Nina Karin Monsens holdninger skaper tragiske utfall

4. mai publiserte Aftenposten leserinnlegget til Nina Karin Monsen, hvor hun langer ut om at nå er det på tide at homonormative leser seg opp og snakker sant. I leserinnlegget sitt seiler hun på en rekke påstander som flere ganger har blitt avvist av vitenskapelig forskning og som vekker en ekkel smak i munnen på flere av oss.

Når skeive aktivister i USA tok til gatene på 70-tallet opplevde mange at ønske om frihet og like rettigheter var for mye å fordøye. Kampen for frihet fra undertrykkelse, hat og vold har kostet en enorm pris for de første som sto på barrikadene, og i dag betaler skeive minoriteter fremdeles dyrt for å ønske bedre levekår. At skeive aktivister i USA hevdet at heteroseksualitet og homoseksualitet var likeverdige er helt sant, og heldigvis lever denne tanken fremdeles.

LES OGSÅ av Maria Bonita Igland: Jeg står med dem Trump mener er roten til alt ondt

Monsen henger etter
Å påstå at det å likestille homofili og heterofili er det samme som å anse onani og fullbyrdet samleie som likeverdige er merkelig. Monsen snakker om sex som om det kun kommer i én utgave. Dette er en fjern måte å snakke om sex på når man vet at et flertall av kvinner med vagina ikke får orgasme av penetrering. Samtidig ser man at ungdommer etterspør en seksualundervisning som tar høyde for ulike måter å ha sex på. Når Monsen da hevder at heteroseksuelle “vet” forskjellen, er det usikkert hvem hun egentlig snakker om, og det er lite som tyder på at disse er representative for heterofile. Dagens Norge har passert idéen om at det kun er én måte å ha sex på. Monsen derimot, henger etter.

Opp gjennom historien har vi sett flere forsøk på å avlære det man tidligere omtalte som “homofil atferd”. At man tvang ammoniakk i lesbiske for at de skulle assosiere det å bli seksuelt opphisset med magesmerter gjorde dem ikke mindre lesbiske. Homofili er ikke en atferd. Vitenskapen har flere ganger hevdet at homofili sannsynligvis er medfødt.

At Monsen da velger å fremstille heterofili som den ene medfødte seksualiteten, er problematisk. Hun håndplukker biter av ulike studier og lapper dem sammen slik at de samsvarer best med det hun selv mener. Slikt delegitimerer vitenskapelig arbeid.

LES OGSÅ: Jeg er den første åpne homofile muslimen i Norge. Jeg vil ikke tvinges til taushet

Fremdeles en vanskelig verden for seksuelle minoriteter
I innlegget sitt skriver Monsen om homonormen. Påstanden om at det i det hele tatt finnes en homonorm i vårt samfunn fremstår mer som en konspirasjonsteori når man ser hvordan skeive behandles i verden i dag. I over 76 land i verden er det ulovlig å være homofil, og det straffes med steining og dødsstraff. For øyeblikket blir homofile menn i Tsjetsjenia jaktet på, deportert til konsentrasjonsleirer og utsatt for elektrosjokk og annen tortur. De grusomhetene som skeive utsettes for i flere land er ingen hemmelighet, og påstanden til Monsen er ikke noe annet enn en logisk brist.

I Norge blir “homo” brukt flittig som skjellsord blant småbarn i skolegården, ofte før de vet hva det å være homo er. Mennesker sitter med en klump i halsen når de skal «komme ut» til foreldrene sine, fordi det helt fra fødsel blir antatt at folk er heterofile. Samtidig fylles gymgarderober med ramaskrik og spetakkel når elever finner ut at en klassekamerat er skeiv.

Verden har ikke blitt homonormativ bare fordi noen bruker fredagskvelden til å se på RuPaul’s Drag Race eller fordi folk flagrer med regnbueflagg én dag i året. Det at Norge har sluttet å kastrere homofile og attpåtil lar dem gifte seg, er ikke å gjøre homofili til en norm. At skeive minoriteter kan gå ut på gata uten å frykte for livet er ikke et privilegium, det er en menneskerett. Når Monsen fremstiller andre menneskers frihet som en fæl norm er det kvalmende. Heldigvis er ikke Monsen sine holdninger medfødte, de kan avlæres.

Tragedie grunnet fordommer
Nina Karin Monsen hevder at det å være trans og bifil er tragiske skjebner. Videre viser hun til studier, hvor hun henger seg opp i at mennesker i disse gruppene er mer utsatt for psykiske vansker, rusproblemer og sosiale problemer enn den generelle befolkningen. Hun forklarer derimot ikke hvorfor de er det. Vi vet at minoriteter som utsettes for undertrykkelse er mer disponert for vansker og problemer, nettopp fordi trakassering og hat gir negative erfaringer. I en skandinavisk undersøkelse kom det frem at mange transpersoner opplever skolen som noe av det mest traumatiske, nettopp fordi mange blir utsatt for trakassering og hets.

Det som er tragisk er ikke bifile eller transpersoner, men heller Monsen sin manglende evne til å peke på den store elefanten i rommet. Det er ikke bifili eller transkjønnethet som fører til selvmord og andre problemer, det er marginaliseringen av disse minoritetene. Holdningene til Monsen fikser ikke dette problemet.