EØS: Høgrepolitikken folket har sagt nei til

Foto: EU Exposed

EØS påfører oss høgrepolitikk som omfordeler samfunnsverdiar til uanstendig få rike og øydelegg «Den nordiske modellen». AP-leiinga øydeleggjar ein politisk suksess vi har levd av i nær 70 år før dei blåblå tok over.

Olav Hauge
Om Olav Hauge (2 artikler)
Olav Hauge er lokalpolitiker for SV, medlem av Nei til EU og underviser i makroøkonomi og internasjonal handel ved Høgskolen i Molde.

Nokre sentrale samanhengar EØS-tilhengjarane aldri fortel oss om eller snakkar høgt om.

For det første har utviklinga etter at regjeringa Harlem Brundtland III tvinga gjennom EØS-avtalen i 1992, vist at norsk handel med EU gått ein veg – nedover. Med Brexit på plass seinast i 2019, ser det ut som at norsk handel med EU-statar blir mindre enn med resten av verda til saman. Det er historisk og skuldast at økonomien i eurosona går dårleg, arbeidsløysa i EU er høgre i eurosona enn EU-statar utanfor. Veksten i verda skjer ikkje i EU, auka kjøpekraft i resten av verda gjer norsk eksport mykje meir lønnsam til landa utanom EU.

Via EØS får vi sosial dumping og press på arbeidsmarknadene, ein marknadsliberalistisk politikk i EU gjer at norsk arbeidsløyse aukar. Løysinga på arbeidsmarknadsproblema kan på ein rimeleg rask og enkel måte komma på plass ved å skrota EØS-avtalen. Difor støttar vi statsminister Erna Solberg som før folkeavstemminga i Storbritannia kalla EØS ein håplaus avtale landet burde hindra, ein heilt anna historie enn kva Ja-sida fortel her i landet.

LES OGSÅ: Folket sa nei – Vi vant faenmeg!

Eit tredje uforståelege poeng er at Arbeidarpartiet garanterer fri tilgang til marknadsliberalismen frå EU inn i norsk økonomi via EØS. Etter stortingsvalet i 1935 sikra Bondepartiet fleirtal for mindretals-regjeringa til Johan Nygaardsvold og AP overtok styringa av landet. I nær 40 av dei 46 neste åra styrer AP anten med mindretals- eller fleirtalsregjeringa fram til høgrebølgja ved valet i 1981. AP-regjeringa la i 1935 om politikken og brukte Ole Colbjørnsen til å lansera statleg planstyring av norsk økonomi. AP lanserte slagordet “Heile folket i arbeid” basert på ein norsk treårsplan. AP kopla økonomimiljøet på Universitetet i Oslo rundt professor Ragnar Frisch der dei utvikla eit nytt økonomisk modellverkty. Frå 1945 oppstod eit triangel mellom Finansdepartementet, Noregs Bank og Statistisk Sentralbyrå (SSB). Politikken i finansdepartementet fekk eit vitskapleg økonomisk fundament i SSB, og Noregs Bank blei ein aktiv medspelar.

Frå 1935 blei AP sosialdemokratisk, partiet sikra at staten blei ein aktiv deltakar i økonomien og eigde viktige industribedrifter. Folk blei sikra arbeid, staten fekk inntekter, inntektene stimulerte denne nye planstyrte økonomien, ei omlegging AP ikkje snakkar om etter EØS-avtalen blei vedteken med støtte av Krf. I dag hastesel dei blåblå statleg eigde selskap til rike, ofte utlendingar, til spottpris for å hindra redusera statsinntektene og skvisa velferdsordningar.

Nei-sida markerer kvart år at folket sa nei til EEC i 1972, i år eit 45-årsjubileum. Etter valet i 1973 sikra 16 SV-arar fleirtal for ei ny AP-mindretalsregjering med statsminister Bratteli, hans andre regjering bruker oljeinntekter til å styrka staten sin rolle i økonomien. Petroleumsressursane blei felleseige, AP brukte AP i 1970-åra oljeinntektene til å styrka offentleg sysselsetjing. I hovudsak fekk kvinner arbeid, dei sikra nye velferdstenester som til dømes barnehagar i kommunane og bidrog til ein kraftig BNP-vekst, ein vekst skapt av at kvinner gjekk frå å gje gratis omsorg til born og eldre til å få seg betalt arbeid i kommunane. Ikkje ein gong nei-sida i AP dreg fram ei så vellukka statlege styringa i økonomien.

