Kan venstresiden overvinne Trumpkulturen? Da må den ut av topartistatens kvelertak

FOTO: Gadge Skidmore og Wikimedia Commons

Skal den amerikanske venstresiden blomstre må den ta et oppgjør med Det demokratiske partiet

Victor Wallis
Om Victor Wallis (14 artikler)
Victor Wallis er redaktør for magasinet Socialism and Democracy. Han har undervist i statsvitenskap siden 1968, og er nå i Boston. Hans artikler om økologiske kriser og venstrebevegelser har blitt oversatt til 12 språk.

Presidentvalgkampen i USA i 2016 la som hovedalternativer frem, ved Hillary Clinton og Donald Trump, de to mest upopulære kandidatene i meningsmålingenes historie. Det er ikke tilfeldig at dette skjedde i en periode med endeløs krig, akutt miljøsammenbrudd, kontinuerlig økning i ulikhet og fattigdom – en periode en skulle tro var gunstig for å bygge en opposisjon på venstresiden.

Men en slik opposisjon, med kraft til å bryte kvelertaket som holdes av de to dominerende partiene, er fortsatt bare i sitt tidligste utviklingsstadium. Samtidig som en massiv folkelig misnøye var åpenbar gjennom valgkampen, lyktes de sedvanlige metodene for bedrag i å nøytralisere innvirkningen av denne.

LES OGSÅ av Victor Wallis: Donald Trump-fenomenet

Storslagent gjennom ekskludering eller status quo
Trump foreslo å «gjøre Amerika storslagent igjen» ved å utpeke muslimer og sårbare innvandrere som mål (for ekskludering eller deportasjon) og ved å omfavne på den ene siden et hardkjør etter økonomisk ekspansjon på tross av naturlige begrensninger, og på den andre en agenda for undertrykkelse kjennetegnet ved (1) undertrykkelse av vitenskapelig kunnskap («klimaendringer» skal ikke nevnes i miljøvernbyrået), (2) begrensninger på stemmeretten innført med kirurgisk presisjon (lover og reguleringer rette mot fattige fargede mennesker), og helt generelt (3) et lov og orden-regime som kontrolleres av åpne rasister.

Hillary Clinton på sin side insisterte på at «Amerika» aldri hadde sluttet å være storslagent, noe som impliserte at det beste landet kunne gjøre var å videreføre nåværende politikk. Presset i Demokratenes primærvalgkamp av opprøret fra den sosialdemokratiske senatoren Bernie Sanders, forsøkte hun å presentere seg som en «progressiv som kan få ting gjort»; men hennes fortid – inkludert hennes militarisme, hennes støtte på 1990-tallet for «velferdsreform» og lange fengselsstraffer, og hennes godt betalte taler til Wall Street-forsamlinger – avslørte hulheten i hennes «progressive» posering.

LES OGSÅ: Den amerikanske valgkampen er et skinndemokrati verdig

Et vakuum på venstresiden
Et vakuum, mangelen på et venstresidealternativ, eksisterer fortsatt. Sanders tappet noe av potensialet for en slik tilstedeværelse i sin primærvalgkampanje, men konsernpressen, i samarbeid med det Demokratiske partiets lederskap, gjorde alt de kunne for å begrense hans tilgang til offentligheten. Etter å ha godtatt Clinton som kandidat, heller enn å vurdere en allianse med Green party om å lansere et tredje alternativ, dannet Sanders en organisasjon kalt «Vår Revolusjon» for å videreføre sitt prosjekt. «Vår Revolusjon» støtter imidlertid bare Demokrater, og forblir trofast til synspunktet om at det Demokratiske partiet, på tross av dets historiske bånd til finanssektoren, kan bli en genuin stemme for majoritetens interesser.

Enhver mulig venstreopposisjon møter nå det tradisjonelle dilemmaet som oppstår i en periode med republikansk dominans. Demokratene, ute av regjeringskontorene, holdes ikke lenger ansvarlige for de ulykksalige omstendighetene som møter befolkningen, og de kan presentere seg som kritikere av den status quo deres egen politikk bidro til å etablere.

Trump kombinerer de politiske standpunktene, ekstrem fordomsfullhet og forakt for befolkningens behov med skamløst å fremme seg selv, inkludert politikk som direkte tjener hans egen profittdrevne virksomheter. Hans uberegnelige oppførsel og hans interessekonflikter har satt store deler av herskerklassen i forlegenhet. Dersom han fjernes fra presidentstolen (noe som ville kreve riksrettssak, med tiltale fra en majoritet av representantenes hus og siden dom fra to tredjedeler av senatet), ville det være dette som var årsaken, heller enn hans folkefiendtlige økonomiske og sosiale agenda.

