Chez Nous – filmen som bikket det franske valget

Er det mulig å flørte med nasjonalisme uten at det ender i rasisme og vold, spør filmen Chez Nous. Det svarer den også tydelig på: Nei.

Thomas Hill
Om Thomas Hill (7 artikler)
Thomas Hill er kulturskribent og utdannet litteraturviter.

I høyrepopulismens verdensbilde har innvandring og islam skylden i det som er blitt både en nasjonal og en global krise. Men hvordan spres denne syndebukk-tenkningen hos alle, fra politisk likegyldige alenemødre til harmløse pensjonister? Hvordan kan en ressurssterk og ansvarlig person i det ene øyeblikket være omsorgsgiver på fulltid, og i det neste stille som ordførerkandidat for et anti-muslimsk, anti-innvandringsparti?

En partileder blir til
Chez Nous portretterer den enslige tobarnsmoren Pauline Duhez, som jobber i hjemmehjelpen i tillegg til å ta vare på sin syke far. Hun innleder en romanse med en gammel flamme, Stéphane Stankowiak (bare kalt Stanko), etter å ha møtt ham på fotballtreningen til barna. Pauline vet imidlertid ingenting om Stankos aktiviteter i en nynazistisk borgerverngruppe, som jakter ned og banker opp hjemløse rumenere etter mørkets fall. Samtidig blir hun plukket opp av det nasjonalistiske partiet «Le Bloc Patriotique», som vil at hun skal stille som ordførerkandidat i det kommende lokalvalget. Til tross for sin manglende politiske overbevisning blir hun raskt den viktigste brikken i deres politiske spill, og vi ser den nord-franske landsbyen fylles med plakater av hennes hvite ansikt og nyblekede hår. Men så snart partiet finner ut at hun er sammen med en tidligere utstøtt partifelle, mister Pauline kontrollen over de tingene som egentlig betyr mest for henne.

Chez Nous (vist under tittelen This Is Our Land) gikk på filmfestivalen Oslo Pix 8.-13. juni, men det er dessverre usikkert hvorvidt den får kommersiell kinodekning i Norge. Det er selvsagt ingen tilfeldighet at den opprinnelig kom på franske kinoer to måneder før presidentvalget, og at deler av plottet henspiller på situasjonen i Frankrike – denne filmen har vært med og bikket valget i Emmanuel Macrons favør. Ikke som utspekulert propaganda, for den står på ingen måte mer på lag med Macron enn med Le Pen, men som kunstverk har den ambisjoner om å la seeren bli konfrontert med nasjonalismens reelle konsekvenser, hvilket kan være holdningsskapende. Selv om den selges som fiktiv, har filmen store nok paralleller med virkeligheten til at et medlem av Front Nationale tok anstøt, da han tweetet at skuespilleren Catherine Jakob (som fremstiller partilederen i le Bloc) gjorde en karikatur av Marine Le Pen. Men det kan ikke sies å være mye overdrivelse, satire eller manglende seriøsitet her når regissøren stiller en del vesentlige spørsmål med sitt portrett av Pauline. For i tillegg til å være en dannelsesreise for arbeiderklassemoren som vikles inn i og hopper ut av en kortlevd politisk karriere, utforsker filmen korrelasjonen mellom hatkriminalitet og oppslutning rundt den ytre høyresiden.

Ytre høyre og de eldre
Åpningsscenen viser Pauline dra på jobb, hvor hun finner en død bruker på soveromsgulvet. Mens hun ringer ambulansen og rapporterer dødsfallet fremstår hun som emosjonelt uanfektet av hendelsen, antagelig fordi det ikke er første gang hun opplever det. Således blir filmens åpning emblematisk på misnøyen som har blitt nasjonalistenes mantra – de gamle, trygge, tradisjonelle verdiene dør rundt oss, raskere og raskere, mens dette frafallet er blitt en såpass hverdagslig erfaring at vi ikke lenger reflekterer rundt den.

