Fra sosial misnøye til krav om systemforandring – Irans protestbevegelse reiser seg mot tyranniet

Iranere i gatene for å protestere mot regimet. Foto: Kurdistan Media

De enorme protestene mot et undertrykkende iransk regime kan skape revolusjonerende forandringer. Mobiliseringene for demokrati og mot et nyliberalt prestestyre bør hele den internasjonale venstresiden stille seg bak.

Siavash Mobasheri
Om Siavash Mobasheri (6 artikler)
Siavash Mobasheri er lærer og leder i Rødt Oslo.
Abdoljalil Mobasheri
Om Abdoljalil Mobasheri (0 artikler)
Abdoljalil Mobasheri er drosjesjåfør og medlem av Rødt. Han er politisk flyktning fra Iran og kom til Norge i 2004.

Den største offentlige visningen av misnøye i Iran siden den grønne bevegelsen i 2009 har ført til scener som ingen kunne forestille seg for bare et tiår tilbake, demonstranter utfordrer nå hele det iranske systemet.

I seks dager på rad har tusenvis av kvinner og menn i en rekke byer i Iran rettet sinnet sitt mot det iranske regimet i protest mot stigende priser på drivstoff og mat, men protestene har endret karakter. Det startet som protester mot sittende president Rouhani, men protestene har blitt mer radikale og slagordene retter seg både mot systemet og vanstyre, massearbeidsløshet og ekstrem korrupsjon.

LES OGSÅ: Demonstrasjonene fortsetter i Iran

Vi ser gjennom USAs opportunisme
Rouhani ble valgt i 2013 med planer om å åpne opp Irans økonomi for store og utenlandske investeringer. Irans reformister lovet at rikdom ville gagne de fattige, skape arbeidsplasser og øke lønn. Men Rouhanis regjering har videreført økonomiske innstramninger innad i det samme udemokratiske systemet. Streik er blitt vanligere siden valget og den økonomiske krisen har blitt verre. Vi kan se dette i regjeringens store gjeld til banker, uttømming av pensjonsfondet, konkurs av finansinstitusjoner og utrolige mengder korrupsjon og grove underslag. Iran er et kapitalistisk diktatorisk prestestyre. Prestestyret er ikke bare politiske og religiøse ledere, det er også de som gjennom svært korrupte systemer kontrollerer og profitterer økonomisk.

Protestene i Iran er komplekse og motstridende, og uten lederskap og tydelig organisering. Sosiale medier har derfor spilt en viktig rolle, men nå har myndighetene i Iran blokkert mange av disse kanalene. Ett felles mål for aktivistene er tilsynelatende å skape en bevegelse mot prestestyret. USA, ansvarlig for kuppet i Iran i 1953 mot en demokratisk valgt statsminister og påføring av enorm lidelse i Midtøsten, har opportunistisk støttet demonstrasjonene. Men arbeiderbevegelsen og folket i Iran er godt kjent med slike imperialistiske forsøk på å kapre dem.

LES OGSÅ: Det iranske valget vil ikke forandre noe som helst

Fravær av demokrati og økonomisk nedtur
Men det står noe større på spill. Protestene er ingen tilfeldig hendelse og mange politisk engasjerte regimekritikere på den radikale venstresiden har lenge spådd en slik folkelig motstand mot urettferdighet og undertrykkelse i det iranske systemet. Iranere, eller i det minste flertallet av dem, har blitt trette av et vanskeligere dagligliv. De lider av mangel på tjenester, økning i inflasjon og uttømming av ressurser på grunn av de tidvis organiserte konfliktene mellom konservative og reformistiske grupperingene. De har blitt slitne av det programmerte demokratiet som er orkestrert fra under den øverste lederens kappe.

Iranere er også sinte, fordi de forventet at livet skulle bli noe bedre da alvorlige vestlige sanksjoner ble hevet etter enighet om en avtale i 2015 mellom P5 + 1 og Iran over sitt atomprogram. P5 + 1 er de fem faste medlemmer av FNs sikkerhetsråd og Tyskland. De langvarige sanksjonene mot Iran har skapt knapphet på mange viktige varer og påført Iran store økonomiske problemer.

LES OGSÅ: Mina Bai kaller Rødt-politiker for iransk spion

Et nyliberalt Iran
Dette alene forklarer likevel ikke den langvarige lidelsen og urettferdigheten det iranske folket har levd under i. De bakenforliggende årsakene er en nyliberal og markedsliberalistisk politikk ført av prestestyret i samarbeid med Verdensbanken og det internasjonale pengefondet (IMF). Rett etter Iran-Irak-krigen på 80-tallet fikk Iran massive lån av Verdensbanken og IMF, og konsekvensen ble at disse institusjonene påla Iran å innføre nyliberalistisk politikk som bare har tjent nasjonale og multinasjonale selskaper, slik som vi erfarer i Hellas. Denne politikken har i tillegg ført til massiv privatisering og korrupsjon, noe som har ført til økende ulikhet og ekstrem fattigdom.

Svært mange fortvilte unge iranere deltar i disse protestene. Arbeidsledigheten blant unge er på rundt 30 prosent ifølge Trading Economics, og selv om utdanningsnivået er høyt, går ofte studenter rett ut i arbeidsledighet etter endte studier. I tillegg har mange offentlige og private arbeidskjøpere ikke utbetalt lønn til sine ansatte. Dette har skapt en høyst uholdbar situasjon og mange arbeidere er blitt arresterte i arbeidskonflikter og torturert i fengsel.

Legitimiteten ødelagt
Det er for tidlig å fortelle hvor langt de nåværende protester vil gå. Det er ingen tvil om at regimet ikke vil nøle med å bruke den samme kraften som ble brukt til å undertrykke den grønne bevegelsen i 2009 hvis den så en trussel mot sin eksistens. Men det som er klart er at den interne splittelsen i det herskende prestestyret har ødelagt regimets ideologiske legitimitet og troverdighet. Dette vil i sin tur gi en åpning for de ulike sosiale grupper som har kommet fram i løpet av det siste tiåret. Det er ryggraden i protestene – politiske grupper, studentorganisasjoner, organisasjoner som kjemper for kvinners rettigheter og de ulovlige uavhengige fagforeningene, å opplyse og spre protestene til bredere lag av samfunnet.

Irans prodemokratiske bevegelse vil ikke bare fordufte under undertrykkelse. Mobiliseringens størrelse og karakter har allerede hevet sosiale spørsmål. Det som trengs er gjenopplivelsen av arbeiderklassens uavhengige organisasjon og gjenopplivelsen og utvidelsen av arbeidernes kamp som har oppstått de siste årene.

Venstresiden må gi sin støtte
Denne bevegelsen blant studenter, de underjordiske fagforeningene og gatedemonstranter som har dukket opp de siste dagene, har sammen potensial til å samhandle for å skape en ny progressiv bevegelse for demokrati, rettferdighet og revolusjonerende forandringer. Den norske og internasjonale progressive venstresiden må gjøre det de kan for å støtte iranere i denne kampen.

Det er også et faktum at valgurnene og reformistene ikke lenger kan tiltrekke folk i Iran til å delta i valg i regi av prestestyret som de har gjort tidligere. Folk har forstått at løsningen er å ty til demonstrasjoner på gater, istedenfor å holde på status quo ved å delta i udemokratiske valg og fortsette med dagens tyrannvelde.

Førstkommende lørdag arrangeres markering til støtte for regimekritiske protester i Iran foran Stortinget 12:00.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.