Venstresida og samlingspartier

Bjørnar Moxnes og Audun Lysbakken

De historiske erfaringene med samlingspartier på venstresida er ikke spesielt oppløftende. Det bør tas med i sammenslåingsdiskusjonen.

Kristoffer Ringerike
Om Kristoffer Ringerike (1 artikler)
Kristoffer Ringerike jobber som lystekniker, er medlem av Rødt og er aktiv i fagforening.

Igjen dukker diskusjonen om en sammenslåing av SV og Rødt opp. Denne gangen i sammenheng med valgresultat og sperregrensens rolle ved stortingsvalg. Mange frykter nemlig at SV og Rødt utkonkurrerer hverandre i jakten på de samme velgerne, at de ligner for mye på hverandre og vil få større oppslutning for radikale ideer med en sammenslåing. Flere av disse argumentene har blitt tilbakevist av andre, så de vil ikke jeg gå innpå. Det som derimot overrasker meg, er at de aller fleste som ønsker en sammenslåing ser ut til å glemme at både Rødt og SV faktisk er samlingspartier fra før av, og at de historiske erfaringene ikke er særlig oppløftende.

LES OGSÅ: Om venstresiden skal slås sammen er det politikken som må diskuteres

Historien til SV startet med Sosialistisk Valgforbund. Sosialistisk Folkeparti, NKP og Demokratiske Sosialister (AIK), utbrytere fra AP, gikk sammen i et valgforbund til stortingsvalget i 1973 og fikk 11,2%. Etter dette vokste tanken om en sammenslåing, men det skulle ikke gå smertefritt. Et flertall i NKP stritta imot og etter mye om og men brøt dette flertallet ut og NKP fortsatte som før. Mindretallet valgte å bli igjen og Sosialistisk Venstreparti så dagens lys. Det nye partiet var derimot ingen umiddelbar suksess, ved stortingsvalget i 1977, fikk SV bare 4,2%, og gikk fra 16 representanter til 2. Det var flere omstendigheter rundt valgnedgangen. Man kan peke på usikkerheten rundt samlingen, det påfølgende bråket med valglistene og muligens Loran C-saken som syndebukker. Uansett var det først i stortingsvalget i 1989, 14 år etter stiftelsen, at partiet var tilbake på gamle høyder, med et valgresultat på 10%.

Rødt er en samling av AKP, RV og Internasjonale Sosialister. Bakgrunnen var at RV sendte en henvendelse til AKP om en sammenslåing av partiene, etter at Rød Ungdom i realiteten hadde brutt med AKP og ønsket et nytt partiprosjekt. Et argument for sammenslåing var at de gamle forskjellene mellom RV og AKP var minimale og at tiden var inne for å prøve noe nytt, som ikke ble heftet av historiene fra 70-tallet. Heller ikke denne samlingen skulle bli en umiddelbar suksess. I mange år holdt Rødt den samme oppslutningen, mer eller mindre, som RV hadde hatt i alle år. Noe at dette kan skyldes mye diskusjon i partiet om veien videre, og smågrupper som enten brøt ut eller ble ekskludert. Samt en heftig debatt om et nytt prinsipprogram. Først de siste årene har partiet snudd trenden og er nå et parti i vekst, både i oppslutning og medlemmer. Stortingsvalget i 2017, ti år etter at partiet ble stiftet, kom det altså endelig inn på Stortinget, og denne gangen under nytt navn.

LES OGSÅ: Venstresidens framtid er ikke sammenslåing, men alliansebygging

Historien viser oss at det tar tid å bygge opp et nytt parti, til tross for at det bygges ut fra allerede eksisterende partier. SV sin historie viser hvor dårlig det kan gå når man søker sammenslåing for oppslutningens skyld. Rødt sin historie viser hvor brokete veien kan være, og det skulle gå mange år før disse nye partiene fant formen og økte oppslutningen. Sammenslåinger er alltid vanskelige og blir bestandig en innadvendt affære, som ofte får velgere til å vende seg andre veier. Man kan lure på hvor konstruktivt det vil være i en tid da begge partier er på offensiven. En offensiv som kan bli satt mange år tilbake av en sammenslåing. Har vi tid til å vente 10-14 år før vi igjen kanskje har en slagkraftig og radikal venstreside?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

4 kommentarer på Venstresida og samlingspartier

  1. AvatarMagnus Skrunes // 2017-09-26 kl 00:44 //

    De siste 40 – 50 årene har gitt de som har stått godt til venstre på venstresida, noen kraftige leksjoner i feil og mangler i den kommunistiske retningen innenfor arbeiderbevegelsen. Det er heller ikke sikkert at de vil klare å trekke noen lærdommer av dette. På den annen side har sosialdemokratiet i samme tidsperiode utviklet seg stadig lengre vekk fra en visjon om å bygge opp et sosialistisk samfunn.