Samtidig frister starten på Chez Nous en til å spørre: Hva er den egentlige linken mellom eldreomsorg og nasjonalisme? Vi ser den stadig igjen som de to viktigste tingene for en nasjonalist; å kaste ut det nye (anti-etablissement) og bygge opp igjen det gamle. Ingen to punkter står mer fastspikret i partiprogrammet, to punkter som samlet utgjør ideen om at vårt folk lider på grunn av de andre. Tanken er antagelig at de eldre fortjener bedre siden de tross alt bygget nasjonen vi har i dag – samtidig som dagens nasjon visstnok er i total krise.

Men gjennom de mange hjemmebesøkene til Pauline, fristes man til å tro at det også kan være andre, mer kyniske årsaker til at partiet frir til de eldre. Som hjemmehjelp og enslig tobarnsmor er hun den perfekte kandidaten – selve inkarnasjonen av den hardtarbeidende dog systemsvekne franskmann. Dessuten kommer alle de eldre hun besøker til å stemme på henne bare fordi de kjenner henne, får hun beskjed om.

Oss mot dem
Høyrepopulistenes prioritering av eldreomsorg har jo vært tydelig til lands også, hos Frp. Om man skal få noen til å føle seg sveket av systemet, er det ikke bare arbeiderklassen man må fri til, men også de eldre som er avhengige av omsorg. Eldre mennesker utgjør en stadig større andel av velgermassen, og er lettere å skremme fordi det moderne medieapparatet gjør det vanskelig for dem å være godt informerte. De er også blant de mest sårbare i et velferdssystem, og høyresiden utnytter derfor sjansen til å hevde at de kan komme til å kjempe for de samme knappe ressursene som våre nye landsmenn gjør.

Tittelen – som bokstavelig oversatt betyr «Hos oss» – bærer en ganske tvetydig verdiladning. På den ene siden brukes uttrykket mye i café- og restaurantsammenheng i Frankrike, da for eksempel «Chez Paul», «Chez Marie» eller «Chez [fornavn]»-formelen skaper en hjemmekoselig og innbydende atmosfære som gir den som vandrer gatelangs lyst til å avlegge stedet et besøk – du er alltid velkommen chez nous. På den andre siden kan lede tankene hen til et av de mest arrogante utspillene i nyere norsk politikk, fra en viss innvandringsminister. «Her [hos oss] spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt» skrev vedkommende på Facebooksiden sin, i en videreføring av partiet hennes sin aggressive «oss mot dem»-mentalitet i forhold til islam. Hos oss kan du få være hvis du innretter deg, men da må du dessverre også regne med at du kan bli arbeidsledig – eller banket opp – om du ikke gjør det.

Ubetydelige nyanseforskjeller

Regissøren er meget tydelig på at nasjonalismen ikke kan flykte fra sin voldelige fortid – dens vold er kun bedre maskert i dag under nye ord og uttrykk. I en scene påpeker en av partifellene i le Bloc at den utestengte kjæresten til Pauline ikke er nynazist, men «revolusjonær nasjonalist». Det hjelper lite når den teoretiske nyanseforskjellen mellom disse to begrepene uansett gir nøyaktig samme utslag i praksis – vold er vold, uansett hva du kaller det. Dette er kun rasismens kontinuerlige forsøk på å renvaske seg selv gjennom å benytte en annen terminologi.

Når Pauline tilvslutt gir opp sitt kandidatur, konfronterer hun Stanko angående de farlige forbindelsene hans. Uten å røpe konklusjonen her, må det sies at den fremstår som en advarsel om at det ikke finnes noen uskyldig nasjonalisme, for uansett hvor mye man benekter eller beklager sin fortid, vil denne fortiden for alltid være utilgivelig.

Lenker:
Le Monde sin omtale
IMDB
Front Nationale tar anstøt
Videre lesning:
UiO sin forskergruppe dedikert til hatvold rundt den ytre høyresiden
Human Rights Watch om forbindelsen mellom høyrepopulisme og vold
The Guardian om hatkriminalitet og hatgrupper i USA og UK etter Trump og Brexit

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.