Det femte poenget er det som skjer når Willoch blir statsminister i 1981. Regjeringa hans startar med å privatisera oljeinntektene, i tillegg sikrar ho eit uhemma kredittfrislepp. Det private Saga etablert av dei rikaste norske investorane fekk overta eigardelar i norske oljefelt frå det statleg eigde Statoil og Hydro. Kreditten sikra rike private pengar til å kjøpa så dei kunne overta statleg eigedom, den aktive rolla staten spelte i økonomien under oppbygginga av norsk olje- og gassindustri blei bygd ned. Ved å innføra marknadsliberalistiske prinsipp her i landet får vi det den franske økonomen Thomas Pikkety påviser: Formuar og inntekter i den vestlege verda blir omfordelte frå offentleg til privat sektor etter 1975. Ved å fjerna reguleringar, privatisera statsselskap og lata rike stikka av med verdiar fellesskapet hadde skapt og nytt godt av, tappa høgresida statskassen og auka statsgjelda. Her i landet blei ei slik utvikling hindra av eit framleis klart sosialdemokratisk AP fram til 1981. Vårt land har framleis betre fordeling og som varer noko lengre enn i dei andre OECD-landa.

LES OGSÅ: Brexit, EU, Marx og den kapitalistiske produksjonsmåten

Eit siste poeng er at AP danna ei ny mindretalsregjering i desember 1990. Ho fekk ansvar for å rydda opp i finanskrisen etter høgrestyret på 1980-talet. I desember sytte finansminister Sigbjørn Johnsen for at bankaksjonærane og banksjefane tok kostnadene finanskrisa påførte landet. Regjeringa sikra at staten kunne kjøpa opp forretningsbankane via eit eige investeringsfond og på nytt bli ein svært aktiv deltakar i norsk økonomi. Bankane blei pålagde å byggja opp eit eige fond for å sikra sparepengane til vanlege folk. No styrer EU-systemet bankreguleringane, den blåblå regjeringa brukte EØS i prosessen, AP brukte aldri suksessen til Johnsen frå 1991 til å stansa dereguleringa til dei blåblå.

Kort oppsummert veit vi: EØS er ikkje eit argument for å handla med EU, ein kvilande handelsavtale sikrar frihandelen. AP forsvarar ein EØS-avtale som bryt ned den solidariske styringsmodellen AP fekk på plass i 1935. EØS påfører oss høgrepolitikk som omfordeler samfunnsverdiar til uanstendig få rike og øydelegg «Den nordiske modellen». Dagens AP-leiing held på å øydeleggja ein politisk suksess vi har levd av i nær 70 år før dei blåblå tok over. No krev vi å få att ein økonomisk modell med ein svært aktiv stat for å sikra eit solidarisk samfunn med alle dei ulike velferdsgoda resten av verda ønskjer å få også. Fleirtalet av veljarane avviste både i 1972 og 1994 eit norsk EU-medlemskap, men ja-sida har konsekvent nekta å godta folkeviljen. Men no er det nok: Folket har gjort si plikt og avvist EU, no krev vi retten vår og vil kvitta oss med EØS-avtalen!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Arbeidsinnvandringa fra Europa og asylinnvandringa fra ikke-vestlige land er sosial dumping satt i system. Begge medfører lavere forventninger til lønn og arbeidsvilkår for yrker som allerede er lavtlønnsyrker.

    Hele sektorer i det norske arbeidsmarkedet har blitt rasert av disse to faktorene. Særlig hardt rammet er arbeidsmarkedet for ufaglærte. Der hvor en tidligere kunne finne seg en lagerjobb som 55-årig tidligere butikkansatt, blir man nå utkonkurrert av opplagte 26-åringer fra Polen.

    Alternativet er trygd.

    Man tjener som samfunn altså i den ene enden – yngre og mer effektiv arbeidskraft, men taper i den andre enden – man skyver stadig flere over på trygd.

    Partiet Høyre forsøker å løse dette problemet gjennom å redusere 55-åringens trygd, slik at han kommer seg opp av sofaen og finner seg en jobb, men som sagt, så finnes det ingen manuell jobb hvor ikke 26-årige polakker går foran.

    Det er umulig.

    Det er et fordekt spark ned i fattigdommens gjøsselkjeller.

    Så resultatet er kun at 55-åringen blir fattigere og fattigere, og stadig mer marginalisert, og så lurer folk på hvorfor han også blir sintere og sintere og uttrykker seg hatefullt på nettet overfor alle andre grupperinger som meler sin egen stadig større kake, mens de i stadig større grad ser ned på han.

    Han har ikke engang et parti til å representere seg og sine synspunkter.

    Venstresida vil ha enda mer innvandring som gjør det enda vanskeligere for han å finne seg en jobb, mens høyresida vil ta fra han trygda, så han ikke engang har råd til en sixpack til helga.

