Den internasjonale venstresiden bør støtte kritiske røster innen chavismen

Fra protester i Venezuela i 2014. Foto: Dudaneta

Krisen i Venezuela er dyp, men chavismen fremdeles har muligheten til å spille en nyttig rolle, dersom den fornyer seg, har evne til selvkritikk og vilje til å følge demokratiske spilleregler.

Rafael Uzcátegui
Om Rafael Uzcátegui (1 artikler)
Rafael Uzcátegui er sosiolog, menneskerettighetsaktivist og uavhengig journalist, og medlem av det internasjonale rådet i War Resisters' International (WRI). Han leder Provea (Programa Venezolano de Educación Acción en Derechos Humanos), en menneskerettighetsorganisasjon i Venezuela.

Etter valget til nasjonalforsamlingen i desember 2015 befant chavismen seg i en uvant posisjon. For første gang på 17 år fikk de et klart mindretall av stemmene ved et valg. Det var uunngåelig at dette ville skje før eller siden, ettersom marginen mellom chavismen og opposisjonen stadig hadde krympet. Få forestilte seg likevel at koalisjonen til avdøde «Comandante Chávez» skulle ende opp med to millioner færre stemmer enn opposisjonen.

I ettertid er det ikke vanskelig å forstå årsaken. Ifølge det nasjonale statistikkbyrået INE steg fattigdommen i Venezuela i 2013, for første gang på 10 år. 33,1 % av venezuelanerne ble regnet som fattige, i et år hvor inflasjonen nådde 56,2 %.

Siden den gang har den økonomiske krisen stadig forverret seg. Seks måneder før valget i desember 2015 beregnet INE at over 12 millioner mennesker levde i fattigdom i landet. I 1997, året før Hugo Chávez’ første valgseier, beregnet samme institutt av Venezuela hadde 11,5 millioner fattige. På få år hadde president Nicolás Maduro kastet bort de sosiale fremskrittene landet så under Chávez og omgjort myndighetene til en gigantisk produsent av fattigdom.

I denne konteksten, preget av økonomiske nedgangstider og sosiale tilbakeskritt, valgte Maduros regjering å svare med en økende autoritarianisme.

Selv om regjeringen anerkjente det katastrofale valgnederlaget i 2015, gikk det bare få dager før ledende figurer innen chavismen begynte å antyde at opposisjonen bare hadde vunnet grunnet et «situasjonsbetinget flertall». Nasjonalforsamlingen, som da fremdeles var styrt av chavismen, vedtok en ureglementert fornyelse embetsperiodene til Høyesterett. I mai samme året erklærte Høyesterett unntakstilstand, et trekk som ga presidenten vide fullmakter.

I oktober 2016 vedtok det nasjonale valgrådet CNE å avbryte prosessen som skulle gi landet mulighet til å avsette presidenten gjennom et tilbakekallingsvalg. Ordningen ble innført gjennom grunnloven av 1999, som Chávez var initiativtaker til, og han stilte selv i et slikt valg i 2004, og vant. Samme måned annonserte CNE at regionalvalgene, som skulle ha funnet sted i desember 2016, ble utsatt på ubestemt tid, uten videre grunn. Begge disse avgjørelsene viser at Maduros regjering ikke har til hensikt å avholde valg før de er sikre på at de kommer til å vinne.

Hvordan hadde Hugo Chávez reagert på et slikt valgnederlag som hans etterfølger gikk på i 2015? Det får vi aldri vite. Det vi derimot vet er at myndighetene under Maduro har valgt en styringsmodell hvor flertallets mening blir satt til side, selv om det måtte innebære å forsake bildet av et demokratisk styresett.

Det finnes en framtid for chavismen
I det nevnte valget til nasjonalforsamlingen fikk chavist-koalisjonen 4,5 millioner stemmer. Dette er en støtte som enhver latinamerikansk partiorganisasjon ville sett på med misunnelse. Støtten er et signal om at chavismen fremdeles har muligheten, dersom den fornyer seg, til å fortsette å spille en viktig rolle i venezuelansk politikk. Dette avhenger imidlertid av to ting: evnen til selvkritikk og viljen til å følge et minimum av demokratiske spilleregler. I dette øyeblikk er verken er ene eller det andre til stede. Enkelte stemmer innenfor chavismen har begynt ferden i denne retningen, men de er langt fra så sterke som de mer autoritære fraksjonene. Chavismen har aldri vært en rendyrket venstrebevegelsen, men heller en tendens hvor nasjonalistiske og konservative fraksjoner også var til stede. Chávez kunne før sin død holde koalisjonen samlet, men uten ham ser vi nå framveksten av flere ulike «chavismer».

I kampen for å holde på makta har Nicolás Maduro vist seg villig til å ofre Chávez’ viktigste arvegods, nemlig grunnloven av 1999. Prosessen for å endre grunnloven gjøres i strid med demokratiske prinsipper, og uten den sterke folkelige støtten som fantes for grunnlovsprosjektet i bolivarianismens første år. Om chavismen hadde tillatt en politisk maktovertakelse, hvor mer demokratiske fraksjoner av bevegelsen fikk slippe til, kunne den nåværende grunnloven ha fungert som et institusjonelt rammeverk for en forsoningsprosess, basert på demokratiske spilleregler, hvor deltakelsesmekanismer og proaktive mekanismer kunne sikret at flertallet av befolkningen ble hørt. I dag blir disse spillereglene forsvart av både chavister og anti-chavister.

Begge disse mulighetene, at chavismen fornyer seg og fortsetter å spille en viktig rolle i venezuelansk politikk eller at modellen i grunnloven av 1999 brukes som utgangspunktet for en «gjenoppbygging», er avhengig av at den internasjonale venstresiden bryter tausheten om Venezuela. I enkelte tilfeller har aktører på venstresiden vært ignorante i møte med forringelsen av et politisk prosjekt som en gang ga håp til millioner av mennesker. Andre støtter aktivt opp om forringelsesprosessen.

Bak lukkede dører finnes det kritiske røster, en “kritisk chavisme”, som mener at Nicolás Maduro og den harde kjernen rundt ham er i ferd med å grave bolivarianismens grav. Meningene til revolusjonære eller venstreorienterte intellektuelle, så vel som organisasjoner og progressive sosiale bevegelser, er avgjørende for å spre budskapet om at det finnes en framtid for chavismen etter Nicolás Maduro, dersom den ikke begår politisk selvmord for å holde på makten, og dersom den prøver å skape en demokratisk vei for å igjen kunne snakke til massene.

Teksten ble først publisert på venezuelablog.org

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • børre arnold

    Etter helgas diktaturinnføring ender nok landet opp med en styringsmodell som Cuba med mere og mere planøkonomi. Mange mennesker vil rømme landet da fremtiden under dette regimet synes håpløs for svært mange. Investeringer vil utebli fra utlandet og infrastrukturen vil bli dårligere og dårligere.