Historien om sverdet, treet, steinen og vannet

"Fordi fedrelandet kommer først", veggmaleri i Chiapas, Mexico, av Che Guevara, Subcomandante Marcos og Emiliano Zapata. Foto: Birgitte Ringstad/Latin-Amerikagruppene

Utlendingen kom med all sin styrke, den skremte unna de svakeste, og med tiden begynte den å ruste og forvitre i sin seiersrus. Denne utlendingen satt til slutt i sitt lille hjørne, skamfull, og forsto ikke hvorfor han på tross av sin seier, var i ferd med å tape.

Subcomandante Marcos
Om Subcomandante Marcos (2 artikler)
Subcomandante Marcos er en talsperson for zapatistene, EZLN, en venstreradikal væpnet opprørsgruppe i det sørlige Mexico.

Den gamle Antonio tygger på pipa. Han tygger på ordene og gir dem form og mening. Den gamle Antonio snakker, og regnet stopper for å lytte, vannet og mørket tar en pause.

— De største av våre forfedre måtte kjempe mot utlendingene som kom hit for å erobre denne jorda. Utlendingene kom hit for å forandre oss, vårt ord, vår tro, vår gud og vår rettferdighet. Det var en rettferdighet som bare ville gagne dem og skade oss. Gullet var deres gud. Deres tro var overlegenhet. Deres ord var løgn. Væremåten var ond. Våre, de aller største krigerne, de kjempet imot dem. Store slag tok sted blant de som hørte til denne jorda for å beskytte den mot kreftene fra utlendingene. Men stor var kraften som utlendingene kom med. Store og gode krigere måtte bøte med livet i kampene. Kampene fortsatte, og få krigere ble igjen. Da var det kvinnene og barna som tok opp våpnene til de falne for å kjempe videre. Det var da de viseste av de eldste samlet seg og fortalte historien om sverdet, treet, steinen og vannet. De fortalte at i eldre tider, i fjellene, samlet menneskene seg for å jobbe og beskytte seg. Gudene gjorde som de alltid gjorde på den tiden, de dorsket seg og var late. De var ikke som de opprinnelige gudene som hadde skapt verden. Mannen og kvinnen slet seg ut med fysisk arbeid og hjertene deres vokste i et lite øyeblikk i morgengryet. Stille var natten. Helt stille var den, da den visste at nå var det kort tid igjen. Det var da sverdet tok ordet.

— Et sverd slik som dette, brøt den Gamle Antonio inn og griper en stor machete med dobbel kant.

Lyset fra flammen får det til å blinke i macheten, bare i et lite øyeblikk, og så faller den tilbake i skyggen igjen.

Den Gamle Antonio fortsetter:

— Det var da sverdet tok ordet og sa:

Jeg er den sterkeste og med min kraft kan jeg ødelegge alle. Min skarpe kant gir meg makten til å bestemme over liv og død.

— Det er løgn! sa treet. – Jeg er den sterkeste. Jeg har stått imot vind og den sterkeste storm. Sverdet og treet begynte å slåss. Sterk og steil motsatte treet seg sverdet. Sverdet hugget og hugget helt til treet gikk over ende.

— Jeg er den sterkeste, bekreftet sverdet igjen.

— Det er løgn! Sa steinen. — Jeg er den sterkeste fordi jeg er hard og gammel, jeg er tung og kompakt. Steinen og sverdet begynte å slåss. Hard og steil motsatte steinen seg sverdet. Sverdet hugget og hugget, men den kunne ikke ødelegge steinen. Likevel klarte den å dele den opp i mange mindre deler. Sverdet mistet skarpheten og steinen ble oppdelt.

— Det ble uavgjort! Sa steinen og sverdet, og de gråt sammen over deres meningsløse kamp. I mellomtiden hadde vannet i bekken bare sett på og sagt ingenting. Den satte nå øynene i sverdet og sa:

— Du er den svakeste av alle! Ingenting kan du gjøre mot noen. Jeg er sterkere enn deg! Og sverdet kastet seg over vannet med all sin kraft. Det ble et så kraftig rabalder og bråk at fiskene skvatt, og vannet ikke kunne stå imot slagene fra sverdet.