LES OGSÅ av Victor Wallis: Regnskapets time for Sanders’ kampanje

Hva betyr alt dette for venstresiden?
På den ene siden, gjennom personen Trump, har kapitalen frembrakt sitt mest skammelige og likevel paradigmatiske ansikt. Hans inkarnering av grådighet, aggressivitet og forakt for sannheten setter åpenbart hele systemet i et negativt lys. I så henseende er hans tilstedeværelse i det ovale kontor – inkludert hele prosessen som fikk ham dit, et «læringsøyeblikk» som venstresiden burde kunne bygge på.

På den andre siden åpner det ensidige fokuset på Trump muligheten for at han fjernes – gjennom riksrettssak eller på annen måte – men at apparatet han midlertidig kuppet for å fremheve seg selv, vil videreføre den dypt etablerte nyliberale og sosialt konservative politikken uten ham.

Utfordringen for venstresiden er derfor å gjøre motstanden mot Trump til en kritikk av systemet. En viktig del av denne prosessen vil være å formidle en full forståelse av alle faktorene som bidro til hans vekst. Disse inkluderer 1) skaden påført USAs arbeiderklasse gjennom globalisering og finansialisering, 2) Medskyldigheten til Demokratene så vel som Republikanerne i innføringen av folkefiendtlig politikk, og 3) hele kulturtradisjonen for samvittighetsløs aggressivitet, i dens mange manifestasjoner.

Den forfalskede og uforfalskede kapitalismen
Den første av disse to faktorene er forbundet, i den forstand at flyttingen av industriarbeidsplasser svekket arbeiderbevegelsen, som var hovedgrunnlaget for ulike progressive standpunkt det Demokratiske partiet hadde inntatt i tiden før 1980-tallet. Svekkelsen av arbeiderbevegelsen førte at Demokratenes kjernepolitikk ikke kunne skilles fra Republikanernes. Dermed var det demokraten Bill Clinton — president 1993-2001 — som tok de avgjørende skrittene mot å (a) presse gjennom Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA), (b) deregulere finanssektoren, (c) slakte sosiale velferdsprogram, og (d) utvide kriminaliseringen og øke fengselsbefolkningen.

Men bak alle slike tiltak, og bak appellen til en type av Trumps kaliber (som resonnerer positivt med omlag en tredjedel av befolkningen), ligger det et dypere kulturtrekk som har preget USAs utvikling helt fra begynnelsen. Dette kulturtrekket fremkalles typisk med patriotiske uttalelser. Det er kulturen til en koloniserende bosetterbefolking som har utviklet seg til en befolking som støtter herskerklassens agenda om global dominans. Det er kapitalisme i sin mest uforfalskede uttrykk, der aggressivitet eksplisitt glorifiseres og der Den andre – de som ikke er lykkelig assimilert i det dominerende (opprinnelig «rase»baserte) paradigmet – behandles som fullstendig ubetydelige.

Dette er det dominerende «Amerika», men det er ikke det eneste. De som ikke omfavner det, er faktisk flere enn enn de som gjør det. Men de som gjør det opprettholder grepet om makten. De som er forferdet, fornærmet, eller rett og slett skades av den rådende ideologien og iverksettelsen av denne er flere, men dårligere organisert og mindre samkjørte enn de som opprettholder den. Ironisk nok overlapper disse gruppene, i den forstand at selv noen av dem som lider, støtter kreftene som hersker mot deres interesser. Slik er makten i den innavlede kulturen.

Et felles rammeverk
Likevel driver ekstremiteten i det hele flere og flere av oss til å søke etter veier ut. Den aggressive sosiale agendaen forfølges i enhver sfære for sosial aktivitet. Hver sfære kan dermed bli et spillerom for sosial protest. Men protest må føre direkte til engasjement i alternative visjoner. Sosialisme blir faktisk i økende grad sett – særlig av unge mennesker – som et nødvendig rammeverk, men nivået av organisering står ikke i forhold til nivået av generell bevissthet.

Det er mange konkurrerende tilnærminger for å fikse denne utilstrekkeligheten. En må håpe at de ikke vil behandle hverandre som rivaler som skal bekjempes, men heller som allierte med ulike utgangspunkt – i henhold til mangfoldet av behov og evner – men som med tiden må samarbeide innenfor et forent organisatorisk rammeverk dersom de skal nå et felles mål.

Oversatt fra engelsk av Kristian Larsen Bredal

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.