Antirasistisk egenomsorg – om å overleve antirasismens uutholdelige tyngde

Foto: Pexels

Et uendelig vell av rasistisk netthets gjør at den antirasistiske kampen kan synes håpløs. For at den ikke skal bli det er det viktig å huske på noen ting for å ta vare på deg selv og andre antirasister.

Tor Jones
Om Tor Jones (6 artikler)
Tor Jones er miljøarbeider og antirasist.

På internett tar hetsen aldri slutt. To unge asylsøkere drukner i Seljordsvannet, og kommentarfeltet jubler. En Iransk kvinne som i sitt hjemland var dømt til 80 piskeslag, og som nylig ble sendt ut av Norge og tilbake til Iran, hvor hun straks mottok de 80 piskeslagene, vender tilbake til Norge. Og kommentarfeltet fråder – ikke mot iranske myndigheter, men mot det at kvinnen vender tilbake til Norge. Og slik går nettdagene i Norge anno 2017. Det er nesten ikke til å holde ut.

Som antirasist får jeg av og til en følelse av at ting faller fra hverandre, at jeg selv nesten går under, og at hele min verden synker ned i en absolutt håpløshet. Det virker av og til som om de vulgære stemmene, de som ikke virker plaget av medfølelse og samvittighet, har et slags overtak. Som om de rasistiske mobberne har en energi vi mangler, en hardhet og en blind vilje som vi antirasister ikke er i nærheten av. Og vi er overlatt til å reagere, i etterkant, og våre reaksjoner skal være saklige, selv om vi er følelsesmessig berørt.

LES OGSÅ av Tor Jones: Hatprat og vold

Detox: logg av

For rasismen gjør oss sinte, av og til rasende! Du kjenner det på pulsen, pusten, og i hele kroppen. Det er svært ubehagelig. Rasismen gjør oss ensomme. Som om vi står alene i en uendelig og ensom kamp mot fiender som aldri blir trette. Rasismen utmatter oss, får oss til å gjenta oss selv, får oss til å forsøke å forklare, argumentere, debattere igjen og igjen i en offentlighet som ofte framstår som direkte fiendtlig overfor det du forsøker å målbære. Og rasismen gjør deg stresset, usikker, deprimert, kraftløs og mindre i stand til å glede deg over livet ditt. Rasismen kan gjøre deg syk.

Spørsmålet blir derfor: hvordan kan du best beskytte deg mot den uutholdelige tyngden som nettrasismen hver dag laster opp på dine skuldre? Hvordan kan du finne motgift mot den giften som siver inn i deg hver gang du logger på? Hvordan kan du best beskytte den flamme av håp som brenner i deg? Hvordan tar du vare på deg selv i den uforsonlige ordkrigen som raser på sosiale medier? Hva er antirasistisk egenomsorg?

Et åpenbart svar er at du logger av! For selv om dette i lengden er en utilfredsstillende løsning, er det i perioder, når situasjonen krever det, en helt nødvendig handling. For på internett tar hetsen aldri slutt, og alle antirasister vil ha behov for en ”detox ”med ulike mellomrom, uten at man skal føle at man trekker seg fra kampen. Slike pauser for mental opplading legger grunnlaget for at du kan klare å fortsette ditt engasjement.

De fleste er ikke rasister

En annen viktig handling er å minne oss selv på det selvfølgelige: De grunnleggende reglene i samfunnet er på vår side. Vi antirasister står for det menneskelige, det lovlige, og det progressive. Og minst like viktig:De aller fleste mennesker i samfunnet er IKKE rasister. De aller fleste nordmenn har ingenting til overs for rasistisk mobbing. Rasistene ønsker at vi antirasister skal føle oss isolerte fra fellesskapet, men sannheten er at det er vi som målbærer flertallets verdier. Haterne utgjør en relativt lite mindretall av befolkningen som er på kant med folkeskikken, og mange av dem er gamle, bitre personer. Og Norge er fortsatt er trygt og godt land å bo i, målt etter de fleste mål.

Videre, vi må fortsatt holde fast ved å være humane og skikkelige. Det er bare våre motstandere som vil tjene på at vi mister hodet! Vi må bygge all vår innsats på humane og gode verdier, på sivilisert opptreden, og på kjærlighet til mennesker. Hat og forakt kan ikke bekjempe hat og forakt, og vi må alltid minne oss selv på at våre motstandere, uansett hvor vulgært rasistiske de framstår, er mennesker som oss. Vår antirasisme er humanisme. Dette punktet kan ikke understrekes nok. Vår antirasisme er humanisme!

Velg dine kamper – lik og del

Vi må velge våre kamper! Vi kan aldri kjempe alle kamper på alle fronter hele tiden. Vi må bruke sunn fornuft og investere våre krefter der hvor de trengs mest. Mange medmennesker er bærere av kulturelt nedarvede fordommer som vi nok ikke bør ha for store ambisjoner om å frata dem, kun ved argumentasjon. Logikk og fornuft har i mange tilfeller en begrenset gjennomslagskraft, og vi bør innse en slik begrensning. Vi bør dermed forsøke å forandre det vi kan, og i større grad erkjenne hva vi ikke vil kunne forandre.

Les deg opp! I vår situasjon er innsikt og forståelse helt avgjørende. Det finnes mange som har skrevet mye vesentlig og mye godt om antirasisme. Ved å lese slike forfattere henter du både inspirasjon, mot, og håp! Det er viktig at du forstår at du ikke er alene, at det finnes et fellesskap av mennesker som brenner for det samme som deg, og at kunnskap om antirasisme gjør denne kampen lettere å stå i, og ennå mer meningsfull. Gjennom å studere slike skrifter vil du ikke bare øke din egen forståelse av problemet, men også vinne verdifull selvinnsikt. Derfor nøler vi ikke med å adoptere mantraet til en av våre arge motstandere – lik og del!

Skriv! Skriv selv når du er usikker på om noen lytter (for det er alltid noen som lytter), skriv på nettet, blogger, aviser, overalt. Skriv selv om de fleste som leser deg vil være enig med deg. Skriv selv om troll vil lese deg og hetse deg for dine meningers skyld. Skriv vel vitende om at du ikke vil overbevise et eneste troll, men i håp om at din tantes datter, eller noen andre som ”sitter på gjerdet”, vil lese det du skriver og begynne å reflektere over disse tingene. Skriv fordi det i seg selv er en helbredende kraft, en selvterapi som henter sin kraft fra selve ordenes magi.

Du er det verden trenger

Ikke bli humørløs! Ingen situasjon er så håpløs at du ikke av og til må kunne le av alt sammen. Svart galgenhumor redder mang en dag! Og vi kan godt le av våre motstandere, for denne kampen er full av latterlige øyeblikk, og vi skal verdsette dem for deres egen verdi. Det er dessverre alt for lett for en antirasist å bli humørløs, kynisk og bitter, på en måte som til forveksling likner våre motstandere. Men vi må være annerledes. Verden endrer seg ikke ved endeløse klagesanger og elendighetsbeskrivelser. Verden endrer seg når noe annerledes, noe positivt kommer inn i rommet, noe som skaper de sprekkene i muren hvor lys kan strømme inn!

Og aldri gi opp håpet. Håpet er det som holder oss gående gjennom en mørk, brutal og urettferdig verden, en verden likefullt har gjennomlevd langt verre tider enn disse. Alt hva vi holder høyt, alt vi strever mot, er helt avhengig av at vi tar vare på håpet. Du føler deg kanskje ubetydelig, liten, isolert. Men så lenge du er en bærer av et håp er du viktigere enn du tror. Du må vite at du er det gode, det håpet denne verden trenger!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.