(Historien fortsetter under bildet)

Jomfru Maria som zapatistsoldat. Veggmaleri i Chiapas, Mexico. Foto: Mari Korkunc/Latin-Amerikagruppene

Men, litt etter litt, fant vannet tilbake til sin opprinnelige form og dro med seg sverdet nedover. Vannet fortsatte nedover elvens leie hvor gudene slukket sin tørst.

Tiden gikk og sverdet begynte å bli gammelt og rustent nede i vannet. Det mistet sin glans og sin skarpe kant. Til og med fiskene turte å nærme seg og gjorde narr av sverdet som ikke lenger kunne skade dem. Forlegen forlot sverdet vannet og elven. Uten sin skarpe kant og beseiret av vannet, beklaget sverdet seg: — Jeg er sterkere enn henne, men jeg kunne ikke gjøre henne noen skade, men det kunne hun på meg, og det uten å måtte slåss. Hun har seiret over meg!

Natten passerte og solen sto opp for å vekke kvinnen og mannen som hadde hvilt sammen for igjen å kunne stå opp. De fant sverdet i et mørkt hjørne, ved siden av en opphakket stein, det falne treet og vannet som syngende fløt forbi… De eldste av de gamle avsluttet historien om sverdet, treet, steinen og vannet og de sa: — Noen ganger må vi kjempe som om vi var et sverd foran et vilt dyr, andre ganger må vi kjempe som et tre som står imot vinden og stormen, og noen ganger må vi kjempe med steinens tålmodighet. Men, det finnes de gangene vi må kjempe slik som vannet mot sverdet, treet og steinen. Nå er tiden for å gjøre oss om til vann og følge vårt leie, helt til vi finner elva som fører oss dit de store gudene, de aller første, de som skapte verden, slukker tørsten.

— Slik var det våre forfedre gjorde, sier den Gamle Antonio.

De sto imot slagene slik som vannet sto imot de hardeste slag. Utlendingen kom med all sin styrke, den skremte unna de svakeste, og med tiden begynte den å ruste og forvitre i sin seiersrus. Denne utlendingen satt til slutt i sitt lille hjørne, skamfull, og forsto ikke hvorfor han på tross av sin seier, var i ferd med å tape.

Den Gamle Antonio tenner pipa på ny og flytter litt på veden rundt ilden. Han legger til:

— Det var slik våre aller største og eldste forfedre vant den store kampen mot utlendingen. Utlendingen dro. Vi er her fremdeles, og slik som vannet fortsetter vi vårt leie, til vi finner stedet hvor de største av alle guder, de første, de som skapte verden, slukker tørsten.

Natten passerte og den tok med seg den Gamle Antonio. Jeg fortsatte solens gang, mot vest, langs en bekk som fortsatte helt mot elva. I speilbildet, mellom soloppgang og solnedgang, er det vakre kjærtegn fra midnattssola. En lettelse som er såret. Vannet som er tørst. Et møte som fremdeles søker…

Slik som sverdet i fortellingen til den Gamle Antonio, kom et angrep fra staten en februardag mot zapatistenes jord og landsbyer. Med makt, og med et hardt og blendende grep om sverdet slo makten til mot zapatistenes territorium. Og slik som i den Gamle Antonios fortelling, lagde den et skrekkelig rabalder og bråk og skremte unna noen få fisker. Og slik som i den Gamle Antonios fortelling, var deres slag hardt og stort, men helt bortkastet. Og slik som sverdet i den Gamle Antonios fortelling, forble makten i vannet, og sakte, men sikkert ruster den bort og blir gammel. Og vannet? Det fortsetter i sitt vante leie, det fører sverdet med seg, og uten å bry seg nevneverdig med det, kommer det til elven og det store vannet hvor de største gudene, de aller første, de som skapte verden, slukker sin tørst….

Teksten og bildene er hentet fra Latin-Amerikagruppene i Norges bokutgivelse De andre historiene – Fortellinger før i pennen av Subcomandante Marcos.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.