    Hva skal han gjøre…det norske velferdssamfunnet har utelatt en stadig større andel av befolkningen, og i stedet for å ta deres problemer på alvor, har de blitt spyttet på og marginalisert, spesielt av den venstresiden som i kraft av sin ideologi burde vært de marginalisertes støttespillere.

    Men de har sviktet, og derfor har disse folkene også sviktet venstresida.

    • En frisk norsk mann eller ei frisk norsk kvinne kan klare mange jobber hvis ikke alle arbeidsgivere av ren mote og angst diskriminerer alle over 55.
      Da er løsningen nye lover mot aldersdiskriminering.
      Løsningen for den enkelte er også å være medlem i en fagforening.
      Aktivitet og innsats i fagforeninger er ofte mulig.
      Fagforeningene bør kreve nye knallharde og strenge lover mot aldersdiskriminering på arbeidsmarkedet.
      Rent personlig har jeg ingen ting å vinne på at jeg er på løsnings-siden med en egen hjemmeside med forslag og løsninger.
      Jeg skal aldri være på jamre-siden eller på alt er umulig siden.
      Løsningene er mange. Mulighetene er mange. Fagforeninger har mange muligheter hvis medlemmene er aktive nok.
      Kaos-EU er kaos på mange forskjellige måter. Jeg rekker ikke å gå inn på alt her nå.
      Folket her i landet bør kreve norske løsninger her i landet.
      Mange krav om mye kan stilles.

      • Så fortsatt arbeidsinnvandring og fortsatt asylinnvandring, men et slags lovverk som skal sikre gamle giktbrudne norske arbeidere på 55 eller 66 en slags konkurransekraft mot 23 år gamle Litauere.

        Jeg håper at du og dine likesinnede innser at dere er uvitende håndlangere for destruksjonen av den norske arbeiderklassen.

        • PeeWeeMadman

          Det er en ting som «ødelegger» statistikken når det gjelder aldersdiskrimiering: Netteverk. Så mange som halvparten av ledige 55 åringer skaffer ny jobb gjennom sitt sosiale nettverk, så tallene ser ikke så grusomme ut, men tallene utelater jo at den andre halvparten bortimot kan glemme ny jobb, da så mange ikke ønsker å ansette noe som er såpass gamle.

        • Det er ikke noe som tyder på at du ser at jeg kom med løsninger.
          Jeg hadde besøk av rørlegger i fjor, og han var helt sikkert over 50 og ble omtalt som veteranen vår av andre, og han jobbet effektivt.
          Du bør klare å se mine løsninger. Solidaritet og samhold i fagforeninger.
          Krav om spesiell lovbeskyttelse av alle over 50 når de må søke jobber på grunn av ledighet.
          Jeg hadde også besøk av en ung rørlegger noen år tidligere. Han var også meget dyktig.
          Som kunde kunne jeg ikke bestille fagfolk på en bestemt alder.
          Det bør du forstå.
          Jeg er meget tilfreds med både den unge rørleggeren som kom, og jeg prøvde å få tak i den mannen på nytt, men han var meget opptatt, og jeg er meget tilfreds med rørleggeren på ca 55 år som var her noen år seinere.
          Og jeg er tilfreds med prisen og med servicen fra norske firma.
          Men som kunde kan ikke jeg bestille alder på fagfolk.

  • Dovenpeis

    At venstresiden på denne måten støtter globalismen sier alt om venstresidens politiske degenerering og politiske forfall siden 1968. For sannheten er at hele den utviklede verden går nedenom og hjem nettopp på grunn av globaliseringen. Det er ikke bare i EU at dette gjør seg gjeldende. Dette gjør seg gjeldende i høyeste grad også for Norge, med avindustrialisering og dertil hørende ødeleggelse av opparbeidede lønns- og arbeidsrettigheter for den norske arbeiderklassen.

    At Norge handler stadig mer med land med land utenfor eurosonen, er faktisk ekstremt dårlig nytt for Norge og den norske arbeiderklassen, da dette ubønnhørlig medfører økt negativt press på norske lønns- og arbeidsforhold.

    At den norske venstresiden støtter dette, les globaliseringen, er regelrett et venstrepolitisk klasseforræderi. Men på den annen side begynner det å bli temmelig åpenbart at etter 1970-tallet har den norske venstresiden gitt langt faen i den norske arbeiderklassen.

    • PeeWeeMadman

      Det som er ironisk er jo at man er motstander av frihandel med land hvor dette ikke skader arbeiderklassen så mye, slik som med Frankrike, Tyskland eller Italia, men er veldig for den aller mest skadelige frihandelen som med land som India, Indonesia og til en viss grad tidligere østblokkland. Det presset jo endog på for utvidelse av EU østover i sin tid.