    Med bakgrunn i dette skulle det være mulig å bygge ett sosialistisk parti i Norge som har en klar visjon om at målet er et sosialistisk samfunn. Og at dette partiet samtidig kan si mye fornuftig om veien framover til sosialismen og også noe om hva vesentlige trekk i et sosialistisk samfunn vil være. Med dette som perspektiv er det forunderlig om ikke Sosialistisk Venstreparti og Rødt skulle kunne overvinne sine nåværende motsetninger og enes om dette målet framover mot et sosialistisk samfunn i et klart og tydelig prinsipprogram. Disse to partiers nåværende prinsipprogrammer kan ikke jeg se inneholder uoverstigelige vansker for å nå et slikt mål.

    • Jeg vet ikke om du fikk med deg siste Debatten på NRK, 21/9. For SV stilte Torgeir Knag Fylkesnes og for Rødt stilte Bjørnar Moxnes. Debatten handlet om konkursen i RenoNorden og privatisering av søppelhandteringa i kommunene. Et stykke ute i debatten, kom det lille sidetemaet fra Høyres representant, Nikolai Astrup, om offentlig/privat samarbeid (OPS). Torgeir Knag Fylkesnes har vært knakende god i forbindelse med fiskeripolitikk i valgkampen. Men her slo han fast at han ikke hadde noen fast, sosialistisk ideologi og gjerne kunne gå inn på OPS i andre sammenhenger. Nikolai Astrup gjorde seg klar til å spise han politisk, fikk nevnt: Hva med Telenor? samt en del andre privatiseringer som det har vært motstand mot.
      Dersom dette gjenspeiler SVs store svakhet, noe jeg personlig mener, så mangler SV en klar sosialistisk strategi og ideologi.
      Bjørnar Moxnes, til gjengjeld, trakk fram en sosialistisk strategi som peker framover mot å gjøre produksjonen og kontrollen over den mer samfunnsmessig med de muligheter som ligger i et slikt perspektiv.

      Joda, det finnes sikkert folk i SV med sterkere sosialistisk ideologi enn Torgeir Knag Fylkesnes. Poenget mitt er likevel at SV som parti mangler en slik ideologi. Torgeir Knag Fylkesnes er sikkert en solid politiker som det går an å samarbeide i mange saker. Men et sosialistisk parti må ha en klar ideologi ellers så blir det lett bare såkalt «brødpolitikk» og da er det lett å trå feil når det gjelds.

      Erling Grape

      • AvatarMagnus Skrunes // 2017-09-27 kl 00:48 //

        Burde ikke SVs og Rødts prinsipprogrammer være mer veiledende for disse to partiers mulighet for å tømre ut et felles prinsipprogram?

        • AvatarKristoffer Ringerike // 2017-10-12 kl 11:25 //

          Beklager at jeg er litt seint ute til denne diskusjonen, det gikk under radaren.

          Det var også argumentet for sammenslåingen av RV og AKP, forskjellene var små og partiene hadde iløpet av årene nærmet seg hverandre politisk. Det blei allikevel ikke en smertefri sammenslåing og i 2014 var det en stor intern debatt om prinsipprogrammet, som også pressen og andre politikere blandet seg inn i. Nå hang også dette sammen med et behov for fornyelse av partiprosjektet og en «generasjonskonflikt», hvor ofte yngre medlemmer vil ha et prinsipprogram som så framover.

          SV var i sin tid plaget av mye intern uro rundt valglistene, der tidligere NKP’ere følte seg presset ut fra valglistene. Det kunne fort ha blitt en tidlig krok på døra for samlingen.

          Det er mange fallgruver på veien til en sammenslåing, slik majoriteten i NKP viste da de trakk seg ut av SV helt på tampen av samlinga, og enda flere fallgruver følger etter en sammenslåing. Bråk rundt verv, valglister og prinsipprogram vil dukke opp, det viser historien. Denne diskusjonen om sammenslåing av SV og Rødt var nok mer relevant i 2013, da begge partier gjorde det dårlig. Nå i 2017 gjorde Rødt sitt beste valg noensinne, selv om man sammenligner med RV, SV har økt oppslutning. Det var AP som gjorde et dårlig valg og kostet rødgrønn side valgseieren.

Kommentarfeltet er lukket.