Når omsorg blir kontroll

Foto: 401(K) 2012

I en institusjon for psykisk syke balanseres det mellom omsorg, helse, kontroll og byråkrati. Romanen Omsorg skildrer forholdet mellom førstelinja, pasienter og ledelse på en måte som berører leseren.

Erik Ness
Om Erik Ness (2 artikler)
Erik Ness er omsorgsarbeider og har jobbet i bofellesskap for psykisk utviklingshemmede.


Kristin Buvik Sivertsen:
Omsorg
Cappelen Damm; Oslo, 2017
Bokomtale av Erik Ness

Omsorg er sjelden, fordi det er en bok om psykiatri som ikke er en fagbok. Det er muligens en roman, men ikke en krim, selv om det er både et drap og overgrep. Først og fremst prøver den å beskrive forholdet mellom ansatte (i hovedsaken i førstelinja) og de «innsatte» som på «frivillig basis» bor i et kompleks med flere omsorgsleiligheter. Slike ble skapt etter psykiatrireformen da de store institusjonene ble nedlagt, og folk skulle flytte «hjem». Ikke en dårlig idé, selv om resultatet ofte ble institusjoner, men små.

Boka til Kristin Buvik Sivertsen har et plot som i en krim, men er ingen krimbok. Den har tanker som er helsefaglige, men er ingen fagbok. Kanskje det er derfor den berører?

Erfaringsbok
Boka framstår som en erfaringsbok, forfatterens opplevelser. Jeg leser mellom linjene at forfatteren, Kristin Buvik Sivertsen, har jobbet i en sånn bolig samtidig med at hun studerte litteraturvitenskap. I boka framstår hun som nyutdanna politikvinne, som har avhør med beboere og ansatte, for å finne ut hvem som drepte og hvem begikk overgrepet. Men plottet er nedtonet, det spennende er hvordan personene beskriver seg selv og forholdet til de andre.

Det er i liten grad avhør, men fortellinger i direkte tale, og det gir forfatteren mulighet til å formidle sine erfaringer og tanker etter å ha vært på «innsida» et år eller flere. Og det er mye morsommere og livligere å lese enn om det hadde vært en fagperson som hadde skrevet det. Og det gir henne anledning til å la den eldre psykiateren si litt om psykiatriens rolle, organisering og ulike retninger i psykiatrien. Derfor blir dette også en diskusjon om psykiatriens vilkår til ulike tider. Når samfunnet forandrer seg, forandrer også forholdene for de psykisk syke og hvordan de blir møtt. Sånn blir boka ikke moralistisk.

Frivillig innsatt?
For hvordan er det å være frivillig «innsatt»? Noen tas riktig nok ufrivillig med makt ut av boligen når det skjærer seg, når de ikke greier å bo. Det er jo en slags galskapens hus med folk som tror de er usynlige om natta. De fleste får antakeligvis ikke sove uten sovetabletter og noen lukker seg helt inne (med nøkkel eller «bare» i hodet).

Folk er folk og må forholde seg til hverandre, enten de er ansatt eller boende. Flere av de ansatte mener noe om dette med å gi omsorg. Er det uprofesjonelt å bli for nær? Hvor mye bryr man seg egentlig når man er på jobb, og hvor mye avstand må man ha for å kunne ha oversikten og spille en positiv rolle? Dette er problemstillinger alle som er i omsorgssektoren er opptatt av. Det interessante – og befriende – i boka er at vi ikke får et avhør som er en forelesning fra en avdelingsleder som setter ting på plass, til slutt. Min erfaring, etter et kvart århundre i omsorgsbransjens førstelinje, er at det er mye mer å hente fra dem som jobber med folka, enn dem som har studert og (for) kjapt havner i lederposisjon. Teori med mangel på erfaring betyr ofte regelstyring og byråkrati. Dette forhindrer uansett ikke at nattvakta tar seg en blund, som også er en del av bokas historie.

Det er noen riktig gode «avhør» av beboere som forteller om forholdet til hverandre. Og de forteller det som er helt opplagt: omsorgen dem imellom er i hvert fall troverdig og ekte. En beboer som bryr seg, kan redde liv og livsmening, men vi som får lønn, bare gjør så godt vi kan. Å tilrettelegge for fellesskapet til å fungere er mer verdt enn å ta styringa.

Smøre brødskiva si sjøl
Ett synspunkt er at de store institusjonene som Reitgjerdet, Gaustad og Dikemark var lettere å bo på for en som er psykisk sjuk, enn i en omsorgsleilighet. Der var reglene tydeligere, den syke var syk og «slapp» å gjøre noe. Du blir allikevel ikke frisk av å vaske leiligheten din, hente posten, pusha til å delta i aktiviteter osv, hevdes det. Kanskje ikke det, men har dette ikke noe med verdighet å gjøre, og klare seg mest mulig sjøl? Styrker det ikke selvfølelsen å smøre skiva til frokost, med litt hjelp lage middagen, ikke bare varme Fjordland? Det siste er en ikke ubetydelig tendens innen både psykiatrien, eldreomsorgen og omsorgen for psykisk utviklingshemmede. Men både HVPU-reformen og psykiatrireformen har gjort at nå er det ihvertfall et dilemma og noe som må avveies. Fjordland og ferdigsmurte skiver er billigst, men resultatet er å ta fra folk ferdigheter. Det er uverdig og styrker meningsløsheten hos dem som bare mottar.

Boka Omsorg domineres av ansatte i førstelinja og beboerne. De forteller om hvordan de synes det er, hvorfor den drepte var en hyggelig person som det til og med er mulig å være kjæreste med. Et personale som hadde gått inn og fortalt at den drepte hadde drept begge foreldrene sine, og antakeligvis av den grunn bodde i komplekset, ville naturligvis ha skapt isolasjon og ødelagt både for den ene og den andre. Hadde dette vært en kriminalroman, ville sånne situasjoner blitt effektfullt utnytta i boka, men her er det mer en bakgrunn enn et plot.

Innimellom slipper politikvinnen, avhøreren eller snarere den som organiserer og får personene til å snakke, til med sitt eget liv. De avsnittene har på en måte samme toneleie som resten av boka, og politikvinnen (som jeg mistenker er forfatteren) blir ikke tydelig eller annerledes nok til å tilføre noe nytt. Her burde forfatteren fått hjelp av forlaget sånn at forfatteren/politikvinnen (?) framstår som litt mer på sidelinja av de virkelige livet i bofellesskapet.

Bruksbok
Det er en lettlest bok, organisert kronologisk med samtaler/avhør. Ypperlig å kjøpe inn på en avdeling og la flere lese. Utdrag fra den kan også brukes på personalmøter for å diskutere en «case», som det heter.

Boka handler om omsorg, men ikke overtydelig, bare en svak, rød tråd. Omslaget har et bilde av en Nugatti-boks for å illustrere: Hvem skal bestemme at man ikke kan spise så mye Nugatti man vil? Jeg tror jeg ville kalt boka Mer Nugatti med en eller annen stikktittel.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.