      Virker som folk som er tilhengere av sosioøkonomisk rettferdighet, velferdsstat og lignende burde starte noe helt eget fra bunne av, og la den tradisjonelle venstresiden rote rundt om miljø, innvandrere og homser på egen hånd.

      • Dovenpeis

        Ja, ikke sant. Dette med at venstresiden hyller det som noe positivt at Norge handler stadig mer med land utenfor eurosonen, og misliker frihandel med land som det ikke er fullt så ille for den norske arbeiderklassen å ha frihandel med, understreker bare at det venstresiden har drevet med etter 1970-tallet er et regelrett klasseforræderi mot den norske arbeiderklassen.

        Miljø, innvandrere og homser er ikke noe venstresiden skal drive med. Det er identitetspolitikk for besteborgerlige liberalister som ønsker å fremstille seg selv som moralsk overlegen den norske arbeiderklassen.

        • PeeWeeMadman

          De mener vel at det ikke er så farlig med norske fattige, fordi de fattige i Afrika absolutt sett har det så mye verre materielt. Det sosialister og liberalister faktisk har felles er jo at begge bagatelliserer den store psykiske påkjenningen det er å være fattig i et rikt land. Det er jo bare å se på alle de sosiale problemer som rammer fattige i rike land, være seg rusmissbruk, kriminalitet, psykisk sykdom og endog terrorisme og ekstremisme der hvor muslimer er involvert. Ja, man kan si mye om islam som religion, men man kommer heller ikke bort ifra at disse problemene også har en nær kobling til de sosiale problemene i forstedene.

          Hvem vet, kanskje vi får et samarbeid mellom liberalister og politisk korrekte til slutt? «Venstresiden» godtar at velferdsstaten legges ned mot at liberalistene godtar miljølovgivning, begrensning av kritikk av svake grupper og lignende? Både miljøvernere og liberalister har jo en skepsis mot demokratiet siden folket «velger feil»?

          • Dovenpeis

            De sosioøkonomiske problemene i forstedene blir også forsterket av multikulturalismen, som venstresiden i samarbeid med liberalistene er beinharde tilhengere av, inntil det fanatiske. Sånn sett kan man bare undres hvorvidt venstresiden, etter 1970-tallet, egentlig er drevet at et genuint liberalistisk hat mot den norske arbeiderklassen.

          • PeeWeeMadman

            En annen sak her er jo at det allerede var velkjent at innvandring fører til at arbeiderklassen slåss seg imellom heller enn å stå sammen mot kapitalen. Noe man så mye av i USA og Storbritannia på attenhundretallet. Det som skjedde på syttitallet og utover burde derfor ikke komme som noen overraskelse på noen.

          • Dovenpeis

            Ja, og igjen kommer man tilbake til at det begynner å bli temmelig åpenbart at det ikke er interessene til den norske arbeiderklassen venstresiden har i tankene, og således blir det rimelig klart at vi står overfor et veritabelt klasseforræderi fra venstresiden mot den norske arbeiderklassen.

          • PeeWeeMadman

            Ja, det virker jo som det var en holdning blant hele eliten at arbeiderklassen hadde blitt bortskjemte og «hadde det for bra» på begynnelsen av syttitallet. Både innvandringspolitikken og den økonomiske globaliseringen er formidable klasseforræderier. Hadde alle arbeiderpartiet, de amerikanske Demokratene og tilsvarende partier satt seg på bakbeina mot globalisering hele tiden, så hadde den vært ekstremt vanskelig å gjennomføre.

          • Dovenpeis

            Du sier noe der. Jeg har lagt merke til at det er en del liberalistiske miljøvernere som uttrykker holdninger om at den hvite arbeiderklassen har det for bra, og at det er den hvite arbeiderklassens forbruk som er et miljøproblem.

            Så kan man jo spørre seg hva som egentlig er forskjellen på en venstremiljøverner og en høyremiljøverner? De er jo egentlig en elite hele gjengen – som forakter den hvite arbeiderklassen og synes den har det altfor bra forbruksmessig.

            Det går i hvert fall en rød-blå tråd fra 1970-tallet og utover som er klart fiendtlig innstilt til den hvite arbeiderklassens interesser.

          • PeeWeeMadman

            Det er jo også interessant hvordan MDG nå har begynt å foreslå kutt i velferdsordninger for å fremstå som mer seriøse. En annen sak er jo at en av de store gruppene som taper på innvandring nettopp er de av andre generasjon innvandrere som ikke klarer å få en høyere utdanning. Det er i stor grad nettopp andre generasjons innvandrere som skvises ut av «friske» arbeidsinnvandrere.

