En utenriksminister for krig, atomvåpen og konfrontasjon

Ine Marie Eriksen Søreide sammen med USAs forsvarsminister James Mattis. Foto: U.S. Air Force/Bridgette Brantley

Russofobi, amerikanisering av Forsvaret, krigspolitikk i Midtøsten, og stadig insistering på at atomvåpen er et nødvendig onde, kan synes å være retningen som nå stakes ut for norsk utenrikspolitikk.

Ivar Espås Vangen
Om Ivar Espås Vangen (47 artikler)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Reaksjonene på utpekingen av Ine Marie Søreide som ny norsk utenriksminister, har vært forutsigbare og tendensiøse. Noen berømmer, som Bjørgulv Braanen skrev i Klassekampen 24. oktober, hennes arbeid som forsvarsminister siden 2013. Andre går derimot i ekstase av at vi endelig har fått vår første kvinnelige utenriksminister. Når mediekorpset og andre deler av skravleklassen bejubler noe, bør venstresiden alltid utvise en sunn skepsis. Det kan derfor være på sin plass med en undersøking av hva Søreide faktisk har gjort i sine år som forsvarsminister, og hva dette muligens kan si oss om de neste fire årene i norsk utenrikspolitikk.

Vi som har fulgt amerikansk utenrikspolitikk de siste årene, vet godt at kvinner med hånden på rattet i utenrikspolitikken, på ingen måte er noen garanti for mer fornuftig politikk. Så lenge krigspolitikken ligger fast, spiller det altså kjønnet en underordnet rolle, i alle fall som annet enn symbolpolitikk og PR-hensyn. Hillary Clintons sjokkerende og respektløse beskrivelse av Libyakrigen som «we came, we saw, he died (latter!)», illustrerer dette godt nok.

En langtidsplan for NATO
Mange har fått med seg stridighetene om langtidsplanen for Forsvaret. Da den ble framlagt kunne statsminister Erna Solberg stolt proklamere at dette var en «historisk satsning» på Forsvaret, og mottok jubel i visse kretser. Andre var mer kritiske, som for eksempel tidligere flaggkommandør Jacob Børresen, som mente regjeringens nedprioritering av landmakt til fordel for strategiske kapasiteter som kampfly og fregatter, representerte et «strategisk feilgrep».

For et strategisk feilgrep er det. På tross av den omfattende økningen i forsvarsmidler, så hjelper det lite når disse går til kapasiteter som synes mer tilpasset en stormakt, enn en småstat som Norge. Antallet på 52 amerikanske F-35 kampfly vil alene ha driftskostnader på nærmere 260 milliarder kroner.  Under Luftmaktseminaret i 2014 presterte daværende forsvarsminister Eriksen Søreide i et øyeblikk av forbløffende ærlighet, å si at Norge, gjennom å kjøpe dette fantastiske våpenet, ville få «ekstra påtrykk» fra våre allierte til å gjennomføre «fredsoperasjoner» og «krisehåndtering». Med tanke på at hun i samme foredrag også skrøt uhemmet av Norges innsats i Libyakrigen, som i klartekst betyr selvskryt for de 588 bombene vi slapp over det forsvarsløse landet, bør det ikke være mye tvil om hva hun legger i eufemismen «krisehåndtering». Selvsagt vil de 52 kampflyene brukes i lignende kriger i framtida.

Amerikanske baser på norsk jord
Ellers har vi også spørsmålet om US Marines. I fjor besluttet regjeringen at 330 US Marines skulle bli fast stasjonert på Værnes i Trøndelag. For at dette skulle framstå som en fortsettelse av den tradisjonelle norske basepolitikken, passet regjeringen nøye på å heller omtale dette som «rotasjonsbasert trening», og måtte på ingen måte forveksles med å la amerikanske tropper være permanent stasjonert i Norge. Etter mye uklarheter og spørsmål om tilbakeholdelse av informasjon overfor Stortinget, har det nå også kommet fram at enda flere amerikanere kan være ventet i Troms fylke.

Det er noe snedig over det faktum at mens norske soldater sendes til Baltikum for å delta i NATOs opprustingsstrategi overfor Russland, og for å sende et «viktig signal», slik forsvarsministeren formulerte det, så skal amerikanerne inviteres hit for å gjøre oss trygge. Mon tro hvordan debatten i Stortinget ville gått dersom noen hadde foreslått en slik arbeidsdeling under den kalde krigen.

Alt i alt vil Forsvaret Søreide forlater når hun nå skifter hatt og blir norsk utenriksminister, et forsvar som i enda større grad enn tidligere er fullstendig integrert i NATOs totalforsvar. Pengene strømmer til strategiske kapasiteter for krig i alle verdens hjørner, mens de tradisjonelle og defensive grenene av Forsvaret fortsatt sultefores. Amerikanerne har tydeligvis etter 70 år i allianse med oss oppdaget at Norge har snø, og må derfor drive vintertreningen sin her i landet. Dersom denne praksisen følger Søreide over til Utenriksdepartementet, kan vi som ønsker mer selvstendighet og mindre USA-servilitet av Norge, vente oss mange skuffelser.

Norges krig i Syria
I 2016 ble Norge med militært i krigen mot Syria. Ikke som en del av en folkerettslig nedsatt fredsbevarende styrke, men som ledd i USAs «koalisjon» mot IS. Koalisjonens krig i Syria er fullstendig i strid med FN-pakten. Siden 1945 har det faktisk vært forbudt å gå til krigshandlinger i fremmede land, med mindre dette skjer i samsvar med vedtak i FNs sikkerhetsråd, eller i samforståelse med den aktuelle statens sittende regjering. Dette er ikke tilfellet i Syria. Landet har faktisk i klartekst fordømt den norske beslutningen om å sende spesialstyrker for å trene «sunni-arabiske opprørsgrupper» til å krige i Syria.

