jeg virkelig begriper det ikke.
LES OGSÅ: Den klasseløse feminismens historie
Punkt 6: Hanne Kristin Rhode var på lørdag ute og mente at saken hadde gått for langt. Det er nok nå. Flokkmentalitet og heksejakt. Giske-saken var med på å undergrave hele metoo-kampanjen. Hun mener mediene heller bør gå tilbake til generell likestillingsdebatt «der kvinner ikke skal være redd for seksuell trakassering». Varsling av slik adferd begått av en konkret person som er en maktens klatremus er altså heksejakt. Ja ja. Hvor langt kan man egentlig komme i likestillingsdebatten og i likestillingen dersom man blir anklaget for å drive heksejakt, ødelegge karriere, og/eller ødelegge en persons gode navn og rykte med en gang man varsler om slikt? Skal debatten være til pynt? Skal den være til vår kollektive, gode samvittighets skyld? Eller skal den ha en praktisk slagside?
Punkt 7: Utsagn «Det er viktig å få løst denne saken så fort som mulig sånn at vi kan komme tilbake til politikken.» Dette er politikk. Hvordan kvinner (og menn) behandles er politikk.
Punkt 8: Påstanden om at dette egentlig handler om maktkamp, og at varslene som tikker inn bare er fabrikkerte innspill i en overordnet politisk konflikt. Anklagene om at Hadia Tajik er den som har opptrådd ufint i prosessen, og opphenget i at hun kalte seg jurist. Krav (fra enkelte) om at hun skal gå av — i hvert fall dersom Giske må gå av — det må tross alt være balanse mellom venstre- og høyresiden i ledelsen av Arbeiderpartiet. Til det vil jeg si: Nei. Dette er ikke en ligning som skal løses ved at Xer og Yer fjernes fra hver side av brøken for å rydde opp og skape balanse. Her er det én person som har gjort noe som diskvalifiserer fra å ha tillitsverv. Han kastes ikke fordi han er EU-motstander.
Giske-saken er ikke et punktum for metoo. Snarere tvert i mot er det et kroneksempel på at metoo fungerer, og at det hjelper å mobilisere og varsle. Flere vil falle i 2018.
Veldig bra kommentar på alle måter!
Dette var en befriende klok kommentar. Uansett hva noen prøver å gjøre denne saken til, så handler den om #MeToo-relevante handlinger, som partiet ikke kunne leve med. Ikke om andre ting. Da er det faktisk også befriende å se Støre framstå som en god leder som insisterer på at prosedyrene skal følges, at varslerne eier sine varsler og skal respekteres, og at Tajik har hatt rett til å si det hun har sagt om saken. Utfallet er det eneste mulige. Jeg er faktisk ganske sikker på at partiet vil kunne leve godt med måten saken til slutt ble håndtert på, og at dette vil bidra til at det blir færre slike saker framover.
De systematiske lekasjene til media gir inntrykk av at noen ønsker å utnytte MeTop for alt det er verdt.
Hadia Tajik publiserer en kommentar om at det hun har sett har vært «rystende» lesing som jurist. Da forventer man brudd på norsk lov. Men med forbehold om notatet publisert på Nettavisen gir en riktig fremstilling så har det ikke vært noe som har vært i nærheten av det.
Det Giske har gjort er ikke greit. Men mye tyder på at dette dreier seg om langt mer. Det har lenge vært kjent at de to nestlederne har hatt et svært anstrengt forhold til hverandre.
Jeg vil heller si at det er en seier for lynsjmobben og sosiale medier som har gått fullstendig av skaftet. Noen av «anklagene» mot ham er at han skal ha SETT PÅ en kvinne under en konsert. Hvis slikt fra nå av skal sidestilles med VOLDTEKT er samfunnet vårt på ville veier. Dessuten høres det ut som om Giske har en abnormalt lang tunge i anklagene som kommer.
«MeeToo kommer som så mye annet ekstremt fra USA og er ikke noe vi burde omfavne i Norge.