          • Dovenpeis

            Jeg lurer bare på hvor lenge dette post 1970-tallsvenstre kan opprettholde teaterforestillingen at det er arbeiderklassens interesser de representerer?

          • Lab Roy

            Hvis jeg skal tippe på bakgrunn av en enkel klasseanalyse, så må det være i det øyeblikk når middelklassen (eller øvre middelklasse) for alvor blir rammet av globaliseringen og opplever arbeidsledighet og problemer i egne rekker. I en krise kan det feks være veldig gunstig at Norge har et stort oljefond som kan tappes og som kan redusere problemene her i landet (og da er det jo ganske greit at oljefondet er nasjonalt eid og ikke tilhører hele verdens befolkning). Inntil videre ser det ut som det er Senterpartiet som i størst grad fanger opp misnøyen med globalisering og nedgangstider.

  • Lab Roy

    Det ser ut som Arbeiderpartiet har et ganske avslappet forhold til slikt som lønnsdumping og utflagging (i form av arbeidsinnvandring, sosial dumping, nedleggelser, utflagging og outsourcing etc). Det ledelsen i Ap sier er at det er en naturlig prosess at norske arbeidere og norsk næringsliv beveger seg gradvis oppover i næringskjeden ved at mindre produktivt arbeid overlates til utlendinger (enten ved at denne produksjon skjer i utlandet eller i Norge vhja fremmedarbeidere og gjestearbeidere). Spørsmålet er hvor langt opp i næringskjeden det er mulig å kunne flytte/presse den norske befolkning.

    Under dette ligger det en feilaktig forestilling om at frihandel dreier seg om konkurranse som dreier seg om produktivitet (såkalte komperative fortrinn). Dette stemmer dårlig, frihandel i dag dreier seg derimot i veldig stor grad om konkurranse som går på slikt som vekslingskurs, lønnsnivå, kostnadsnivå og prisnivå (og spesielt er dette mest problematisk med den frihandel som skjer med Øst-Europa og med land som ligger utenfor EU – tollsatsene i WTO er veldig lave og mye er også tollfritt i WTO).

    Eksempel: En inntekt i Norge på kr 400.000 har en kjøpekraft i Polen som tilsvarer hele 1 million norske kroner. Når det gjelder Kina er dette forhold enda mer ekstremt: et beløp i Norge på kr 100.000 har trolig en kjøpekraft i visse områder i Kina som tilsvarer hele 1 million norske kroner. Disse forhold har ikke noe med produktivitet å gjøre, og disse forskjeller gjør det mulig med kraftig prisdumping. (Tjener feks en polsk gjestearbeider kr 200.000 pr år i Norge, så har denne inntekt altså en kjøpekraft i Polen som tilsvarer 500.000 norske kroner, ikke helt ille det. Dette forhold gjør det veldig vanskelig å bekjempe sosial dumping).

    For middelklassen er lave lønninger gunstig så lenge det ikke rammer dem selv. Nå for tiden (etter oljeprisfallet) foregår det en ganske stor outsourcing av IT-arbeidsplasser (ref Helse Sør-Øst) og administrative jobber (slik som feks regnskap) fra Norge til lavkostland. Nå kan det også begynne å brenne under føttene til den norske middelklassen.

    Det kan se ut som man i OECD forstår problematikken bedre enn hva mange norske politikere gjør: https://www.abcnyheter.no/penger/makrookonomi/2017/06/04/195306692/oecd-frihandel-og-globalisering-oker-forskjeller-og-arbeidsloshet

    Svaret til Ap er at ansatte må videreutdanne seg og øke sin kompetanse for å kunne jobbe i jobber med stadig høyere produktivitet. Trolig er mye av dette ganske urealistisk, det er som om man regner med at hele befolkningen skal kunne utdannes til professorer og lignende bare man presser hardt nok på. Hadde frihandel derimot dreid seg om konkurranse som kun gikk på produktivitet hadde nok situasjonen vært mye bedre.

    • Dovenpeis

      Er ikke venstretroen på at alle kan utdanne seg til professorer og nobelprisvinnere, inkludert den norske arbeiderklassen og filleproletariatet, egentlig høyreliberalistisk i natur? Høyresiden har jo alltid brukt det liberalistiske mantraet «frihet, likhet og brorskap» til å begrunne et personlig ansvar for egen fattigdom og elendighet, hvor høyrepåstanden er at de fattige fortjener det fordi alle er like, og dermed kan gjøre/kunne ha gjort noe med problemet selv.