Søreides holdning har hele tiden vært at Norges deltakelse i krigen har vært både riktig og i tråd med folkeretten. Senterpartiets Liv Signe Navarsete forsøkte å løfte saken i Stortinget, spesielt med hensikt å få mer klarhet i hva norske soldater faktisk har holdt på med i Syria. Svaret var omtrent like intetsigende som svaret var da Norges Fredsråd forsøkte å sende mail til Forsvarsdepartementet tidligere på året.

På tross av solid kritikk av den norske krigspolitikken, valgte regjeringen i år å forlenge våre bidrag til krigen med ytterligere ett år. Kampen mot IS «kan ta tid», kunne forsvarsministeren bemerke. Dette lover ikke godt for oss som ønsker en slutt på Norges bidrag til Syriakrigen de neste fire årene.

Atomvåpenforbud
I sommer ble endelig det etterlengtede forbudet mot atomvåpen vedtatt. 122 av verdens 193 land signerte sluttdokumentet. Norge hadde, sammen med atommaktene og de fleste NATO-land, valgt å boikotte prosessen. Dette på tross av at de fleste norske partier, og et soleklart flertall i det norske folk, ønsker forbud. For norsk fredsbevegelse vil det være en hovedoppgave de neste årene å snu den norske atomvåpenpolitikken.

Søreides holdning til dette har vært like forstemmende som ellers fra regjeringshold. «Det er ikke aktuelt å skrive under på noe som svekker NATO som forsvarsallianse», kunne hun slå fast dagen etter inntredelsen som utenriksminister. Hva dette utsagnet betyr i sin ytterste konsekvens i andre situasjoner, kan vi vel bare spekulere i. Poenget er uansett at det er lite trolig at Norge med Søreide som utenriksminister vil snu i atomvåpensaken. Det får være av underordnet betydning at atomvåpen ikke er nevnt i Atlanterhavspakten, at NATOs strategiske konsept ikke er et juridisk bindende dokument (i motsetning til ikke-spredningsavtalen), at folk flest ønsker et forbud, eller at NATO selvsagt ikke vil svekkes av at Norge signerer et dokument som bannlyser all bruk av atomvåpen.

Konkluderende bemerkninger
Lite tyder på noe særlig linjeskifte i norsk utenrikspolitikk. Søreide ser ut til å være minst like planta i NATO-lojaliteten som Børge Brende har vært. Utviklinga av Forsvaret i retning av mer integrasjon i NATOs og USAs større strategier, vil nok fortsette ufortrødent. De amerikanske soldatene får nok bli i minst fire år til, og det blir nok lenge til vi ser noe til soldatene vi selv har sendt i Det Godes tjeneste i Baltikum og Syria. Enda mindre tyder på at Norges atomvåpenpolitikk de neste fire årene vil skille seg nevneverdig fra den som føres utad fra Pyongyang, Moskva eller Washington D.C. Uttrykket om at norsk utenrikspolitikk «ligger fast» ser ut til å være like aktuelt som før.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Eriksen Søreide omformet forsvaret etter USA sine ønsker – til å bli en stående avdeling klare til å underlegge seg amerikansk kommando ved en konfliktsituasjon. Da behøver man ikke noe komplett forsvar men kun suppleringsstyrker på enkelte områder.

    Det svekker selvsagt vår selvstendighet og knytter oss enda tettere til et USA som har gått amok med krigføring, og som kjenner kun en strategi ved internasjonale konflikter: Eskalering med krigstrusselen i bakhånd.

    Som utenriksminister vil hun nok følge samme strategi, slik Brende også gjorde, og slik man gjorde under Stoltenberg – lime oss så tett som mulig opp til USA og være deres bestevenn i alt og ett. (Støre: Hi, Condi, til Condoleeza Rice, Brende som bestekompis av John Kerry). USA sin politikk tas for gitt, som en ikke-foranderlig konstant som vi kun må forholde oss til og tilpasse oss. Aldri kritikk eller motstand. Slik vi også nå skal forholde oss til Kina, tydeligvis. Det er et skifte i utenrikspolitikken – fra ihvertfall å forsøke å være en aktør, til kun å være en opportunist med nasjonal vinning som mål.

    Så lenge USAs politikk behandles som en uforanderlig konstant, så kan vi jo være en lydig undersått for USA uten selv å ta noe av det moralske ansvaret, for eksempel i Libya. For da har vi definert oss selv som en hjelpeløs tilskuer til internasjonal politikk. Denne linja i norsk utenrikspolitikk vil nok bare forsterke seg under Eriksen Søreide, for er det noe hun har vært god til som forsvarsminister, så er det å smiske med amerikanerne og fremstille Norge som ytterst tjenestevillig på alle områder.

    • Per Sigvald Johansen

      Norge har rett og slett ikke noe forsvar, så enkelt kan det sies.

  • Per Sigvald Johansen

    Naivt å tro at atomvåpen kan «avoppfinnes» i alle fall.
    Så lenge, og det er for alltid, at galningstate som Nord-Korea, Pakistan, snart Iran, osv har atomvåpen så må jo NATO også ha atomvåpen, det er jo helt klart!