Steigan har en annen innfallsvinkel til #metoo. Han løfter fram Åsa Linderborg som en fornuftens røst : https://steigan.no/2018/01/ett-svartvitt-metoo-forminskar-kvinnor/
og det gjør han etter mitt syn rett i. Linderborg er verdt å lytte til, jfr. diskusjonen under denne tidligere Radikal Portal-saken: https://radikalportal.no/2016/10/06/riksdagsmedlem-for-sverigedemokraterna-vil-nekte-joder-stort-eierskap-i-medier/
(jeg lenker ikke direkte til Aftonbladet og Information her, får plunder og heft med Adblock)
Som et apropos: det er en innteresant observasjon at den ellers så anti-amerikanske venstresiden har blitt stadig mer «amerikanisert» i og med at de tar til seg amerikansk identitetspolitikk som går langt over støvleskaftet.
Også innteresant å se hvordan «Giskegate» splitter både høyre-o g venstresiden og at det er både pro- og anti-Giske stemninger på begge sider av det politiske spektret. Og selvfølgelig oportunistisk, når ellers veldig antifeministiske personer på høyresiden er anti-Giske og dermed omfavner tøys om at han er noe tilnærmet en overgriper fordi han sendte en SMS til en myndig kvinne og spurte om hvor en fest var; gjett om tonen hadde vært en annen om det var en FRPer som havnet i sen slik s*itstorm. Og vice versa folk på venstresiden som er automatisk på vakt for ethvert overtramp fra en FRPer.
Hvorfor er det identitetspolitisk ville at maktpolitikere skal holde seg unna aktivister i ungdomspartiet?
Ja. Nå regner ikke jeg AP som noe ekte venstresideparti lenger, men la nå det ligge. Akkurat det er ikke Giskes feil, og svin på skogen har visst ingen noe monopol på… #metoo slo an fordi kampanjen hadde et grunnlag: mange kjente seg igjen som ofre, og noen sto fram med historier om langvarig ukultur i ulike miljøer og organisasjoner. Det er bra når slikt blir eksponert og satt en stopper for. At enkelte notoriske utøvere av slik ukultur da får flomlys på seg, kan neppe unngås – ihvertfall ikke i de land som blir stadig mer «amerikanisert», der de selvrettferdige mesker seg med kjendisers skandaler og fall. I tråd med dette kan kampanjen utnyttes som hyklersk show der man rammer politiske rivaler eller motstandere med slag under beltestedet, med lynsjemobben ringside. Kampanjen banaliseres når telefonsamtaler (av ikke-trakasserende karakter!) og blikk («han kledde av meg med blikket!») kastes inn i ringen. Og noen blir grundig sparket mens de ligger nede. Hvorvidt alt jeg skriver her har relevans for akkurat Giske-saken, vet jeg ikke – men jeg har inntrykk av at #metoo utnyttes politisk både mellom og inni partier. (Nå er også Lars Ohly ute av det svenske Vänsterpartiet! Og han er en større fisk enn Giske.) Både det generelle politiske liv og et aktverdig mål som å få bukt med korrumperte seksuelle omgangsformer, lider under en ullen blanding av maktkamp og mulig maktmisbruk, kjønnskamp, jakt på syndere osv .
#metoo er et opprør mot makt. Våre ledere hevder å støtte opprøret, men viser motvilje til å frasi seg detaljstyring og makten til å definere ethvert varsel om trakassering. Om det varsles mot en personalansvarlig leder i bedrift f.eks, og personalansvarlig har relasjonsvennskap med bedriftens øverste ledere, Da er varslingsinstituttet ubrukelig.
Et varslingssstem med ansvar for behandling av alle slike saker. Hvor varsler fra alle nivå i arbeids -og organisasjonsliv ble behhandlet. Under profesjoners taushetsplikt. Det vil kunne hindre slike fraksjonsdrevne skandaler som AP medlemmer har påført seg selv.
Et slikt system vil trenge et lovverk, felles behandlingsprosedyre og reaksjonsmønster. Og ikke minst, makt til i gi konsekvenser.
Spørsmåler er om våre ledere stoler på at andre enn ledere evner å forvalte en slik makt.